Gode, nye ideer vokser tydeligvis ikke på trær, og derfor er det flere utviklere som har vært smarte nok til å ta en titt på spillenes mangeårige historie for å plukke frem gamle ideer som aldri helt har fått det gjennomslaget de kanskje hadde fortjent. Paradox er for eksempel i full gang med å gjenopplive det unike strategispillet Majesty, mens Bohemia Interactive er i ferd med å gi oss et nytt Carrier Command-spill. Og i løpet av året gjenfødes klassiske Archon.
I denne artikkelen tar jeg en titt på noen eldre spill som jeg av ulike grunner kunne ønske å se nyversjoner eller etterfølgere til. Med tanke på hvor mange slike klassikere som finnes, er nok ikke dette den siste artikkelen i sitt slag dere får se her på Gamer.no, så ikke få panikk om du føler den mangler akkurat din favoritt. Et sted må vi jo tross alt begynne, og forhåpentligvis kan det være vel så moro å lese om spill du ikke hadde tenkt på som det er å lese om spill du allerede er klar over.
Hunter
Actioneventyret Hunter var på mange måter et spill som var forut for sin tid. Her spilte du en soldat i en åpen og stor 3D-verden. Du kunne kommunisere med andre figurer, benytte deg av en rekke ulike kjøretøy (inkludert sykkel, helikopter og stridsvogn), og du fikk total frihet i forhold til hvordan du skulle utføre jobben din. Hunter leverte et åpen-verden-gameplay lenge før GTA-spillene så dagens lys, og for å vinne måtte du ikke bare være flink til å skyte – du måtte også tenke taktisk og vurdere hver situasjon nøye.
Tenk deg et åpen-verden-spill med dagens teknologi, hvor du var på hemmelig oppdrag dypt inne bak fiendens linjer. Fokuset kunne vært på sniking, og med tanke på at alt foregikk i samme sømløse verden ville nøye planlegging (blant annet av fluktruter) være nødvendig. Kanskje et moderne Hunter kunne vært noe i stil med Far Cry 2, men uten de ultraagressive fiendene og med flere gameplaymessige muligheter? Pandemic-spillet Saboteur kan vise seg å bli noe av det jeg ser etter her.
International Karate +
Dette spillet hører kanskje ikke helt hjemme i denne listen. De fleste andre spillene jeg nevner er av den typen som kunne blitt bedre med dagens teknologi, mens International Karate + egentlig er et perfekt spill allerede, og det er vanskelig å se hvordan man skulle forbedre det. Spillet er et karatespill der tre menn møtes til dyst, og målet er å få flest mulig poeng (på motstandernes bekostning) før tidsfristen går ut). Det kombinerer svært responsive kontroller med et begrenset antall angrep, og fokuserer på timing og taktikk.
Det er dette rene og enkle kampsystemet som gjør at jeg savner tilnærmingen IK+ brukte. Dagens spill i samme sjanger følger Street Fighter-skolen. De er fulle av avanserte og til dels overnaturlige bevegelser og kombinasjonsangrep, og de har i tillegg mengder av ulike figurer med ulike egenskaper. De har rett og slett alt for mye å sette seg inn i, etter min smak, og selv om de ofte underholder klarer de aldri helt å erstatte det enkle og ekstremt tilfredsstillende gameplayet fra IK+. Archer Maclean, hvor er du?
King of Dragon Pass
Det finnes mange strategispill som gir deg rollen som konge, hersker eller leder. Men få av dem er som King of Dragon Pass. Denne kultklassikeren kan nesten beskrives som en «kongesimulator», for her er fokuset like mye på å ta stilling til ulike situasjoner i kongeriket ditt som det er på å styre over ressurser og soldater. Spillet foregår i fantasiverdenen Gloriantha, og følger en liten klan som må gjøre sitt beste for å overleve i farlige omgivelser – ved hjelp av handel, diplomati og våpenmakt.
King of Dragon Pass er en type spill vi har fått alt for få av. Det kan minne litt om åttitallsklassikeren Hidden Agenda (som vi har snakket om før her på Gamer.no), men sjansene er generelt veldig små for at du har spilt noe i samme stil som dette. Jeg synes det er på høy tid vi får en etterfølger eller nyversjon, for strategisjangeren har fortsatt massevis av potensial for videre utvikling i utradisjonelle retninger.
Rally Trophy
Vi får alt for få skikkelige rallyspill nå for tiden. Jeg vil ikke ha offroadbuggyer, lastebiler og alt mulig annet tull i rallyspillene mine, jeg vil ha skikkelig rally. Dessuten virker det som dagens utviklere av rallyspill er redd for realisme – vi får massevis av bilsimulatorer i andre sjangere, men i rallysjangeren har vi ikke hatt en skikkelig simulator siden Richard Burns Rally, fra 2004.
Rally Trophy var i alle fall en skikkelig simulator. Og ikke bare det, men i stedet for å fokusere på moderne (og, for å være helt ærlig, kjedelige og lite varierte) rallybiler satte det oss bak rattet på klassiske fartsmaskiner fra seksti, sytti og åttitallet. Kombinasjonen heftige biler og herlig gameplay gjorde dette spillet til et av tidenes mest minneverdige rallyspill, og jeg håper vi snart får en etterfølger. Takket være suksessen med Flatout-spillene er jeg dessuten overbevist om at Rally Trophy-utviklerne hos finske Bugbear har det som skal til for å lage et virkelig heftig Rally Trophy 2.
Sid Meier's Alpha Centauri
Den ferske nyversjonen av Sid Meier's Colonization får meg til å tenke på et annet klassisk spill fra den legendariske strategispilldesigneren Sid Meier som kunne trengt en nyoppussing, nemlig Alpha Centauri. Dette spillet tok det grunnleggende gameplayet fra Civilization-spillene, men satte handlingen til en fjern planet hvor menneskene forsøkte å skape et nytt livsgrunnlag samtidig som de tok med seg de gamle stridsøksene fra jordkloden.
Jeg er fullstendig klar over at det er usannsynlig med en ekte Alpha Centauri-etterfølger, etter som rettighetene ligger hos EA og utvikleren eies av Take Two. Men det hindrer selvsagt ikke Sid og resten av gjengen i å komme opp med en spirituell etterfølger i samme stil som Alpha Centauri, og når alt kommer til alt er det gameplayet vi alle husker (og elsker) fra originalspillet – ikke navnet. Så se å komme i gang, Firaxis!
Sim Earth
Før Spore kom ut var det mange, meg selv inkludert, som håpet at det kunne bli en verdig etterfølger til Maxis-simulatoren Sim Earth. I dette spillet fikk man leke seg med en hel klode, som utviklet seg basert på komplekse vitenskapelige regler hvor alt fra atmosfæretetthet til jordskorpeforskyvninger påvirket gameplayet. Dette var et virkelig seriøst og lærerikt spill, som lot oss prøve på alt fra å gjenskape vår egen jordklodes utvikling til å skape en verden der dinosaurer hersker eller forsøke å skape liv på Mars.
Med tanke på at Sim Earth er fra 1990, er det et vanvittig ambisiøst spill, og det er litt synd at ingen har forsøkt å benytte seg av dagens langt overlegne teknologi for å lage en skikkelig oppfølger. Spore viste seg å være alt for arkadefokusert og ensporet, og selv om det er langt fra noe dårlig spill i seg selv, er det heller ikke i nærheten av å tilby de samme sandkassemulighetene som Sim Earth gjorde.
Starflight
Hvor er egentlig de episke romeventyrene blitt av? I dag har vi en og annen Elite-klone (selv om denne sjangeren også ser ut til å synge på siste verset), men hvor er dagens utgaver av Star Control II, Starflight, Space Rogue og andre slike herlige ambisiøse spill? Starflight gav deg et helt univers å utforske, som kapteinen på ditt eget romskip. Spillet lot deg gjøre hva du vil, men etter hvert ble du viklet inn i en enorm historie hvor menneskehetens skjebne stod på spill.
Det er svært synd denne herlige spillsjangeren har blitt totalt glemt av dagens utviklere, for Starflight demonstrerer hvor involverende og herlige disse enorme «rom-operaene» kan være. Og når man tenker på ambisjonsnivået utviklerne hadde for 20 år siden, er det lett å fantasere over hvor langt man kunne nå med dagens teknologi. Jeg har ingen stor tro på at vi får se denne serien gjenoppstå, men utgiver Electronic Arts har vist seg å være villige til å lete etter inspirasjon i arkivet sitt, så det finnes fortsatt et ørlite glimt av håp.
Street Rod
Street Rod foregikk i 1963, og gav deg rollen som en fartsgal ungdom med en garasje og en håndfull penger. Her måtte du kjøpe en bruktbil, fikse den opp med nye deler, og bruke den i ulovlige billøp for å vinne penger og ære. Målet var å bli den tøffeste bilføreren i hele området, og jo bedre du gjorde det, jo mer respekt fikk du. Spillet lot deg drive både drag-racing og mer ordinære billøp.
Jeg vet vi har spill som Street Legal, og at en rekke bilspill (som enkelte i Need for Speed-serien) gir oss muligheten til å modifisere bilene omtrent som man kunne i Street Rod-spillene. Men det blir ikke det samme. De mangler den herlige atmosfæren og de fabelaktige «amerikanerne». Det er forøvrig et uoffisielt tredje Street Rod-spill under utvikling, men etter evigheter med uvisshet er det få som vet om dette noensinne blir ferdig eller ikke. Vi får håpe en større utvikler kan ta ansvar snart.
Stunt Car Racer
Før den legendariske spilldesigneren Geoff Crammond skapte Microproses fabelaktige Formula One Grand Prix-spill på nittitallet, utviklet han et av tidenes mest minneverdige bilspill: Stunt Car Racer. Her foregikk handlingen på vanvittige berg og dalbaner, hvor du og en datastyrt motstander måtte kjøre om kapp samtidig som du måtte prøve å hindre bilen din i å fly av banen i hundre kilometer i timen.
Noen vil påstå at Stunt Car Racer har fått en nyversjon, og at den heter TrackMania, men det er jeg ikke enig i. TrackMania har berg og dalbane-aspektet fra Stunt Car Racer, men spillfølelsen er en helt annen. Stunt Car Racer hadde et mer simulatoraktig preg, og et gameplay der du faktisk måtte bruke hodet. Skulle du kjøre raskt og risikofylt (og risikere å ødelegge bilen), og skulle du bruke dine begrensede turbomuligheter for å ta igjen motstanderen? Det nærmeste vi kommer Stunt Car Racer i dag er kanskje det nedlastbare racingspillet Nitro Stunt Racer, men en ekte nyversjon av denne klassikeren hadde smakt usannsynlig godt. Lever du enda, Geoff Crammond?
Wilderness: A Survival Adventure
Dette eldgamle DOS-spillet bygger på et ekstremt spennende konsept. Her har du nødlandet midt i en enorm nasjonalpark, og målet er å komme seg helskinnet gjennom villmarken til en skogvokterhytte hvor du kan få kontakt med omverdenen. I flyet har du massevis av mat, klær og overlevelsesutstyr, men det er selvsagt begrenset hvor mye du kan ta med deg. Viktigst av alt er kart og kompass, og det lønner seg selvsagt å ha med essensielle ting som en kniv og litt førstehjelpsutstyr. Men du må også forsøke å utnytte deg av ressursene i naturen rundt deg.
Tanken på et Wilderness som benytter seg av moderne grafikkteknologi (som Cryteks fabelaktige grafikkmotor) og maskinkraft for å simulere omgivelsene fremkaller for å være helt ærlig ukontrollert sikling – Wilderness Survival var nemlig et svært spennende spill, og de fleste av spillets begrensninger hadde med datidens teknologi å gjøre, ikke selve konseptet.
