Vi kan nesten stille klokka etter det som har blitt en årlig utgivelse av Pro Cycling Manager. Cyanide og KE Media beregner det perfekt med Tour de France i starten av juli, kanskje ikke så rart siden det er det offisielle spillet til etapperittet. Nå er Pro Cycling Manager 2009 på markedet, og en serie som har vært preget av feil og mangler begynner å se mer og mer solid ut. I år virker det som fokuset har ligget nettopp her, på det å levere uten for mange feil. Taperen er nyvinningene, for de er det meget få av.
Overdose?
Som om det ikke var nok å sitte inne store deler av dagen for å følge dramatikken når en bøling syklister skal komme seg Frankrike rundt, er det faktisk noen av oss som velger å supplere med sykkelmanagerspill på PC-en også – tro det eller ei. Det er kanskje ikke så rart, Pro Cycling Manager 2009 lykkes nemlig med å kaste deg inn i idretten med hud og hår. Du føler du er tilstede, og du føler i aller høyeste grad at dine vurderinger får konsekvenser for enkeltryttere, lag og hele feltet.
Det er først og fremst en fullblods managerkampanje som er interessant i dette spillet, selv om du også kan lede lag i enkeltritt og større konkurranser – samt hygge deg med banesykling. Du kan også lage egne ritt og etapper om du skulle ønske det.
Som manager (eller sportsdirektør, om du vil) tar du imidlertid over et valgfritt lag av de mer enn 60 som er tilgjengelig (eller lager et eget), og former det etter dine ønsker og ambisjoner. Rammene rundt løpene er helt kurante. Du kan handle nye ryttere, styre treningsopplegg og snakke med sponsorer. For oss som er vant med litt mer avanserte managerspill blir det imidlertid en litt tynn suppe. Jeg savner i hvert fall dybde i forholdet både med medier og ryttere, det hele blir for overfladisk.
Da er det gledelig at plommen i egget er så velsmakende. Løpene er som regel en sann glede å oppleve. Her har du så godt som full kontroll over dine ryttere via et nylekkert grensesnitt. Du må styre hvem som henter næring, hvem som skal beskytte hvem og hvilke ryttere som eventuelt skal dra i hovedfeltet eller gå i brudd. Nyansene er slik sett gode, du har stort sett mange valgmuligheter.
Den viktigste faktoren er din fornuft og forståelse for sporten. Kjører du et etapperitt som Tour de France er det ikke slik at du hele tiden rykker med lederen din – selv om dette er den beste rytteren du har i laget. Han skal spares og beskyttes til det virkelig gjelder, noe som ofte er nå fjellene blir ekstra bratte. I mellomtiden må du bare passe på at det kun er uviktige ryttere som går i brudd, og kjøre inn bruddene om de blir for farlige. Dessuten er det jo alltid moro å gå for massespurtene hvis du har noen på laget som takler disse.
Raske menn
Spurtene er stort sett de samme som i fjorårsutgaven. Som i virkeligheten gjelder det enten å bygge et eget tog for å trekke opp, eller finne bakhjulet til en av de andre favorittene. Her kan det blir en del knuffing, og hvis du ikke følger med sprinteren din hele tiden kan det faktisk hende at han gir opp. Spurtene er i det hele tatt hektiske og underholdende om du kan knepene. Dessuten kan du selv bestemme hvordan din syklist skal feire om han krysser mållinjen først – en liten gimmickbonus.
Selv om det som skjer i hovedfeltet og under spurter på flate etapper er interessant, er det når man kommer i høyden at dette spillet virkelig viser seg fra sin beste side. Det er da de ekstra sterke lurer på hverandre, og man må ha rutine og is i magen for å stikke på riktig tidspunkt. Dessuten handler mye av Pro Cycling Manager 2009 om å disponere krefter, og det blir ekstra synlig her.
Du har både generelle krefter og juice du bruker når du skal rykke, og begge tømmes raskt når stigningene blir heftige. Hvis du først går kan du selv velge hvor mange prosents innsats rytteren din skal gi, og dette virker igjen inn på hvor fort han tappes. Av og til er det imidlertid bare å lukke øynene og kline til. Da er det utrolig deilig å trille sakte over målstreken som vinner – man blir nesten sliten selv av anstrengelsene!
Variasjonen i ritt/etapper er i det hele tatt svært god. Du har etapperittene med miksen av flate, kuperte og fjellfylte etapper. I tillegg kommer de utfordrende tempoetappene. Utenom dette har vi jo klassikerne i nord, blant annet de med harde, korte bakker og brostein. Disse løpene er ekstremt underholdende og uforutsigbare, men du kan være sikkert på at hjemmefavoritter som Stjin Devolder og Tom Boonen alltid vil forsøke seg på noe lurt mot slutten. Dessuten har vi som nevnt banesykling, der individuelle kalkuleringer som oftest er viktigere enn lagarbeidet.
Det meste i Pro Cycling Manager 2009 tar tid, det er tross alt flere hundre kilometer som skal sykles her. Derfor er det veldig greit med en spolefunksjon, der du selv kan stille inn når man går tilbake til normaltid. Du kan også simulere ritt/etapper, men her mister du all kontroll over hva som skjer – dette anbefales ikke om du kjemper i sammendraget i større ritt. Spolefunksjonen er imidlertid ikke perfekt, en feil gjør at den kan påvirke rittet. Folk som rykker stopper opp, og hele feltet kan finne på å rygge et lite øyeblikk.
Tomskalle
Selv om feilene er færre enn noensinne finner vi også noen når vi kommer til den kunstige intelligensen. Jeg opplevde blant annet at Tom Boonen ofte satt og dro i hovedfeltet under for eksempel Tour de France. Selv om han har mistet litt av spruten etter den siste tids skandaler er dette en mann med en så høy stjerne at han skal passes på til massespurten, ikke bruke krefter helt der foran.
Ellers virker den kunstige intelligensen ganske god. Det er realisme i brudd, hvilke som får gå og ikke, lederens refleksjonsevne er god og de som gjerne vil ha spurtpoeng og klatrepoeng går for disse som om døden var i hælene på dem. På de store etapperittene er det gjerne et tjuetalls ryttere som får klatrepoeng på de verste stigningene, men det er kanskje litt overdrevent hvor mye krefter de dårligste av de beste bruker for å skaffe seg noen småpoeng.
Når det gjelder lagene er det mange av dem som inneholder ekte (dog klonede utseendemessig) ryttere, med tilhørende drakter. Cyanide har likevel ikke alle lisensene på plass, noe som gir oss stjernene Thor Hoshovd og Cadel Ovans. Dette er det imidlertid ikke noen problem for deg å rette på, enten via redigeringsverktøyet eller brukerskapte oppdateringer.
Jeg synes det er et stort paradoks at en idrett der mye av oppmerksomheten kommer fra dopingskandaler, ikke har noe som helst med fenomenet å gjøre. Doping blir ikke en gang nevnt i bisetninger, og det føles litt kunstig og bråkjekt. Jeg vet at Tour de France-lisensen veier tungt her, og at man for enhver pris ikke vil lenke sammen dette rittet og dopingbruk.
Men kunne man ikke funnet en løsning på dette? Greit, du skal ikke kunne dope egne ryttere, vi kan være skinnhellige. Andre ryttere burde imidlertid blitt tatt med ujevne mellomrom, det hadde tilført tittelen en helt ny dimensjon. Dette er etisk helt på grensen, men å bare se bort fra doping i denne idretten blir å stikke hodet i jorda.
Reprise
Visuelt er det lite som skiller Pro Cycling Manager 2009 fra fjorårsutgaven. Feilene har kanskje blitt litt færre, samt at vegetasjonen er mer fremtredende – ellers er det meste ganske likt. Nedturer inkluderer motorsykler som utrolig nok kjører gjennom syklister, drøye lastetider og et kamera som forsvinner inn i fjellvegger. På plussiden har vi realistiske bevegelser hos syklistene og et publikum som gjør en god jobb under stigninger. De skaper liksom litt ekstra atmosfære.
Musikken er kanskje ikke så ille som den var i ”gamle dager”, men den kan fortsatt irritere på seg en steinrøys. Heldigvis kan den skru av, og da er det fritt frem å lage et eget lydspor. Kommentatoren er tidvis kunnskapsrik, gjerne før etappene starter, men her har du hørt det meste før. De fleste av lydklippene er gamle, og det er merkelig å høre at enkelte ryttere har stemmen fra en annen fyr med en helt annerledes aksent.
For min del er dette først og fremst et enspillerspill, men det er faktisk gode muligheter å nyte sykkelmoroa sammen med andre entusiaster. Flerspillerdelen har slitt med å være stabil de siste årene, men man begynner i hvert fall å nærme seg et akseptabelt nivå. Her kan du kose deg både over LAN og internett, der du enten kan klatre oppover rangeringen, eller bare hevde deg i enkeltritt. Du kan sågar spille sesongmodus i flerspiller, og det kan være moro om du har dedikerte medspillere. Alt foregår via oversiktelige GameCenter, der du hele tiden ser hva som er tilgjengelig av spill.
Konklusjon
Pro Cycling Manager 2009 er ikke akkurat spekket av nyheter, men det er likevel en fin videreføring av fjorårsutgaven. Spillet virker mer stabilt, og det er fortsatt en sann glede å kunne bygge opp et eget sykkellag og styre troppene ute på asfalten. For det er først og fremst selve syklingen som gjør dette spillet interessant, det er realistisk og virkelig givende når dine kunnskaper om idretten gir resultater i spillet. I neste utgave håper jeg fokuset ligger mer på rammene rundt ritt, en knallgod managerdel hadde vært rent spillgull.
