Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at jeg kom til å skrive en anmeldelse av et nytt Commodore 64-spill i 2009. Men her er vi altså – Knight 'n' Grail er det nyeste spillet fra stallen til den stadig voksende retroutgiveren Psytronik Software, og det er faktisk ganske herlig.
Som navnet tilsier gir Knight 'n' Grail deg rollen som en ridder, på jakt etter den hellige gral. Din kjæreste har nemlig blitt forvandlet til en drage, og det eneste som kan redde henne ser ut til å være en slurk livgivende vann fra gralen. Men det å finne dette sagnomsuste klenodiet viser seg selvsagt å være lettere sagt enn gjort. Noen slemminger har nemlig skjult gralen dypt inne i et gigantisk slott, voktet av hundrevis av fæle småkryp og en gjeng store, stygge drager.
God, gammel formel
Knight 'n' Grail er et todimensjonalt plattform/actionspill i stil med de tidligere spillene i Castlevania og Metroid-seriene. For å fullføre spillet må du utforske over 200 rom fulle av fiender og andre utfordringer. Underveis vil du stadig finne nye våpen og rustninger, samtidig som du låser opp nye egenskaper. Disse vil igjen gi deg mulighet til å utforske slottet videre. Med et så stort spillområde kommer du ikke langt uten et kart, og heldigvis slipper du å tegne dette selv. Spillet har nemlig et innebygd kart som forteller nøyaktig hvor du er og hvor du har vært.
Du starter spillet med en grå jernrustning og et grått jernsverd, men du finner raskt nye rustninger og sverd (i alt er det åtte av hver). Hver type rustning gir deg immunitet mot én spesiell type angrep, basert på farger. En rød rustning sørger for eksempel for at du ikke tar skade når du får ildkuler slengt i fleisen, mens en blå rustning lar deg passere dryppende vann uten å engste deg. De ulike sverdene har også fiender de er spesielt effektive mot (basert på farger – rødt knuser blått, osv), og fiender de ikke biter på i det hele tatt. I tillegg har hvert sverd sin egen måte å angripe på.
En av de imponerende tingene med Knight 'n' Grail er den store mengden forskjellige fiender. Hver del av slottet har sine egne typer innbyggere, med unike egenskaper og utseende, og det eneste de har til felles er ønsket om å drepe deg. I tillegg til at forskjellige fiender har forskjellige måter å bevege seg og angripe på, og dermed krever at du tilpasser deg litt når du møter dem, er utseendet deres alltid såpass interessant at det blir moro å utforske nye områder og finne ut hva det egentlig er som venter deg der.
Passe vanskelig
Spill av denne typen er avhengig av presise kontroller og et veloverveid forhold mellom egne egenskaper og fiendens oppførsel, og Knight 'n' Grail skuffer ikke. Det føles alltid som du har full kontroll selv, og om du havner i trøbbel er det din egen skyld og ikke spillets. Både tålmodighet og nøyaktighet belønnes, og det lønner seg ikke å haste gjennom spillmiljøene. Så lenge du tar det litt med ro og har øynene med deg, er Knight 'n' Grail en fryd å spille.
Commodore 64-spill fra plattformens gullalder var som regel sadistisk vanskelige, og tilsynelatende designet for å gjøre alt for å hindre deg i å fullføre dem. Slik er heldigvis ikke Knight 'n' Grail. Straffen for å dø er at du mister alle gullmyntene du har plukket opp, og uten at jeg skal røpe for mye om gullmyntenes funksjon (det er noe du finner ut mot slutten av spillet) kan jeg si at dette egentlig ikke er veldig alvorlig. Fiendene dukker dessuten opp på nytt hver gang du går inn i et rom, så du har i praksis en uendelig tilgang på mynter om du er tålmodig.
Dessuten har slottet flere rom hvor du ikke bare får fullt påfyll av helsen din, men også kan lagre spillet. Dermed er det bare å haste tilbake til nærmeste slike rom om du begynner å slite. Underveis får du også helseoppgraderinger som gjør deg enda vanskeligere å drepe. Resultatet er et spill hvor utforsking er hyggelig og ikke frustrerende, og hvor du aldri straffes fryktelig hardt om du gjør noe dumt.
Litt kritikk
Knight 'n' Grail er selvsagt ikke helt perfekt. Dragene du må slåss mot er generelt overraskende lette å drepe (når du har riktig rustning og sverd), samtidig som det er veldig små forskjeller mellom dem. Kampene mot dem blir dermed ganske antiklimatiske. Et annet problem er at på et tidspunkt i spillet får du mulighet til å ødelegge visse vegger, og for å komme videre må du løpe rundt i hele slottet for å finne ut hvilke vegger som kan ødelegges slik at du kommer dit du skal. Det finnes riktignok et botemiddel mot akkurat dette, men det er skjult bak en annen vegg, og jeg fant det ikke før jeg helt på slutten fikk se de uutforskede delene av kartet. Da var det for sent.
Det skal også sies at noen av rommene virker litt mer uinspirerte enn andre (for eksempel noen som du nesten kan fullføre i blunde, ved å peke joysticken i én retning og hamre skyteknappen mens du går), men disse er langt fra normen. Vanligvis er de ulike rommene interessante og unike, og med såpass mange rom som vi får her er det ikke rart at vi også får noen «transportetapper».
Grafikkmessig er Knight 'n' Grail en flott opplevelse, i alle fall så lenge du vet å sette pris på piksellert retro-grafikk. Stilen minner meg nesten litt om den jeg husker fra utgivelsene til The Bitmap Brothers på åtti- og nittitallet, med glinsende, metalliske rustninger og herlige smådetaljer over alt. Omgivelsene er varierte, og det samme er de velanimerte fiendene. Jeg vil faktisk påstå at dette er et av de peneste Commodore 64-spillene jeg har prøvd. Verd å nevne er også de flotte bildene du får servert i spillets avslutninger (ja, det er flere av dem, så ikke heng med hodet om du føler ting ikke gikk helt som de skulle – tenk litt, og prøv igjen).
Musikken er heller ikke dårlig. Tittelmelodien vekker minner om Mark Cookseys fabelaktige Ghosts'n'Goblins-melodi, og under selve spillingen fungerer musikken veldig godt som et stemningsskapende virkemiddel. Det eneste jeg har å utsette på musikken er at det er litt for lite av den – melodiene er korte, og når du har spilt i noen timer begynner du nok å gå lei noen av dem. Vi får også det vanlige C64-problemet at musikk og lydeffekter ikke kan spilles samtidig – en påminnelse om at maskinens ellers så høyt elskede Sid-brikke var begrenset til tre lydkanaler.
Konklusjon
Knight 'n' Grail er et flott spill, med sterke gameplaymessige kvaliteter og lekker retro-presentasjon. I fjor tok jegfor meg 111 av de beste spillene på Commodore 64, og om jeg skulle gjort det samme i år er det klart at Knight 'n' Grail hadde vært med. Det er altså et av de beste spillene på denne klassiske plattformen, og om du har noen som helst interesse for Commodore 64 bør du kjøpe det umiddelbart. Men selv når jeg dømmer spillet helt plattformuavhengig, er det klart at dette er en solid kvalitetstittel fra ende til annen. Nøyaktige og tilfredsstillende kontroller, stor fiendevariasjon og overraskende mange egenskaper sørger for at Knight 'n' Grail er verd å spille uansett hva slags forhold du har til maskinen det kjører på.
Merk: Knight 'n' Grail kan kjøpes på diskett til Commodore 64, og om du kjøper diskettutgaven får du også tilgang på en .d64-fil som kan brukes på emulator (jeg anbefaler kombinasjonen av WinVice og Competition Pro USB). Du kan også kjøpe denne filen uavhengig, til kraftig redusert pris.
