KÖLN (Gamer.no): I april i år hadde vi etpar fyldige artikler ute om Mafia 2 etter at vi besøkte utviklerne i Tsjekkia, og til tross for at vi fikk et særs givende innblikk i det kommende sandkassespillet så blir det aldri nok. Derfor er vi minst like glade som dere for at vi fikk muligheten til å ta nok et dypdykk i Empire Bay på Gamescom.
Gode nyheter, folkens: Det er herved offisielt at Mafia 2 blir et kremspill!
Levende verden
Med mye innhold å vise på liten tid, hoppet Denby Grace fra 2K Games like godt rett i det. «Ingen tid å miste», heter det, noe en stakkars spilljournalist som forsøkte seg på et spørsmål midtveis fikk merke i form av en aldri så liten skyllebøtte.
Settingen var leiligheten til vår velkjente hovedperson Vito Scaletta anno 1952, og vi hoppet rett inn i hverdagen hans, som består av blant annet å velge dagens antrekk fra et klesskap (ikke overraskende tungt dominert av ulike dresser), få instruksjoner over telefon og jage prostituerte ut av dusjen. Gangsterlivet er tilsynelatende ikke bare bare, og vår hovedperson rakk ikke engang dagens viktigste måltid. Fy!
I det Vito trasker nedover trappeoppgangen på vei til en våpenhandler for å overlevere noen papirer får vi et lite innblikk i hvor levende omgivelsene i Mafia 2 er. I etasjen under deg har naboen greid å låse seg ute, og bare noen trappetrinn lengre ned får vi se en vaskedame som huffer oppgitt over å måtte moppe gulvet dag ut og dag inn. Det er likevel på bakkenivå vi får oppleve det beste eksempelet – en dynamisk oppdragsgiver uten et tegn på minikartet (ja, brukergrensesnittet har begynt å ta form nå) eller noen annen indikator på at han har et oppdrag til deg utover at han vinker deg sin vei. Mannen er naboen din, som driver en bilbutikk. Han vil at du skal ta deg en tur til et lager for å mose et utvalg sjeldne biler som tilhører en rivaliserende butikk. Vår mann Vito er selvsagt ikke vond å be.
I tillegg til fullverdige oppdrag kan man også finne sideoppdrag på gata. I vårt tilfelle er det nabokona som blir forulempet av en digerhals rett utenfor leilighetskomplekset du bor i. Han svarer med spiss tunge på vår vennlige anmodning om å gå sin vei, og da må man brette opp ermene og dele ut litt god, gammeldags grisejuling. Vi vet fra før hvor stolte utviklerne er av kampsystemet sitt, og det med god grunn.
Dette er ikke forfinet karatefilmslåssing med febrilsk armvifting og påfølgende tullespark, men det man kan forvente å se på en bar etter klokka to om natta. Som ekte menn slåss de med nevene når de er oppreist, men Vito lar ikke sjansen gå fra seg til å avslutte det hele med et saftig spark mot kjeven når fyren har falt ned på alle fire. Mafiaen har andre spilleregler enn oss vanlige døde, virker det som. Det mest spennende er likevel hvor realistisk og dynamisk kampsystemet er. Slagkombinasjoner bestående av en salig blanding av «jabs» og «hooks» treffer kjeven til motstanderen med et knasende klask, og det ser ut som en ekte slåsskamp snarere enn noe fra en dårlig dubbet kampsportfilm.
Heltemotet belønnes selvsagt med en invitasjon på «kaffe» av den tydelig imponerte nabodama, som ikke legger skjul på at hun liker røffe gutter. Det har vi selvsagt ikke tid til, vi har jo allerede to gjøremål foran oss. Pytt pytt.
Valget er ditt
For å komme oss til det første oppdraget vårt er det lettest å kjøre bil. På veien dit kan Grace fortelle oss at de har fått rettighetene til over 100 lisensierte sanger fra tidsperioden, i tillegg til den egenlagde musikken de snakket om i Tsjekkia. Spillverdenen som er over 25 kvadratkilometer stor (dobbelt så stor som byen i eneren) skal også inneholde over 50 ulike biler. Disse kan selvsagt også skreddersys etter personlige behov og preferanse, noe vi kommer tilbake til senere.
Omsider ankommer vi mannen vi skal overlevere papirene til, og i tillegg til en høflig velkomst får vi også muligheten til å handle ymse søtsaker. I motsetning til hvordan våpenbutikkene gjerne er utformet i lignende sandkassespill ligger alt spredd utover et stort bord her, og gjenstanden du handler forsvinner naturligvis fra bordet. I vårt tilfelle var det mest aktuelt å handle en Molotov cocktail, noen låsedirker og en feit revolver av typen .357 Magnum. Alt vel, helt til vi tripper ut døra.
På vei ut blir vi forsøkt ranet av noen ungfugler med sprettkniv og en erkefett sleik. Vito tar ikke imot tull fra hvem som helst, og selv ikke ungdommelig naivitet har ikke særlig mye å stille opp med mot en Magnum. Pøblene skyr banen kjapt, men det åpner for et større problem. En forbipasserende politikonstabel merker at noe muffens foregår og kommer vår vei for å undersøke. Når han ser Vito med et lite beist av et håndvåpen er det gjort, og vi får tre ulike valg. Er du av den pengesterke typen så kan du smette noen hundre dollar den korrupte konstabelens vei og slippe unna uten trøbbel, og liker du å leve farlig så kan du forsøke å løpe fra ham. Hvis du mot all formodning skulle være i besittelse av en bæretillatelse så kan du fremvise den (det er uvisst hvordan man erverver seg en slik).
Som notorisk grådigper har vi selvsagt ikke annet valg enn å løpe vår vei, og konstabelen havner på slep. Siden dette var en forholdsvis harmløs forbrytelse så oppstår det heldigvis ikke noen skuddveksling med onkel blå. Det kan likevel eskalere om man er på rømmen for lenge, men et lovbrudd av dette slaget kan unnslippes ved å gjemme seg lenge nok eller skifte klær. Når du er etterlyst vises signalementet ditt som et ikon oppe i høyre hjørne av skjermen, og hvis du tråkker rundt andre politimenn i de samme klærne så vil en ny jakt begynne.
Vi er heldige denne gangen, og unnslipper med god margin. Neste oppdrag på lista er likevel langt unna, og vi må anskaffe oss en bil. Etter litt trasking finner vi en lekker doning stående under et gatelys, men den er selvsagt låst. Igjen har vi flere muligheter. Den mest diskré måten å komme seg inn i bilen på er å dirke opp døra med dirkesettet vi handlet litt tidligere, og dette starter et minispill som ligner mye på det vi har sett i Oblivion. Her må du vippe opp låsepinnene en etter en, se om de hekter seg fast og forsøke å vri om låsen. Går det ikke så er det bare å forsøke på nytt med en dirk mindre. Dette er lydløst og vekker liten oppmerksomhet, men bruker du for lang tid så vil også dette alarmere mennesker rundt, som igjen løper rett til nærmeste representant for lovens lange arm. Med et tett tidsskjema har vi ingen tid å miste, dog, så vi erstatter nøkkelen med en albue og låsen med førersideruten. Bingo!
