Annonse
Jeg sier det bare først som sist: Fortellingen om Harry Potter er et mesterverk. Jeg har vært fortryllet av J.K. Rowlings fortellerstemme helt fra debuten om de vises stein og fram til avslutningen med dødstalismanene – dette er virkelig forfatteren som har gitt fantasy-sjangeren et ansiktsløft. Rent fortellerteknisk sitter hun med en formel på spenningsoppbygning jeg misunner henne herfra og til månen, og den magiske verdenen som eksisterer side om side med vår egen er et univers som i dybde og mangfoldighet lett kan sammenlignes med både Tolkiens Midgard og Lucas’ mangslungne galakse.
At fortellingen om den bebrillede trollmannsgutten og hans jakt på mørkets fyrste ville bli popkultur hadde jeg likevel aldri trodd, men slik har det blitt. Harry Potter er milliardindustri, og på fredag hadde den sjette filmen premiere på norske kinoer. Selv om det er bøkene som står mitt hjerte nærmest, kan jeg nødig benekte at Harry gjør det godt på lerretet også, men spillene har jeg hatt for vane å holde meg langt unna. Inntil nå.
Spenningsribbet progresjon
Det første som slår meg i Harry Potter og Halvblodsprinsen er hvordan historien presenteres. Nå skal jeg være forsiktig med å uttale meg om hvor godt den følger filmen, den har jeg enda ikke fått sett, men jeg håper for guds skyld ikke den legger seg tett opptil hva man får servert her. Korte og stive filmklipp følges for det meste av en gruppedialog der fire eller færre prominente Harry Potter-figurer utveksler noen intetsigende replikker, knyttet sammen av joggetur på joggetur rundt i Galtvorts ganger.
Et eksempel: Nå vil Humlesnurr ha tak i deg, du får løpe bort til drivhusene, lage en eliksir, løpe opp til Humlesnurr, bli belønnet med en dialog (samt et forhåndsanimert filmklipp), og løpe videre til neste samtale. Mens jeg sitter og spiller gjennom det som kanskje er den mest spennende bokserien jeg har vært borti, blir jeg nesten litt nedfor og sutrete, nesten litt flau over spillmediet i sin helhet. Dette er selvsagt urettferdig, mang en spillhistorie har engasjert meg på samme nivå som litteratur, men hvorfor må dette glimrende eposet besudles og kles opp i lisensspillenes middelmådige drakt, som en og annen Transformers?
Nå skal ikke jeg tre på trollmannshatten og leke fanatisk Harry Potter-purist, men tingene går i hvert fall slik: I Harry Potter og Halvblodsprinsen løper du fra ett sted til et annet, konstant, og under disse små løpeturene skjer det absolutt ingenting. Fortellerteknikken er like blodfattig i spillsammenheng, uavhengig av sammenligning mellom bok og film. Electronic Arts har vært påpasselige med å unngå drivende elementer, noe slikt sto tydeligvis ikke oppført på listen over prioriteter. Det som forsterker denne gnagende følelsen av å følge en kulepunktliste, er det faktum at spillet er delt opp i tre merkbart separate aktiviteter.
Eliksirmakeri, sopelimeritt og duellering
Overskriften gjør en god jobb med å oppsummere resten av spillet. Etter Halvblodsprinsens instruksjoner får du blande eliksirer, som Harry får du ta del i rumpeldunkturneringer, og det blir nok av stav mot stav for den som er hypp på duellering. Disse tre spillelementene føles så separerte, så adskilte, at det hele fremstår som en ren minispillkavalkade satt til Galtvort. Som et sandkassespill der man eksklusivt foretar spaserturer mellom tre minispill, i økende vanskelighetsgrad.
Den mest interessante av disse aktivitetene er utvilsomt eliksirblandespillet. For de som allerede er bevandret i Harry Potter-universet vil det forhåpentligvis ikke komme som noen overraskelse at Halvblodsprinsen spiller en stor rolle i dette departementet. Eller snarere, Halvblodsprinsens notater. Til Hermines store fortvilelse gjør Harrys karakterer i eliksirblandingsfaget en markant oppsving, takket være boken som helten vår finner i begynnelsen av året. Her har en mystisk elev som kaller seg Halvblodsprinsen plottet ned instruksjoner på hvordan man koker i hop de mest vellykkede eliksirer, og denne sjansen lar ikke Harry gå fra seg.
Man får tildelt en gryte, en øse og de nødvendige ingrediensene. På høyresiden av skjermen dukker det opp diverse instruksjoner som for eksempel indikerer at man må snurre styrespaken rundt i en sirkel for å røre eller skyve den opp og ned for å øke varmen. Ettersom disse instruksjonene fullføres, blir man belønnet med mer tid. Hvis tidsmåleren øverst på skjermen synker til null, er det spill over. Hvis man heller for mye av en viss ingrediens opp i gryta – eller kanskje man rører for fort? – vil det tilkjennegi seg mørkegrønn røyk. Denne kan luftes vekk med et par raske knappetrykk, men er likevel dødelig om man er fanget i tidsknipa.
Å blande eliksirer blir egentlig aldri særlig utfordrende, men man vil likevel merke at det blir stadig mer komplisert. I de vanskeligste oppskriftene må man riste, varme, røre, lufte og tilsette – for en svoren Harry Potter-entusiast er dette akkurat så autentisk at det blir stas (særlig fordi Harry selv kunngjør hvilke ingredienser som tilsettes underveis).
Uheldigvis kan ikke dette sies om de andre lekene. Rumpeldunk måtte jo bli bra, tenkte jeg, det er jo en så rask og actionfylt sport, her oser det av underholdningspotensial. Men neida, det eneste rumpeldunken i Harry Potter og Halvbrodsprinsen dreier seg om, er å fly gjennom ringer som en delfin på sopelime. Før hver kamp må man trene ved å fly gjennom noen ringer og fange snoppen, deretter blir Rumpeldunk-matchen introdusert med ordentlig smell og bravur, og så fortsetter man med å fly gjennom ringer for å fange snoppen. Det er nesten så man får lyst til å fange snoppen til folkene bak spillet isteden, hvordan kunne denne fartsfylte fostringen ende opp som det eneste sunne alternativet til frisbeegolf?
Duelleringen er ikke stort bedre. I denne seksjonen låser Harry seg på en bestemt motstander (det er alltid én mot én) og de to sirkler rundt hverandre lik fresende katter. Med høyre styrespak kan du fyre av fem forskjellige formler, herav Expelliarmus, Levicorpus, Stupefy, Protego og Charged Stupefy. Bare det at jeg kan huske alle formlene er et faretegn i seg selv, her er repetisjonen stor og hver duell er den andre lik. Dessuten appellerer det heller ikke til meg, som representant for den garvede Harry Potter-fan, rett og slett fordi trylleformularene ikke virker som trylleformularer. Å fyre av med Stupefy føles som å stå med en laserpistol i hånda og Expelliarmus slår heller motstanderen i bakken snarere enn å avvæpne vedkommende.
Det går an å dukke unna innkommende formularer med skulderknappene, men har man først fått slemmingen ned i liggestilling gjelder det bare å dekke ham i kontinuerlig ild før han reiser seg opp igjen, hvorpå prosedyren gjentas. Hadde det bare vært litt finesse involvert, ville opplevelsen vært langt bedre.
Opplev Galtvort
Selv om det som skjer i Galtvort og omegn ikke er så spennende i spillform, er det i hvert fall en god ting å kunne utforske skolebygget på eget initiativ. Galtvort er gjenskapt i fin detalj, alt fra den bevegelige trappeoppgangen til Gygrids hytte og nærliggende terreng. For den samleglade eller utmerkelseshungrige (achievements i Xbox 360-versjonen) er det mange «Hogwart Crests» å finne, men for min del ble det heller slitsomt å skulle farte rundt i slottet på leting etter små medaljer.
Til slutt er det på sin plass å ta med et par ord om Wii-versjonen, som i teorien burde være den perfekte plattformen å svinge tryllestaven sin på. Og jo da, det føles definitivt bedre å blande eliksirer og kaste magi på Nintendos lille hvite, her er det forskjellige bevegelser som representerer de forskjellige formularene og man må faktisk være passelig stø på hånden for å produsere gode trylledrikker. Dessverre er grafikken merkelig utvasket og stiv, noe man merker spesielt godt i dialogene, der visse figurer oppfører seg som zombier og Humlesnurr knapt greier å bevege munnen.
Dette er for øvrig et problem på Xbox 360-versjonen også, om ikke på langt nær like ille; enkelte nærbilder får figurene til å fremstå som livløse roboter, spesielt Hermine Grang. Sistnevnte er også den eneste personen som ikke ligner sitt alter ego på lerretet, hvilket kan få en til å undre over hva som ligger bak denne avgjørelsen. Er Emma Wattson den eneste skuespilleren som ikke møtte opp til modellering hos Electronic Arts? Hvorfor rakk hun ikke å møte opp? Her er det definitivt noe å hente for verdens sladderblader.
Konklusjon
Harry Potter og Halvblodsprinsen er på ingen måter et godt spill. Eliksirblanding og utforsking av Galtvort vil nok gi den beinharde Harry Potter-tilhengeren noe å smile over, men resten av spillet er en uheldig løpetur mellom tre minispill. Historien i spillet er på langt nær forståelig for den uinnvidde og den fortelles i så sporadiske og få vendinger at selv den som har lest boka vil slite med å forstå hva som foregår. Gruppedialogene er flaue og stive, og gjør sjelden noe som helst for å skyve fortellingen videre. Wii-versjonen har gode bevegelseskontroller, men pinlige grafiske feil. Rent bortsett fra dette er Xbox 360-versjonen helt identisk, om ikke hakket mer attraktiv for den som er ute etter noen enkle achievement-poeng.
- Wii: 4/10 Nokså dårlig
- Xbox 360: 4/10 Nokså dårlig
Del på Facebook - Se andres kommentarer (15) - Diskutér artikkelen i forumet
Annonse |
Harry Potter og Halvblodsprinsen X360 »
- Sjangre
- Action, eventyr
- Plattform
- Xbox 360
- Slippdato
- 2. juli 2009
- PEGI
- 12+
- Utvikler
- Electronic Arts
- Utgiver
- Electronic Arts
- Priser for x360
-
158,- hos Gamezone.no
Se flere priser »
Kommentarer
Blir vel sjelden skikkelig bra de spillene som skal høste penger av en kinofilm.
Syns synd på de som må anmelde slike spill =/
Herregud, nå fikk de et halvt år ekstra på å utvikle spillet og det blir enda dårligere enn tidligere?
Hvorfor kan de ikke la noen mer seriøse utviklere ta seg av jobben? Bioware, Obsidian, Bethesda eller noen andre som hvert fall klarer å lage spill?
Eneste spillet som har halvveis fungert er De Vises Stein på PlayStation og Fangen fra Azkaban på PlayStation2.
I motsetning fra mange andre "film som blir spill" tilfeller så har jo faktisk Harry Potter potensiale, men det hjelper jo fint lite med såpass evneveike utviklere og EA gir dem vell sikkert ikke de beste økonomiske forholdene heller tenker jeg.
Helt fantastisk at vi ikke skal få noen skikkelige Harry Potter eller Ringenes Herre spill!
Nå har vi riktignok noen få vellykkede Ringenes Herre spill i form av Battle for Middle-Earth serien osv.. Mens Harry Potter har vell ikke kommet med noe som kan kalles spesielt vellykket enda?
Håper at når filmserien er over, så kan noen lage et stort RPG-univers rett fra bøkene, med en skikkelig utvikler, gode økonomiske forhold og ikke noe stort tidspress kunne det blitt VELDIG BRA!
Går bare i nedoverbakke når de aper mer og mer etter filmen. Jo mer realistiske figurene blir, jo mer ser dem ut som zombier av en eller annen grunn. De første spilla jo var underholdende nok.
Eneste som har fått til å få en bra film til spill var the Matrix og Enter The Matrix(ironi for deg som lurte). Harry Potter har kjempepotensiale, men jeg synes man skulle spilt en elev på Galtvort, ikke nødvendigvis harry potter. Det hadde også vært fint om de hadde lagd et spill som ikke nødvendigvis hadde noe med filmen å gjøre, men spilte innenfor harry Potter universet.
ok, seriøst seriøst! Let me blow your minds!... Harry Potter MMO?.. eh eh?
Tjaaa..
HP mmo hadde vært episk. Man kan velge mellom de fire husene, og hvis man går smygard og når høyeste lvl lærer man Avada Kedavra.. *sikle*
Samme karakter som jeg ville ha gitt filmen. Sovna når jeg så den på kino i går.
Tør jeg spørre hvorfor artikkelen heter "Anmeldelse av Harry Potter og Halvblodsprinsen" og ikke "Anmeldelse: Harry Potter og Halvblodsprinsen" slik anmeldelser pleier å gjøre? Planer om å bryte trenden?
Nok pirking. Jeg koste meg noenlunde med 1-3 i serien, men 4 og 5 var katastrofale. Kommer nok ikke til å skaffe meg dette, nei.
Skaffet meg dette spillet og ble litt skuffet ja
Filmen var herlig btw . . en av de bedre harry potter filmene:) I alle fall de som er fans så var denne filmen genial
Lisensene er der problemet ligger. Spillene kan ikke diversere for mye fra filmene de er laget til, og dermed blir den store kreativiteten bundet opp . Dessuten er det stramme tidsrammer og fastlåste karakterer man ikke kan gjøre noen ting med, og dermed faller spillet gjennom.
Vent til Lego: Harry Potter kommer, så skal dere få se et HP-spill som virkelig oser kvalitet. Nettopp fordi Lego-spillene kan gjøre tingene på sin veldig sære måte.
Både Star Wars, Indiana Jones og Batman har fått herlige spill i Lego-serien, og jeg kan ikke tenke meg at HP faller utenfor det gode selskap.
Transformers spillet, som til tross for litt svak grafiske kvaliteter (kjedelige omgivelser) og en litt småtam historie er også et godt spill, fordi det kan gjøre hva det vil (innenfor visse rammer med tanke på lisens) og fungerer dermed fint.
Enig med anmelder på stort sett alle punkter. Det er gøy å blande eliksirer og utforske Hogwarts, men ellers er det et ganske så monotont spill.
Jeg har forøvrig en liten drøm om at noen skal ta opp tråden fra de to spillene som ble laget til Game Boy Color, de to HP-spillene jeg har desidert best minner fra (og jeg har spilt de fleste)
Tullsau skrev 18.07.2009, 22:39:
Dette blir vell en smule off-topic men kan ikke si meg enig i dette heller..
RamGuy skrev 19.07.2009, 03:07:
Tullsau skrev 18.07.2009, 22:39:
Dette blir vell en smule off-topic men kan ikke si meg enig i dette heller..
Nå er det jo veldig mange elemter som er i bøker som ikke passer i film. Regissørene må så og si alltid gjøre noe som ikke står i samsvar med boka. Det blir teit å klage på at det ikke var sånn i boka, for de som lager filmen må ikke lage den akkurat som den var i boka.
Bli med i diskusjonen på forumet!