Året er 1962 og amerikanerne er fortsatt livredde for hva de skumle kommunistene i Sovjetunionen kan finne på. Likevel er det ikke Khrusjtsjovs spioner som utgjør den største trusselen for befolkningen i Nord-Amerika. Etter flere mystiske hendelser er det klart at det er romvesener på ferde, og de kommer så absolutt ikke i fred.
Du følger CIA-agenten William Carter, en utbrent krigshelt som opplevde sitt verste mareritt – nemlig at familien hans døde i en tragisk ulykke mens han var ute på oppdrag. Han føler seg skyldig, og legger livet sitt i hendene til Kong Alkohol. På tross av dette blir han plukket opp av CIA-direktøren til å bistå på et spesielt prosjekt, noe som skal vise seg å bli det viktigste oppdraget han noen gang har gjennomført.
På hemmelig område
The Bureau kan deles inn i to ulike modi. Den ene er Carters kampfokuserte oppdrag, mens den andre foregår mellom oppdragene i XCOM-teamets hemmelige undergrunnsbase. I basen kan du vandre fritt rundt og prate med en rekke av spillets figurer. Her blir du blant annet kjent med den målbevisste, men litt paranoide sjefen, den snertne kvinnelige agenten som er tøffere enn gutta, den skruppelløse vitenskapsmannen fra Tyskland, og den bråkjekke agenten som har høyere selvtillit enn hans ferdigheter skulle tilsi.
Det er mye dialog i denne delen av spillet, noe jeg setter stor pris på. I basen tikker det inn meldinger om hva som skjer i landet under innvasjonen, og disse filtreres til deg gjennom meningene til en rekke ulike personer. Dette er gjort på en fin måte, og jeg koste meg mye med dialogen mellom de ulike personene i basen.
Du får også en del små-oppdrag som foregår inne i undergrunnsbasen. Noen av dem, som å avhøre et romvesen eller en fanget spion, er interessante og gir deg en ekstra tilknytning til det som foregår rundt deg. Andre oppdrag, som å skanne tilfeldige folk på basen etter sykdom, er kjedelige, og fremstår mest som tidtrøyte.
Kanskje mest essensielt er at du i XCOMs hemmelige senter også administrerer de andre agentene du har med deg på oppdrag. Du kan rekruttere nye medlemmer til teamet ditt, og utvikle disse videre ved å ta dem med på oppdrag. De er delt inn i fire ulike klasser – soldaten, ingeniøren, speideren, og støttespilleren. Siden disse kan møte sin permanente død er det smart å ha en liten hær av agenter tilgjengelig. Disse kan også sendes ut på småoppdrag på egen hånd for å få erfaring, ikke ulikt det systemet som ble lansert i Assassins Creed: Brotherhood.
På slagmarken
Når du har plukket deg et oppdrag fra en liste velger du to agenter som skal bistå deg. Du styrer Carter direkte, men hver gang du går inn i en konfrontasjon har du mulighet til å gi ordre til dine dresskledde våpenbrødre. Dette gjør du ved hjelp av et ordrehjul som er plukket rett ut av Mass Effect-spillene, og fungerer overraskende bra. Personlig brukte jeg denne muligheten svært lite da jeg hadde kontroll over kommandør Shepard, men i The Bureau er dette både effektivt og moro.
Når du klikker på ordrehjulet går tiden svært sakte, og du har mulighet til å styre hvor dine medagenter skal gå, hvem de skal angripe, og hvilke spesialevner de skal benytte. Hver klasse har ulike styrker, eksempelvis kan ingeniøren sette opp en automatisk våpenmaskin, speideren kan fyre av et kraftig snikskytterskudd, og soldaten kan trekke til seg oppmerksomhet ved å egle på seg en bestemt fiende. Carter har et unikt utviklingstre som gir ham evner som å løfte fiender opp fra bakken, gi mer liv til alle allierte, og etter hvert også mentale evner til å påvirke fiendenes handlinger.
Det er underholdende å bruke de ulike taktiske virkemidlene, og siden disse er i stadig utvikling blir også kampene stort sett varierte. Den kunstige intelligensen er god både for snillinger og slemminger, og fiendene du møter er godt balanserte. Du møter stadig mektigere motstandere, og mange av fiendene kan du kjenne igjen fra fjorårets XCOM: Enemy Unknown. De er også varierte nok til å gjøre kampene interessante.
Der dine medagenter stopper å forbedre seg etter fem utviklingstrinn, har protagonisten hele ti trinn på ferdighetstreet. Jeg kunne gjerne ønsket at man hadde litt mer valg for hvordan hovedpersonen spesialiserer seg, men spillet får betalt for sin restriktive valgfrihet med gode figurer som man etter hvert finner ganske interessante.
Et åpenbart problem med kampmekanikken er planen om at agentene dine kan dø permanent. Dersom en agent mister all helsen sin i kamp vil personen bli liggende en stund og blø ut. I denne perioden har du mulighet til å få stablet vedkommende på beina igjen, men går det for lang tid vil personen død. Problemet er at hovedpersonen ikke kan dø, som betyr at hvis begge agentene og du omkommer så starter dere alle på nytt igjen på begynnelsen av oppdraget. Dermed straffer spillet deg hardere dersom du så vidt klarer målet, enn det gjør om du går rett på trynet. Man kan leve med det, men det er fortsatt en svakhet i systemet.
Når det gjelder områdene kampene foregår på er The Bureau litt som Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Når du har oppdrag som er i urbane eller naturlige omgivelser er opplevelsen strålende. Det har fortsatt «Gears of War-problemet» med at omgivelsene har mange midjehøye murer som står strategisk utplassert slik at du vet nøyaktig når du nærmer deg fiender. Dessverre finner litt for mange av oppdragene sted i romvesenenes metallkonstruksjoner, noe som blir litt repetitivt og kjedelig. En litt større variasjon ville vært fint, og mer utendørsområder ville forsterket inntrykket av at spillet faktisk er satt til 60-tallet.
Historie og figurer
De første timene av spillet fikk jeg ganske bange anelser om hva som ventet meg. Det så ut som jeg møtte en stor klisjé av en protagonist, ekstremt stereotypiske biroller, og en plottvist som var åpenbar helt fra åpningsscenen. Etter hvert som spillet gikk sin gang ble klisjéene tonet ned, og figurene fikk utvikle seg til å bli sammensatte nok til å ha sin egen identitet. Mest overraskende var likevel hvordan historien i spillet utviklet seg.
Jeg vil ikke avsløre noe her, men jeg vil si at jeg ble tatt med på en reise som overgikk det jeg hadde forventet. Vi får servert en historie som dreier seg om mer enn bare Carters kamp mot de invaderende romvesenene, en plottvist som slettes ikke var det det først så ut til, og et meta-element som jeg virkelig satte pris på. Jeg ble rett og slett tatt litt på senga av hvor interessant historien til slutt ble, og satt igjen med en stor tilfredshet når spillet var over. Begynner du på dette spillet så vil jeg sterkt anbefale at du fortsetter hele veien til rulleteksten.
Det som derimot ikke henger helt på greip er hvordan dette spillet passer inn i XCOM-universet. Det er ikke mulig å lage en tidslinje hvor The Bureau og Enemy Unkown begge plasseres ut. Du må leve med at dette historisk sett er et frittstående spill, selv om det på mange gode måter trekker inspirasjon og en del elementer som fiender og våpenteknologi fra fjorårets XCOM-spill.
Gjennom spillet opplever du at en stor del av jobben til de andre folkene på basen handler om å overbevise befolkningen om at det som skjer slettes ikke er et angrep fra rommet. Man kommer opp med en rekke teite bortforklaringer som er særdeles lite overbevisende. Når spillet ellers prøver å gi sterkt inntrykk av at man møter en ekstrem invasjon som truer menneskeheten, blir det veldig pussig at det hele kan bare feies under teppet. Kanskje dette har sammenheng med at de ikke må ødelegge den nevnte XCOM-tidslinja, men her hadde det faktisk vært bedre om spillet heller fikk lov til å endre historien. Dette er nemlig ikke «business as usual».
Konklusjon
The Bureau er en merkverdig blanding av Mass Effect og Bioshock, med et lite snev av Independence Day. De taktiske kampelementene fungerer faktisk bedre her enn de gjorde for kommandør Shepard, og jeg opplevde at kampene var både utfordrende og underholdende. Helt knirkefritt var det ikke, spesielt med tanke på en litt merkelig løsning hvor dine medagenter kan dø permanent. Like fullt holder kampene en god progresjon og holder seg interessante gjennom hele spillet.
Det var historien i spillet som tok meg litt på senga. Den la på mange måter opp til noe veldig klisjéfylt og uoriginalt i begynnelsen, men endte i stedet opp med å bli skikkelig interessant. Spillet har en glimrende balansegang mellom oppdrag og dialog, og må rett og slett bare beskrives som svært bra konstruert, på tross av den litt trøblete utviklingsfasen.
Er du en stor tilhenger av de gamle XCOM-spillene så må du tåle det faktum at dette slett ikke er noe strategispill. Dette er et actionspill som er laget på sine egne premisser. Det hadde egentlig ikke trengt å ha XCOM-navnet klistret på seg, men det var artig å møte på de samme fiendene og våpnene som man ble kjent med i Enemy Unknown fra i fjor. The Bureau: XCOM Declassified er et solid spill som ga meg et stort smil om munnen.
The Bureau: XCOM Declassified er i salg til Xbox 360 (testet), Windows og PlayStation 3.
