Er du lei av sanntidsstrategispill som tar seg selv dønn seriøst? Har du fått nok av spill som skildrer andre verdenskrig uten å forsøke seg på noe som helst nytt? Eller er du rett og slett bare lei av gode spill? Stalin vs. Martians: The Unknown Pages of World War II – Game of the Year Edition (fra nå av bare Stalin vs. Martians) kan kanskje være spillet du trenger.
Monstersjefen mot romuhyrene
Virkelighetens Josef Stalin var et maktsykt monster som var mer eller mindre direkte ansvarlig for millioner av drap og unødvendige dødsfall mens han regjerte i Sovjetunionen. I dette spillet er han din direkte overordnede, og man får egentlig inntrykk av at han er en riktig så hyggelig fyr. Han signerer brevene sine med XOXO og «Your Stalin», forteller dårlige vitser og forsøker etter beste evne å redde verden fra en invasjon fra verdensrommet. Nærmere bestemt Mars.
Stalin vs. Martians omhandler en del av andre verdenskrig historiebøkene ikke forteller deg om. Enten fordi de er med på en massiv konspirasjon for å skjule at utenomjordiske vesener ikke bare har besøkt planeten vår, men også forsøkt å erobre den, eller fordi det rett og slett ikke har skjedd. Selv tror jeg mest på førstnevnte, men så bruker jeg tross alt en lue av aluminiumsfolie for å hindre at Obama (som egentlig er en marsboer selv) skal lese tankene mine.
Resultatet er et sanntidsstrategispill hvor sovjetiske styrker fra andre verdenskrig må utkjempe harde slag mot kvalmende søte imperialistiske romvesener som ser ut som de er tatt rett ut av Toy Story. Konseptet er naturligvis fullstendig absurd, og det samme er resten av spillet. Her byttes lasteskjermene ut med «finn ti forskjeller»-bilder, musikken er en eklektisk blanding av dårlig tekno, kinesisk pop, chip-musikk og sint brølevrøvl, og spillets innstillingsmeny har et valg for «Liker du katter?».
Enkelt og raskt
Spillteknisk er Stalin vs. Martians et veldig enkelt sanntidsstrategispill, fokusert helt og holdent på action. Du starter som regel med en håndfull infanterister og stridsvogner av ulike typer, og møter raskt noen marsboere som må drepes. Noen av dem står og venter på ulike steder på kartet, mens andre kommer løpende så snart du når visse punkter. Når en marsboer drepes, forvandles han til en skinnende mynt eller et bonussymbol. Ved å bevege styrkene dine over mynter og symboler før de forsvinner, får du enten penger eller ulike fordeler (et kors-symbol gir f.eks. enheten din full helse). Pengene bruker du så til å kjøpe forsterkninger med.
Dette systemet tvinger deg til å være rask, og droppe alle tanker om å være defensiv. Den eneste måten å få forsterkninger på er ved å drepe marsboere og deretter bevege deg over bonusene de dropper, så det nytter ikke å vente på at fienden skal komme til deg. Du må hele tiden fremover. Spillets økonomi er kanskje veldig enkel, men den fungerer greit i praksis. Naturligvis får du mulighet til å kjøpe flere ulike typer enheter (massevis av stridsvogner, to forskjellige typer infanterister, rakettartilleri og en kjempemessig Stalin helt til slutt). Du kan også bruke pengene dine på å aktivere spesialangrep – for prisen av en billig stridsvogn kan du for eksempel spille den sovjetiske nasjonalsangen, noe som gjør enhetene dine så opphisset i nasjonalistisk rus at de blir mye dødeligere.
Alt dette er vel og bra på papiret, men i selve spillet faller det sammen. Praktisk talt ikke-eksisterende kunstig intelligens både hos egne og fiendtlige styrker sørger for at spillet raskt føles ensformig. Et kontrollsystem som ikke henger med i svingene og elendige stifinningsrutiner gjør det frustrerende å forsøke å detaljstyre hæren din, og resultatet blir som regel at du har størst suksess med å klumpe hele gjengen sammen i en eneste stor gruppe, og håpe på det beste. Svake visuelle tilbakemeldinger gjør det også vanskelig å holde orden på det som skjer.
I tillegg er vanskelighetsgraden rimelig sær. De aller fleste oppdragene er så lette at de ikke byr på en eneste utfordring, men noen er supervanskelige og er avhengige av hyppig lagring og lasting for at du skal kunne lykkes. For å gjøre det hele litt verre er oppdragsbeskrivelsene mangelfulle, slik at det ikke alltid er lett å vite hva en egentlig skal gjøre eller hvorfor en noen ganger bare taper tilsynelatende uten forvarsel.
På tross av alt dette er Stalin vs. Martians faktisk ikke helt galt å spille. Hvis man klarer å omstille seg litt, og ikke forsøker å spille det som om en spiller et hvilket som helst annet sanntidsstrategispill, fungerer det ofte helt fint. Du samler enhetene dine i en stor mølje, bruker stridsvognene til å kjøre over små marsboere og sørger for å konsentrere ilden slik at du tar ut de store fiendeenhetene en etter en. Taktikk kan du bare glemme, men det betyr ikke at du ikke kan ha det litt artig.
Alle de absurde detaljene gjør også sitt for å gjøre helhetsopplevelsen mer interessant. Stalin vs. Martians blir selvsagt ikke mer spillbart av all absurditeten, men det blir faktisk et bedre underholdningsprodukt. Småmorsomme kommentarer fra styrkene dine (som «My name is Ivan. I like you», «My mother was Lenin» og «Speak Russian or die!»), tøvete brev fra Stalin, musikalske pauseinnslag av det underlige slaget og det syke musikksporet sørget for at jeg hadde det moro – selv om det jo er betenkelig at lasteskjermene er mer minneverdige enn oppdragene som lastes inn.
Konklusjon
Stalin vs. Martians er et spill det er vanskelig å sette en klar karakter på. Det er, etter alle solemerker, et svært dårlig spill. Fraværende kunstig intelligens, elendig stifinning, lineære og ensformige oppdrag, manglende visuelle tilbakemeldinger og svake oppdragsbeskrivelser er alle ting som forsurer spillet.
Men samtidig som det er dårlig, er det også underholdende til tider. Små og store absurditeter og mer eller mindre vellykkede forsøk på humor sørger for at man lett kan bli sittende med et lite smil om munnen, og når man slutter å behandle Stalin vs. Martians som et skikkelig sanntidsstrategispill og bare kjører på med «samle alle enhetene og angriiiip!»-taktikken blir det faktisk litt artig. Enn så lenge, i alle fall – Stalin vs. Martians er et svært kort spill, og de fleste brettene er såpass lette at det ikke tar mer enn ti-femten minutter å fullføre dem.
Jeg kan egentlig ikke anbefale noen å faktisk betale penger for Stalin vs. Martians, men om du mot min anbefaling skulle finne på å gjøre det, mistenker jeg at du vil ha det litt artigere enn du skulle trodd på forhånd. Selv om du sikkert får samme effekt (bare mye bedre) om du spiller Blitzkrieg 2 og avbryter spillingen hvert femtende minutt for å se en tullefilm på Youtube.
Stalin vs. Martians er kun tilgjengelig via digital distribusjon. Se det offisielle nettstedet for mer info.
