Et av de viktigste ankepunktene mot nettbaserte spilltjenester, er at de vanligvis baserer seg på kryptering og aktivering. Dermed har man ingen garanti for at spillene blir bevart for ettertiden, og at du kan ta dem frem igjen om 10, 20 eller 30 år. Det er kanskje lett å glemme verdien av dette, det kommer jo hele tiden nye spill som stjeler vår interesse. Hvem bruker vel uansett tid på tre-fire år gamle spill? Relativt få. Men det betyr ikke at de har mistet all verdi for fremtiden, og at det er uviktig å ta vare på dem.
I år (denne uken faktisk) er det 30 år siden Nintendo Entertainment System kom på markedet. Den grå boksen fra Nintendo har tilbragt tiår på loft og i kjellerboder, men det fortsatt mulig å tørke støv av den for en runde Super Mario Bros. 3. Mange gjør nettopp det, og det er fortsatt mulig å tette hull i gamle samlinger. Den største utfordringen ligger nok i at Norge er et lite land med et lite marked. Noen få aktører har spesialisert seg på å kjøpe opp billig og selge dyrt. Det gjøres i så stor grad at markedet er mer eller mindre under kontroll, og prisnivået holdes kunstig høyt sammenlignet med andre europeiske land. I mange tilfeller er import et godt alternativ, men frakt, moms og det faktum at mange internasjonale selgere ikke tar seg bryet med å sende til Norge, begrenser mulighetene.
Et reelt alternativ for den som bryr seg mer om å spille de gamle perlene enn å samle på og vedlikeholde fysiske produkter, er å benytte seg av Virtual Console på Wii eller andre emulatorer. De gamle systemene har stort sett gode emulatorer tilgjengelig, og med en god kontroller og tilkobling til TV-en kan opplevelsen bli riktig god. Rimelige USB-adaptere muliggjør dessuten å koble originale spillkontrollere fra for eksempel Super Nintendo til PC-en, for en enda mer autentisk opplevelse.
En fordel med en slik løsning er at bildet sendes digitalt til TV-en. Nyere TV-er har gjerne en bildebehandling som bruker litt tid på å konvertere det analoge signalet fra gamle konsoller til digitalt. Dermed opplever man en forsinkelse som kan være så stor at spillene blir bortimot uspillbare. Dette var ikke noe problem på de gamle TV-ene, som kjørte de analoge bildene rett ut på skjermen. Hvis du verken har en gammel CRT-TV eller mulighet til å konvertere signalet raskt nok, kan altså emulatorer være et vel så bra valg for selve spillopplevelsen.
Likevel er det noe med de fysiske produktene som tiltaler meg såpass at jeg har satt som mål å skaffe meg åtte av de gode, gamle konsollene fra Sega og Nintendo: Sega Master System, Sega Mega Drive, Sega Saturn, Sega Dreamcast, Nintendo Entertainment System, Super Nintendo, Nintendo 64 og GameCube. I tillegg vil jeg prøve å få tak i noen av de viktigste spillene til hver av dem. Diverse Mario-spill og serier som Zelda, Final Fantasy og Phantasy Star er nok naturlige steder å begynne. Dette er spill som er vanlige, men selvsagt populære. Kanskje må jeg også skaffe til veie en gammel CRT-TV, samt bygge en TV-benk hvor konsollene får plass og med en løsning som raskt lar meg skifte mellom dem.
Men det er langt dit, enn så lenge er det flere hull enn konsoller og spill i samlingen. På loftet fant jeg en gammel Sega Master System II fra barndommen. Den lille og strømlinjede konsollen har holdt seg godt, men kontrolleren er slitt etter tusenvis på tusenvis av knappetrykk først og fremst i det innebygde plattformspillet Alex Kidd in Miracle World. Jeg tror aldri jeg klarte å runde det, men det manglet ikke på forsøkene. Den lille gutten med de digre knyttnevene bokset, hoppet, kjørte og svømte seg gjennom noe som virket som et eviglangt eventyr. Mye takket være begrenset med liv og manglende lagringsmuligheter. Det var hardere å være barn på 80-tallet.
Jeg hadde ikke så mange spill heller, de kostet gjerne både seks og syv hundrelapper, noe som var nærmest uoverkommelige summer for en liten pjokk på den tiden. Spillet jeg husker nest best er nok George Foreman's KO Boxing. Boksingen så man fra siden, og de to knappene slo med hver sin hånd. Problemet mitt var at jeg gjerne ville spille mot andre, men at jeg bare hadde én kontroller. Det løste vi ved å koble til en stikke fra Commodore 64 for spiller nummer to. Kontakten var tross alt lik, men stikkene hadde bare én knapp. Det var selvfølgelig en betydelig ulempe å hoppe rund i ringen med en lam arm, men moro hadde vi det likevel.
Kanskje ligger noe av fascinasjonen for retrospillene i de enkle og rendyrkede opplevelsene de tilbyr. Nye spill har lag på lag med overfladisk jåleri, uten at selve spillmekanismene nødvendigvis er noe mer tilfredsstillende enn hva vi lot oss underholde av for 20-30 år siden. På årets sommerfest for Gamer.no ble flere av oss sittende i lang tid med Summer Games 2 på Virtual Console, et spill som ble sluppet på Commodore 64 i 1985. Noe av underholdningsverdien lå riktignok i hvor håpløse vi var, men det var mer latter rundt bordet enn jeg har opplevd tidligere år, hvor vi gjerne har endt opp med siste versjon av FIFA eller NHL.
Om det er noe spesielt med nettopp min barndoms spill, eller om dagens unge har samme følelser knyttet til sitt første Call of Duty skal være usagt. Uavhengig av følelser og rosa briller bør det uansett være klart at de disse konsollene har vært omtrent like betydningsfulle for spillbransjen som T-Ford var for bilbransjen. Følgelig fortjener de å bevares for ettertiden, slik at de kan studeres av nye generasjoner, i stedet for kun å overleve i minnene til oss som vokste opp på 80-tallet.
