Nintendos Wii har ikke akkurat flommet over av såkalte voksenspill siden konsollen kom på markedet. High Voltage Software har gjennom flere prosjekter planer om å rette opp på nettopp dette. Første spill ut er The Conduit, et skytespill i førsteperson satt til et USA i dyp fare. Konspirasjoner og fremmede vesener er et sentralt tema i denne tittelen, og du får så absolutt drept din skjerv av hodeløse skurker. Dessuten får du bonusen med å bruke bevegelsesfølsomme kontroller i et skytespill, noe som er en sann glede når det fungerer som det skal.
Hemmelig agent
Du spiller som Michael Ford, en agent som jobber for en hemmelig organisasjon kalt The Trust. Stedet er Washington D.C. og krisen er det faktumet at byen oversvømmes av romvesener som kommer til syne gjennom portaler – kalt Conduits. Jeg skal ikke si så mye mer om historien enn at den fungerer helt greit som fyll mellom brettene. Du blir aldri sugd 100 prosent inn i handlingen, men den skaper i hvert fall et akseptabelt bakteppe. Hovedingrediensen i dette spillet er nemlig action. Skyteaction der du oppfører deg som en John Rambo junior – desperat etter å overbevise dine overordnede.
I den spede start flyr du rundt med relativt lette våpen mot like lette fiender, men det går ikke lang tid før du får litt mer aggressive typer å bryne deg på. Heldigvis er det ikke noe i veien for å plukke opp fiendtlige våpen i The Conduit, og du får også en overlevelsesdrakt som gir mer helse, samt at denne helsen bygger seg selv opp over tid.
Våpenutvalget er for øvrig svært tilfredsstillende. Du kan bære to om gangen, samt ha tre typer granater klare til disposisjon. Jeg er spesielt imponert over romvesenvåpnene. Disse er spennende og nyttige i bruk, og skaper ofte visuelle resultater som rører ved en skyteglad spillers sjel. Dessuten har flere våpen zooming tilgjengelig, noe som gjør det akk så deilig å plukke ned pakket fra avstand.
Måten du kaster granater på er også midt i blinken. Du bruker rett og slett Nunchucken, og en velplassert kastebevegelse er nok til å sende slemminger himmelhøy. The Conduit krever for øvrig både Wiimote og Nunchuck for å kunne spilles, men når det er sagt fungerer faktisk kontrollsystemet ganske tilfredsstillende. Styringen både av Michael og hans sikte fungerer som en lek når du blir vant til den, og du føler deg så mye mer aktiv i spillopplevelsen med slike kontroller i et skytespill. Dessuten er det et pluss at Wiimoten gir fra seg relevante lyder og vibrasjoner underveis. Hvis du sliter kan du låse deg inn på fienden, det er ikke et helt sikkert system men hjelper deg i hvert fall oversiktsmessig på slagmarken.
Slagkraftig
Følelsen av å være tilstede blir enda mer markant når du kjører såkalte melee-angrep. Her skyver du Wiimoten frem mot fienden i en slagbevegelse, og det er deilig å se at slemmingen flyr rett i bakken. Denne funksjonen utfyller skytingen og granatkastingen på en herlig måte, noe som gjør at du gjerne varierer hvilken taktikk du bruker i kampene.
Noen småproblemer er det likevel. Sideforskyvningen kan oppleves som litt treg, og det virker å være en liten feil med spillet når det gjelder å snu seg rundt. Hvis du får en fiende i ryggen er det nærmest umulig å snu seg manuelt, og du må dermed ta i bruk knappen for 180 graders vending. Denne redder deg litt inn, men feilen er likevel såpass graverende at den kan koste deg livet.
Underveis i kampene er det også nyttig at vår helt både har evnen til å hoppe og bøye seg ned bak objekter. Sistnevnte er gjort på en ganske gammeldags måte, og fungerer dårlig i kombinasjon med skyting. Da forsvinner kulene som oftest rett i objektet foran deg. Det er likevel fint å kunne gjemme seg iblant, da spesielt for å få ladet opp helsen din igjen i hektiske kamper.
Det hjelper ikke med interessante våpen og god styring om brettene du ferdes rundt på er uinteressante, og i starten av The Conduit virker nettopp dette å være tilfellet. Heldigvis er dette bare en forbipasserende nedtur, for spillet tar seg kjapt opp også i denne avdelingen. Klipp-og-lim-brett forsvinner gradvis og gir plass til mer spennende miljøer der du sågar kan utforske litt for å finne bonusgjenstander. Enkel gåteløsning fungerer fint for å bryte litt opp i all skytingen, og utvikleren har lagt inn et par stilleperioder for å bygge en ekstra nerve.
Noen ganger kjører man også inn dialoger med prominente allierte eller fiender i disse stilleseksjonene. Det fungerer helt til fiender dukker opp. Da blir dialogen umulig å følge med på, og historiefortellingen blir lidende. Du kan for øvrig også få med deg litt ekstra historie ved å høre på radiosendinger rundt omkring i miljøene, samt finne skjulte beskjeder på veggene.
Du har fått kloa i en meget spesiell gjenstand i The Conduit, og det er denne som er kimen til alt som skjer i spillet. Dette er en liten metallball kalt ASE, og uten den kommer du ikke langt i dine oppdrag. ASE kan blant annet brukes til å finne låser som åpner opp dører i andre deler av rom, finne usynlige fiender og smågåter på vegger som gjerne åpner opp bonusrom. ASE kan ikke brukes samtidig som våpen, så det er en ganske nervepirrende opplevelse å fyre opp denne ballen i trengte situasjoner. Hvis du er i tvil i hva du skal foreta deg kan ASE også vise deg hvor du skal gå for å komme deg videre, noe som kan være hendig.
Varierende intelligens
Michael Ford er utvilsomt en meget dyktig agent, det vitner antall drepte fiender raskt om. Nå skal det imidlertid sies at disse slemmingene varierer sterkt i sin kunstige intelligens. De fleste har den smarte taktikken at de løper rett mot deg, dermed blir det lett å plukke dem ned. Enkelte bruker dekning litt mer aktivt, men stort sett er det lite å klø seg i hodet for når det gjelder dine datastyrte rivaler. Dette får spillet til å fremstå litt som en avansert arkadeskyter. Her skal det ikke være så mye krimskramseri under kampene, det er bare å fyre løs på idiotene.
Det har vært mye snakk om at The Conduit ville ta Wii-grafikken til et helt nytt nivå. Spillet lykkes til en viss grad. Miljøene er pene å se på, detaljene mange, effektene gode og flyten svært bra. Likevel er det nok av feil og mangler i dette spillet. Jeg opplevde blant annet fiender som satte seg fast i vegger, i løse luften og som forsvant gjennom vegger når de ble skutt. Kulehull i luften ser også småkomisk ut, videre er enkelte skygger helt malplasserte.
The Conduit skal imidlertid ha skryt for spektakulære eksplosjoner og delvis ødleggbare miljøer. Det er slikt snop som gjør det ekstra moro å leke villmann med våpen i spill.
Lyden er langt i fra like avansert som grafikken. Stemmegivningen i de relativt anonyme mellomsekvensene fungerer greit, og miljølydene gjør jobben som forventet. En eksplosjon høres ut som en eksplosjon, her er det lite dilldall. Musikken gjør stort sett en fin jobb med å bygge stemning, spesielt når fiender dukker opp på brettene. Det at den slutter tvert når alle er drept er også en grei indikator som får deg til å senke skuldrene.
I tillegg til den historiedrevne enspillerdelen har The Conduit også støtte for nettspill. Her kan du kjempe mot venner og fremmede og stige i gradene for å vise hvem som er best. De tre modusene er «Free For All», «Team Reaver» og «Team Objective», og du kan velge mellom en rekke soldattyper når du skal kjempe. Disse virker imidlertid bare å være kosmetiske valg, våpnene er uansett nøyaktig de samme for alle enheter.
Dette er en grei tilleggssnack til kampanjen, men ikke noe særlig mer. Selv om du kan stige i gradene og bruse med fjærene, opplevde i hvert fall ikke jeg nettspillingen som spesielt givende. For det første må du som regel vente ganske så lenge før spillet er i gang, i hvert fall i de offentlige lobbyene. Dernest er det ikke akkurat fantastisk flyt som preget spillopplevelsen, og det hjelper heller ikke at jeg flere ganger ble rammet av en merkelig feil. Her mister du totalt kontroll over figuren, han står bare og svirrer rundt og kaster granater. Den eneste løsningen er å trykke på husknappen på Wiimoten, men feilen dukket opp flere ganger etter denne «omstarten». Jeg så dessuten flere andre som ble rammet av samme problem, så noen lokal feil er det neppe.
Konklusjon
The Conduit er langt i fra noen revolusjon i skytespillsjangeren, men på Wii er spillet et meget friskt tilskudd for oss som liker litt bevegelsesfølsom skyteaction. Enspillerdelen har en stigende underholdningskurve og makter å holde på deg helt til siste brett er rundet. Det er en absolutt styrke. Nå er imidlertid ikke dette spillet feilfritt, og merkelige grafiske glipper og svak kunstig intelligens er to markante riper i lakken. Videre makter ikke flerspillerdelen å engasjere så mye den har potensiale til å gjøre. Likevel er The Conduit god skytemoro på Wii, og det blir spennende å følge High Voltage Softwares fremtidige prosjekter på konsollen.
The Conduit kommer i salg fredag 10. juli, kun for Wii.
