I begynnelsen av juni kommer det endelig en ny Terminator-film, med etternavnet Salvation. Arnold Schwarzenegger er nok borte, men vi får i hvert fall Christian Bale i rolle som John Connor. Warner Brothers synes også det er en god idé at vi får et spill å hygge oss med i samme slengen, og svenske Grin har rasket sammen noe for oss. For det er akkurat det som har blitt gjort her. Terminator Salvation i spillform fremstår som hastverksarbeid, her har man slengt sammen en rekke dårlige og middelmådige spillelementer – da gir det seg nesten selv hva resultatet blir.
Historisk parentes
Historien i spillet får du egentlig aldri helt tak i. Kanskje fordi den egentlig ikke er der i det hele tatt. Det eneste som er klart er at du og dine venner må ødelegge en haug med rabiate maskiner – eller roboter, om du vil. Samtidig skal du redde noen som har rotet seg litt bort. Alt dette pakkes inn som et skytespill i tredjeperson, en særs billig kopi av eksempelvis Gears of War.
Man forsøker å kopiere Epics mesterverk på flere måter, og det er systemet for dekning som ligner mest. Progresjon i spillet forutsetter at du står på huk store deler av tiden, gjerne bak en rusten bil eller tønne. Du kan også skli fra dekning til dekning på kort tid når du peker i ulike retninger med høyre stikke, noe som faktisk fungerer greit.
Dessverre er det ikke så mye annet som fungerer som det skal her. Dekning bak objekter som er høyere enn figuren din blir spesielt problematisk. Når du zoomer inn med våpenet ditt er det altfor ofte slik at du stirrer rett inn i veggen, fremfor mot fienden. Konsekvensen blir at du må forlate ditt trygge rede, ofte for å bli meid ned av mektige slemminger.
Dessuten ødelegges dynamikken i kampsituasjonene ved at du hele tiden støter på usynlige vegger, og at Connor ikke kan hoppe. En småstein er nesten nok til at denne fyren må ta en omvei. Man føler seg som en labrotte på en tredemølle – som ikke vil snurre rundt. Det er frustrerende og moroa drepes effektivt.
Faktumet at brettdesignet i denne store post-apokalyptiske verdenen er forutsigbart og lineært hjelper heller ikke på underholdningsverdien. Etter noen minutters spilling vet du akkurat hva som skjer rundt hver bidige sving. Dette kunne jeg nesten rundet med glassøyne og hendene bundet bak ryggen. Det er nemlig lysende opplagt hvor fienden skal dukke opp og hvilke av de tre fiendetypene du vil møte til en hver tid. Denne skinnegangen er mer presis enn det Jerbaneverket noen gang har maktet å få til.
Tvangstrøye
Som om ikke det var nok får du jammen meg ikke lov til å bevege deg fritt på flatt underlag heller når det er kamp. Jeg gikk tom for ammunisjon mens jeg kjempet for livet, men visste at det lå et våpen (du kan bare bære to om gangen) litt lengre tilbake på brettet. Da jeg løp for å hente det fikk jeg «Don’t leave battle!» klistret med krigstyper over hele skjermen, før det ble erstattet med «Game over» sekunder senere. Det er merkverdig hvordan du blir låst til situasjoner i dette spillet.
Lite imponert så langt? Vi har mer på lager. I Terminator Salvation kjempes det mot svært avanserte maskiner, og de som kjemper er kamptrente mennesker. Merkelig da, at de alle som én oppfører seg som idioter uten refleksjonsevne rundt strategi og egen sikkerhet. Fienden går i små faste ruter under kamp, og konsentrerer seg som regel alltid om deg – til tross for at de blir skutt på fra alle kanter.
Det er nemlig slik at man oppfordres til å angripe fra flankene i dette spillet, enkelte fiender er for eksempel uangripelige forfra. Da er det frustrerende at dummingene nesten alltid kikker deg i hvitøyet. Kollegene dine er nemlig svært lite treffsikre og har ikke noen spesiell motivasjon for å overleve. Nå er det riktignok veldig sjelden at fienden dreper noen som helst, ganske enkelt av den grunn at de aldri går rundt eller forbi dekningen kompisene dine koser seg bak.
T-600/800-robotene har av og til motet til å avansere mot deg og dine, da fikk jeg oppleve noe svært interessant. Alle mine kolleger ble drept, men jeg klarte til slutt å kvitte meg med uttysket. Da jeg gikk videre lå likene strødd, og ved neste slagmark var jeg alene. Likevel kjørte fyren min dialog med de andre, og fikk svar! Jeg hørte til og med skuddsalver fra deres våpen, men det var jo ingen der. Dette viste seg å være en av mange flaue feil i Terminator Salvation.
Visuelt er det lite som minner om at vi befinner oss i 2009. Grafikken er stort sett utdatert over hele linja, og her er også feilene godt synlige. Vi snakker sentrale fiender som ikke finner veien til slagmarken, og som du må finne frem til for å komme deg videre. Du vil også oppleve å se fiender bli til i løse lufta, rett foran øynene dine – fascinerende.
Kjøringshøydepunkt
Man har klart å få til en noenlunde fin post-apokalyptisk verden i Salvation, men dette er bare et skall. Når du oppdager hvor generisk spillet faktisk er mister det meste sin sjarm. Unntaket er enkelte sekvenser med kjøretøyer av ulikt slag. Her får du et bedre inntrykk av størrelse, og actionopplevelsen er noe mer uforutsigbar.
Mellomsekvensene er i samme klasse som et halvhjertet barnehageskuespill. Regien holder rekordlav kvalitet og man har merkelige pauser og enda merkeligere klipping. Folkene som snakker er helt utrykksløse og umotiverte, her snakker vi skuespill på verste amatørnivå. Dette bidrar sterkt at du gir blanke i hele persongalleriet, de kan gjerne bli slaktet ned av roboter for min del – så lenge jeg overlever. Eller forresten, bare drep meg. Kutt meg med A4-ark til jeg blør ut, jeg orker ikke så mye mer av dette.
I tillegg til slett skuespill stykkes spillet også opp av mengder av lasting. Det går ikke mange minuttene mellom hver gang du ser et stillbilde mens du må vente, eller får oppleve en teit filmsnutt på noen sekunder. Disse snuttene er tydeligvis laget for å maskere lasting av nye områder, men de passer ikke inn i det hele tatt. Her er det mer rykk og napp enn under VM for sportsfiskere.
Lyddesignet virker også som det er gjort under nachspielet på en firmafest hos utvikleren. Vi opplevde at lyden ofte forsvant under dialoger, eller at samtaler ble helt ødelagt av en merkelig skurring. Denne skal antagelig forestille ekko, noe som for øvrig brukes altfor ofte i Terminator Salvation. En liten lettvegg gir episke ekkoeffekter (når de fungerer), noe som bare er latterlig.
Når grunnproduktet er såpass slett er det kanskje greit at flerspillermulighetene er begrenset. Nå er det heldigvis slik at den ene modusen som er med faktisk hever totalopplevelsen noen hakk. Samarbeidsmodusen i kampanjen gir to spillere muligheten til å dele eventyret lokalt. Det blir litt som å være sammen med noen under tortur, inntrykkene blir ikke så forferdelige når noen andre har det like ille som deg selv.
Konklusjon
Grin sto bak Wanted: Weapons of Fate, som ikke akkurat ble hyllet hos oss. Nå har de sannelig min hatt klart å lage noe som stinker enda litt sterkere. Terminator Salvation oser av å være hastverksarbeid med lettvinte løsninger og store begrensninger i spillbarheten. Dessuten florerer feilene, og til slutt er det slik at man ikke vet om man skal le hysterisk eller gråte til øynene lider drukningsdøden.
Selv ståltilhengere av tidligere filmer gjør seg selv en tjeneste ved å holde seg langt unna denne tittelen. Se heller filmen og ta et slag kabal etterpå. Kortspill i ensomhet er trolig mer spennende og variert satt opp mot dette makkverket.
Terminator Salvation kommer i salg 29. mai, for PlayStation 3 (testet), Xbox 360 og PC.
