Oppdatering 2. september: Anmeldelsen inneholder nå en vurdering av flerspillermodusen som vi ikke fikk tilgang på før spillets lansering. Vi har også satt en endelig karakter.
Siden den spede begynnelsen i 2002 har Splinter Cell utviklet seg til å bli en av de største snikespill-seriene på markedet, og sammen med Solid Snake og Ezio Auditore ser mange fremdeles på Sam Fisher som en av de beste i skyggebransjen. Nå vender den verdensvante spionen tilbake med nye kompanjonger, ny teknologi og en helt ny stemme i Splinter Cell: Blacklist.
Sistnevnte fikk fort fans av serien til å sette frokostblandinga i vrangstrupen, men til tross for et par drastiske endringer og et større fokus på militær terror-action er dette fremdeles tilnærmet perfeksjonert snikemoro, akkurat slik man husker det.
Holder koken
Splinter Cell: Blacklist setter så smått i gang når en gruppe med lumske terrorister stikker hodet opp av jorda og annonserer at de vil angripe en rekke mål på tvers av USA. Trusselen står og faller på hvorvidt amerikanske soldater trekkes ut av en rekke konfliktfylte land, men da dette ikke er noe alternativ for verdens mektigste land setter presidenten Sam Fisher og kompani på saken.
Det som følger er et kappløp på kryss og tvers av kloden, fra England til Teheran, for terroren skal stoppes, koste hva det koste vil. Historien som sådan er hverken særlig god eller nyskapende, med en rekke klisjeer og en solid dose militær sjargong som jeg aldri har lært meg å sette pris på. Samtidig er det svært intense saker vi blir servert, og sammen med et par uventede vendinger og en kompakt rollebesetning klarer utviklerne å holde koken i gang.
Jeg føler meg litt som Jack Bauer der jeg kastes fra oppdrag til oppdrag, og i ekte 24-stil er både klokke og terrorister imot oss. Det er derimot terroristene jeg bekymrer meg mest for, og det gjelder dobbelt når jeg henger etter fingertuppene fra en balkong i Benghazi og en bevæpnet klodrian får øye på en svimeslått kompis. Det er i slike situasjoner man skulle ønske man var Duke Nukem istedenfor Sam Fisher, for i en direkte skuddveksling har jeg svært lite å stille opp med.
Han er ikke helt ubrukelig, men allerede fra min første tur i felten skjønner jeg at det lønner seg å unngå så mange konfrontasjoner som overhodet mulig. Skyggene er din venn, og når det ikke er skygger å gjemme seg i kan man alltids prøve å ta dekning bak et utbrent bilvrak eller henge seg etter fingrene fra en balkong. Hvorvidt man lykkes eller ei er en helt annen sak.
Meningsfull frihet
Når man først lykkes er det derimot en helt egen mestringsfølelse som man bare kan få fra snikespill som suser gjennom kroppen. Det å ta seg lydløst forbi en bøling med fiender har en helt egen sjarm, men samtidig kan en litt røffere utførelse være like effektiv, og kanskje langt mer spennende. Splinter Cell: Blacklist gir deg stor frihet til hvordan du ønsker å gjennomføre oppdragene, og er ikke sniking din stil skal det alltids være mulig å skyte seg fram.
Spillet fordeler alt du gjør på tvers av tre ulike spillestiler, og der vill skyting og eksplosjoner gi deg såkalte «Assault»-poeng. Du får «Ghost»-poeng ved å forbli usett og svimeslå fiender fremfor å drepe de.
Poengene kan igjen brukes på alt fra en bukse som beskytter deg bedre mot kuler til mer snikevennlige sko. På denne måten får man oversikt over hvor bra man gjør det på ethvert felt, samtidig som man alltid belønnes for handlingene sine. Slikt blir det glade spillere av!
Det som derimot overrasker mest er man får poeng for å utforske hvert enkelt brett, og der lignende spill ofte snevrer igjen hvor man kan gå er Blacklist overraskende åpent. Man er alltid på vei til ett bestemt mål, men veien dit kan variere stort basert på de verktøyene du har til rådighet og din valgte spillestil.
Skal du for eksempel ta deg inn i en tsetsjensk hytte for å knabbe hemmeligstemplede dokumenter, ligger et lite hav av muligheter åpne for deg. Har du en elektromagnetisk granat i ryggsekken kan du ta turen forbi et par vakter, deaktivere et kamera og snike deg gjennom et lite vindu på nordsiden av bygget. Skulle du derimot ha valgt å ta med deg en røykbombe kan denne la deg løpe over veien hvor du så klatrer over et beskjedent gittergjerde, knekker nakken til en vakt og hopper inn på sørsiden.
Det er ikke like mye valgfrihet som i for eksempel Dishonored, men Blacklist er samtidig langt mer fritt enn mange andre spill, og i motsetning til spill som Assassin's Creed føles valgene dine også svært meningsfulle her.
Sam den smidige
Spillet lar deg utføre disse handlingene etter ønske, men best av alt er det faktum at hovedpersonen og kontrollerne som styrer ham lar deg gjøre dette med en utrolig presisjon. Etter en liten kneik, snedig forkledd som spillets første oppdrag, hadde jeg relativt god kontroll over hva Sam var i stand til, og med et par knappetrykk kunne jeg plutselig slenge meg fra dekning til dekning, kikke under dører og skjule lik som om jeg aldri hadde gjort noe annet.
Til tider kan det hende man henger seg fast i en dør eller sliter med å få opp en ventilasjonsluke, men det er allikevel sjelden jeg har følt meg så tilpass i kevlar-skoene til en spillfigur.
Det er derimot ikke bare her spillet gjør seg godt, for tritt og ofte får man også ta kontroll over andre enheter. Dette kan være alt fra et spenstig miniatyrhelikopter som kan peile ut fiender, et ekte helikopter som kan sprenge fiender på bakkenivå, eller bare en helt annen figur. Det som fort kunne endt opp som klønete gimmicker fungerer overraskende bra, gimmick eller ei, og kampanjen generelt bærer preg av utviklere som vet hva de driver med.
Denne kompetansen gjenspeiles også i de miljøene man blir kastet ut i. På den drøyt ti timer lange jordomseilingen som kampanjen faktisk er, er det mye godt og unikt design å få øye på, og mange omgivelser stikker seg positivt fram. Det er svært stor variasjon, og der en Sør-Amerikansk villa fremdeles sender ut nostalgiske etterdønninger, byr et oppdrag i Guantanamo på et herlig møte med det som utvilsomt er et forherliget bilde av det forferdelige stedet.
Grafisk henger ikke spillet alltid helt med på det ambisiøse designet, og spesielt i de største og lyseste nivåene var det et merkbart svakere detaljnivå. Mørket er og forblir Sam Fishers allierte, og det er også her spillet ser best ut, enten man begir seg ut på en tordenpreget joggetur på engelske hustak eller bare nyter snøtunge stormer i USA.
Spioner, leiesoldater og samarbeidspartnere
Det samme fokuset på skyggespill og sniking overføres også til spillets flerspillerdel, hvor opptil åtte spillere får krangle om servere og datamaskiner til krampa tar de. Ved siden av en helt vanlig flerspillerdel, hvor en helsprø blanding av spioner og leiesoldater ryker i tottene på hverandre, får vi også den tilbakevennende flerspillermodusen Spies vs. Mercs.
Her deles spillerne i to lag, hvorav en gruppe med soldater som ser alt i førsteperson skal bryne seg mot spioner utrustet som Sam Fisher. Dette danner et spennende grunnlag for en asymmetrisk flerspillerdel hvor taktikk og tankespill er like viktig som ferdigheter. På samme blir samspillet mellom de to ulike spillertypene for veldig klønete, og det er ikke til å komme utenom at det er betydelig tøffere å spille som spion enn leiesoldat.
Hvis man fremdeles vil være spion sammen med andre folk kan man da kaste seg over til Blacklists samarbeidsdel. Her tar man med seg alt og alle man har låst opp i løpet av kampanjen for å begi seg ut på en haug med ekstraoppdrag. I tillegg til å kunne spilles alene kan man også kalle på en kumpan for å hjelpe til via nettet eller en delt skjerm. Disse oppdragene tar sted i splitter nye omgivelser, og kan gå ut på alt fra å drepe alle fiendene i ett område i Afghanistan uten å bli oppdaget, til å plante tre spionasjeting i et museum midt på havet.
Den samme gode spillbarheten råder også her, og til tross for lange perioder uten sjekkpunkter og usamarbeidsvillige samarbeidspartnere kan man ha mye moro også etter historiens slutt.
Konklusjon
Splinter Cell: Blacklist er et svært ambisiøst snikespill, hvor du i rollen som Sam Fisher får kjenne spionlivet på kroppen. Av og til virker det som om man faktisk er Fisher selv, fordi kontrollene sitter veldig godt og presist når man først kommer i gang, til tross for et par regelmessige feilskjær med brukegrensesnittet rundt ventilasjonsanlegg og dører.
Hvordan man håndterer hovedpersonen er også opp til den enkelte, og hvis man ikke liker å snike seg rundt kan man oppgradere drakten og våpnene sine nok til å holde stand i en skuddveksling, selv om siktingen ikke alltid er like ideel. Poeng får du uansett, og man føler stadig at man oppnår noe mens man spiller, enten du velger å oppføre seg som Duke Nukem, Batman eller Solid Snake.
Plottet er på sin side uoriginalt og klisjépreget, men samtidig har det intensiteten til en god sesong av 24, og dette åpner for en rekke spennende oppdrag på tvers av jordkloden. Områdene preges av godt design, men grafisk er ikke spillet nødvendigvis noe å skryte av.
Det blir uansett sjeldent kjedelig å spille Splinter Cell: Blacklist. Selv etter å ha fullført kampanjen etter ti drøye timer er det fremdeles langt mer å ta av sammen med andre spillere på nett. Den asymmetriske kjeklingen mellom spioner og leiesoldater i Spies vs. Mercs er klønete, men tidvis moro, og samarbeidsoppdrag i nye omgivelser føyer mye til opplevelsen.
Det er ikke ofte et spill gir meg lyst til å øyeblikkelig gå til innkjøp av tidligere utgivelser i serien, men hvis Blacklist er noe å dømme etter har jeg gått glipp av mye solid snikemoro opp gjennom årene.
Splinter Cell: Blacklist er i salg for PlayStation 3 (testet), Xbox 360, Wii U og Windows.
