Mr. Nintendo, Shigeru Myamoto, bommer sjelden med spillideene sine. Han har hatt en finger med i utviklingen av så godt som alt av de legendariske seriene til det tradisjonsrike selskapet. Super Mario, Legend of Zelda, Star Fox og Pikmin.
Shigeru Myamoto skal angivelig ha fått ideen til Pikmin-spillene etter at han fattet interesse for hagearbeid. Det har nå gått tolv år siden vi ble kjent med de små fargerike pikmin-skapningene for første gang, og konseptet har tålt det drøye tiåret svært godt.
I en fremmed verden
Innbyggerne på planeten Koppai lider av matmangel etter en kraftig befolkningsvekst og dårlig planlegging av matrasjonering. De ser seg nødt til å lete etter andre planeter hvor de kan finne mat. 279 000 lysår unna sin egen planet finner de PNF-404. En planet med mer enn nok frukt til at innbyggerne på Koppai kan overleve i lang tid.
De tre astronautene Alph, Brittany og Charlie blir sendt til PNF-404, men noe går fryktelig galt under landingen og de kræsjer på den fremmede planeten hvor de umiddelbart treffer på de fargesprakende skapningene. Pikmin er en hyggelig og lojal rase. Ukritiske, uegoistiske og kanskje lett naive, er de villige til å følge etter deg. De gjør drittarbeid som å slåss mot monstre og bære frukt som er mange ganger større enn dem selv.
Historiens utgangspunkt minner om en blanding av historiene fra de to foregående spillene. Den drives godt framover av stadig nye hendelser og behovet for å finne nok frukt til å overleve fra dag til dag, godt hjulpet av pikmin i forskjellige farger.
Innsamlingsaksjon
PNF-404 minner veldig om vår egen planet, Tellus. Bortsett fra at på PNF-404 varer dagene bare i 13 minutter, og det er for farlig å oppholde seg på bakken når nattens mulm og mørke sluker omgivelsene. Derfor må all utforsking og fruktinnsamling skje i løpet av disse 13 minuttene. Når klokka begynner å nærme seg sengetid må man samle inn alle Pikmins som er ute og arbeider, ellers blir de spist av monstrene som våkner om natten.
Frukten og bærene som befinner seg på planeten, er også identisk med den vi kjenner fra den virkelige verden. Avhengig av størrelsen på frukten kan saften fra disse fylle alt fra en halv til tre fulle beholdere. Hver dag trenger astronautene én beholder for å overleve. Uavhengig av om de er en eller tre om bord i skipet går det med en beholder med juice til kveldsmat.
Man står fritt til å disponere dagene som man selv vil. Om det er utforsking, innsamling av mat eller produksjon av flere pikmins som frister mest kan man ta med seg en liten hær av de små krabatene og gjøre akkurat det man vil, eller det som er mest nødvendig.
Passer man på å bringe den frukten man kommer over tilbake til skipet med en gang, vil man neppe komme i noen kritisk matmangel. Pikminene finner vegen tilbake til romskipet med maten på egenhånd, så man kan fint sette noen til å fylle opp matlageret mens man selv fortsetter utforskingen.
Mye taktikk
Pikmin-serien krever mer taktikk enn man kanskje har inntrykk av ved første øyekast. Fargen på en pikmin avgjør hvilke egenskaper den har. Den røde tåler flammer, den blå kan puste under vann og den gule leder strøm. I tillegg introduseres vi for en rosa pikmin med vinger, og en laget av stein. Sistnevnte kan knuse glass og krystaller, mens vingene gjør selvsagt at den rosa krabaten kan fly.
I dette spillet er det tre hovedpersoner, og disse kan deles opp for å dekke et større område av kartet og gjøre flere arbeidsoppgaver samtidig. Dette er imidlertid ikke så lett å koordinere. Særlig utfordrende blir det når man gjerne vil følge med på alle tre samtidig mens de spaserer til stedet der arbeidet skal utføres. Fiender lurer overalt, og pikminene slåss ikke uoppfordret – selv ikke når kameratene blir spist.
Kartet vises alltid på Gamepaden og gir oversikt over hvor protagonistene og pikminene til en hver tid befinner seg. Kartet kan også brukes til å peke hvor figurene man ikke styrer skal gå på autopilot. Spillet støtter også muligheten til å bare spille på Gamepaden uten å være avhengig av TV-skjermen. Dette fungerer veldig bra, men det går naturligvis på bekostning av kartet, som man da må hente opp manuelt. Det høres kanskje ut som en bagatell, men det gjør opplevelsen en del mer tungvint.
Fiendene er forøvrig veldig kreativt designet. En fiende ligner på en vannbeholder som spruter ild, en annen kamuflerer seg som et blad som raskt er ute med klørne om en intetanende pikmin strener forbi.
Sjefskampene er også av det kreative slaget. Nintendo spiller mye på hvordan verden oppleves fra et mikroskopisk perspektiv, og kampene mot sjefene er såpass varierte at de på ingen måte føles repetitivt. Jeg vil faktisk påstå at noen av sjefskampene i Pikmin 3 er på høyde med noen av kampene fra Zelda-spillene.
BINGO
Flerspillermodusen i Pikmin 3 er en morsom variant av bingo som kalles «Bingo Battle». To spillere eller to lag bestående av to spillere hver får et tilfeldig generert brett med forskjellige ting som må samles inn og tas med tilbake til basen.
Bingobrettene består av fire ganger fire ruter med bilder av frukt og fiender, og hensikten er å få fire på rad før motstanderen. I tillegg er det mulig å ødelegge for den andre spilleren eller det andre laget ved å bruke sine egne pikmins til å angripe motstanderens hjelpere. Dessuten får man noen hjelpemidler som kan stikke kjepper i hjulene til motstanderen. En rulett oppe i hjørnet kan gi deg hjelpemidler som meget lokale lynnedslag akkurat der motstanderen befinner seg. Med et lite trykk på styrekorset får du enkelt noen sekunders forsprang mens motstanderen kommer seg på bena og samler inn pikminene sine igjen.
Det finnes også en utfordringsmodus hvor man får sju minutter til å samle så mye frukt og bør som mulig, bekjempe så mange fiender som mulig, eller bekjempe alle sjefene på nytt. Disse kan spilles både alene eller sammen med en venn. Dessverre er ikke muligheten til å spille flerspiller over nettet til stede.
Konklusjon
Nintendo har gjort det igjen. Deres egne merkevarer oser alltid kvalitet. Pikmin 3 er et sjarmerende spill med massevis av sjel, som fører konseptet fra serien et steg videre.
Grafikkmessig er Pikmin 3 noe av det beste Nintendo noen gang har gjort. Dette har naturligvis sammenheng med at de endelig har muligheten til å presentere spillene sine i høy oppløsning med Wii U. Detaljrikdommen i spillet er av ypperste klasse. Fra frøene på et jordbær til kroppsspråket til pikminene når de blir skuffet av å ikke få være med å bære materialer til å bygge en bro.
Å holde styr på opptil hundre pikmins er nok det nærmeste vi kommer en barnehagesimulator per i dag. En helt realistisk gjengivelse er det imidlertid ikke, da pikminene lager svært lite lyd og gjør alt de blir bedt om uten å nekte. Dessuten blir de ikke større, så de kommer for alltid til å være like sjarmerende som de er nå.
