Jeg er ingen fanatisk ishockey-fan, det er det bare å innrømme. Jeg setter pris på sporten, men den havner ofte i andre rekke bak fotballen. Derfor er det ikke alltid jeg oppdaterer meg på de ferske tabellene i NHL og hvem som topper poengligaen der borte. Likevel er det noe veldig tiltrekkende med denne voldsomme isdansen, og jeg forsøker å få med meg minst én kamp i året på mine reiser i Statene. Slike idrettsopplevelser gjør nemlig noe med deg. Du blir en del av sirkuset, du kjenner blodet bruse, du blir hekta. Akkurat slik er NHL 10. Det er det komplette sportsspill.
Nytt superkrydder
Denne sterke påstanden kommer på tross av at man ikke har gjort så voldsomt mye med årets utgave kontra knallsterke NHL 09. Likevel er de fleste av nyvinningene uhyre velkomne, og EA Sports har pusset tittelen opp til det absolutte toppnivå. Nå føles det enda mer som ekte nord-amerikansk hockey, farten og brutaliteten er på plass – og den deilige klaustrofobiske følelsen man får på de litt mindre banene i NHL er spillmatisert på glitrende vis.
Den største nyheten i år er aktiv bruk av vantet, både defensivt og offensivt. Som forsvarer kan du klistre motstanderens tryne opp i pleksiglasset, og han blir nesten helt hjelpeløs. Samtidig kan du forsøke å dytte pucken unna med stikka, eventuelt legge til rette for at en lagkompis kan gjøre det samme. Offensivt kan man selv trykke seg opp mot vantet, og slippe unna pågående rivaler. Om du først blir fanget i denne posisjonen kan du dytte pucken unna med skøyta, slik at en lagkompis kan ta over den lille sorte.
Dette er bare en detalj, men en detalj som hever spillet betraktelig. Tidligere har ikke vantet hatt en like sentral rolle i alle faser av spillet, og det er gledelig at EA endelig har forstått hvor viktig del av hockeyen utkanten av isen faktisk har. Det er verdt å merke seg at det rå vantspillet også fører til flere skader, og man kan risikere å se stjernen forsvinne i garderoben resten av kampen etter harde taklinger.
En annen nyvinning i år er at spillet faktisk fortsetter i noen sekunder etter at dommerens fløyte har gått. Dette er naturligvis ikke like viktig som vantbruken, men jeg lærte meg raskt å like og ha litt ekstra tid før neste dropp. I starten synes jeg nemlig oppholdet var unødvendig, men det ble faktisk en liten besettelse å kunne bølle med motstandere eller å trikse rundt med pucken.
Hvis en motstander har taklet deg kraftig like før stoppet i spillet, er det nemlig svært deilig å gå bort å gi ham en skikkelig dytt – ja, kanskje to. Men pass på, blir du for aggressiv vanker det minst to minutter for roughing. Dine fakter kan også hisse opp de datastyrte med- og motspillerne dine. Enkelte ganger ble det litt vel voldsomt, siden absolutt alle på banen begynte å småslåss med hverandre.
Den kunstige intelligensen virker i det hele tatt mer uavhengig i avgjørelsene, og faktisk litt mer pågående med defensiv stikkebruk også. I NHL 10 blir det både hyppigere solide brudd av puckbaner og flere utvisninger, det kan jeg love deg.
Når hanskene først kastes og man begynner å fikle i ansiktet til en kranglefant, da er det klart for slåsskamp. Tidligere har denne delen av spillet vært lite attraktiv, og det har ikke bare vært fordi man er garantert en lang utvisning for slik oppførsel. Nå er en skikkelig knokkelkamp faktisk en viktig del av NHL-sirkuset, og det er gledelig at man har fått til et noe bedre system for nevefesten.
Hånd i trynet
I år han man valgt en ren førstepersons synsvinkel under slåssingen, noe som gjør de mer intense allerede fra start. Dessuten er de litt dypere med muligheten for å dukke unna, blokkere slag, dra i trøya og sende av gårde saftige slag – og flere varianter av dem. Jeg oppsøker ikke stopp i spillet veldig aktivt, men når det først brakes sammen er jeg mer enn klar for blodutgytelse. Totalopplevelsen blir rett og slett komplimentert på en positiv måte av de nye slåsskampene – og det er ingen tvil om at det er nettopp slike bataljer det amerikanske publikum elsker.
Det er flere detaljer som gjør NHL 10 så ypperlig, så herlig engasjerende. Keeperen har blitt noen hakk bedre i årets utgave, og gjør ikke like mange merkelige feil som i fjor. Han skal selvsagt ikke være perfekt, men utrolige logiske brister (som gjentar seg) vil jeg helst ikke se.
Noen ganger er det fortsatt slik at sisteskansen kludrer på merkelig vis. Et av de beste eksemplene her er når keeper er litt på bærtur ute på banen og mottar pucken. Da sier «instinktet» til den kunstige intelligensen at pucken skal slås bak mål øyeblikkelig. Dette har skapt flere nesten-selvmål mens jeg har spilt, likevel har det aldri blitt avgjørende for kampene. Slik sett har jeg ikke opplevd dette som noe mer enn en kosmetisk glipp.
