Før i tiden var spillfigurer lette å forholde seg til. Pac-Man spiste gule frø, Sonic løp raskt og Link slengte sverdet sitt fram og tilbake – slik var det bare, og slik har det stort sett forblitt. Innimellom tar likevel enkelte figurer skrittet utenfor komfortsonen, og det var slik Mario og Luigi, de spretne italienske rørleggerne, tok steget til rollespillenes verden på begynnelsen av 2000-tallet.
Med Gameboy-spillet Mario & Luigi: SuperStar Saga fikk vi for første gang se de rød- og grønnkledde brødrene i en rollespill-setting, et sted hvor hopp og sprett ikke nødvendigvis var hovedfokuset. Istedenfor skulle dette være et morsomt og spennende eventyr med HP, XP og alt man ellers kan forvente fra et tradisjonelt rollespill. Oppskriften viste seg å være en suksess, og nå lanseres det fjerde spillet i serien, hele ti år senere.
Hva?! Er prinsessen virkelig i dette slottet?
I Mario & Luigi: Dream Team Bros. havner de to brødrene nok en gang i vanskeligheter når en invitasjon til et ferieparadis viser seg å ende katastrofalt. Prinsesse Peach blir nok en gang kidnappet, og en skulle tro dette var enden på visa hva historie angår, men dette er som sagt ikke noe vanlig Mario-spill.
Nei, her er ingenting slik man forventer at det skal være, noe som betyr at handlingen ikke er like forutsigbar som frokost før middag. Det viser seg kjapt at det er trøbbel i paradis, og midt oppi all rollespill-galskapen må man vekke til live en eldgammel rase med pute-skapninger, restaurere mytiske senger og tre inn i drømmeland gjentatte ganger.
Som den kløktige tittelen tilsier handler det nemlig om drømmer denne gangen, og med jevne mellomrom må man hoppe inn i Luigis drømmer for å ødelegge mareritt og bringe tilbake en rekke gjenstander som kan hjelpe deg i virkeligheten. Forskjellene mellom drøm og virkelighet er mange, men viktigst av alt er dimensjonsforskjellene. Der drømmene utspiller seg i trofast 2D er nemlig alt som skjer i virkeligheten vist frem i tre herlige dimensjoner, og her tar Mario og kompani form som fargerike voksfigurer.
Spillet har en helt egen sjarme, og de to brødrene komplementerer hverandre perfekt, der Mario er den staute storebroren og Luigi den klumsete ungfolen som følger hakk i hæl. Den fargerike stilen danner et godt grunnlag for figurenes mimikk, og sammen med en god del slapstick utgjør dette alene nesten halvparten av spillets humor.
Den andre halvparten er de ulike bifigurene man støter på underveis. Disse varierer fra et par utrolig tomsete, trenings-hyppige ruslebiffer med tysk aksent, til en gjeng med sjøhester som driver med stand-up og det jeg bare kunne anta var hor. Humoren er tydelig beregnet på å treffe alle aldersgrupper, og der alludering til soppbaserte feberdrømmer og Luigis klumsete holdning traff spikeren på hodet, ble enkelte vitser dessverre for banale, selv for min del.
Fra A til B
Det som derimot ikke er banalt er spillets mange systemer. Etter en ekstremt nøye og langvarig intro åpner øya seg for deg, og man får et oppdrag og stadig nye krefter som lar deg nå steder som tidligere var sperret av.
Man er stort sett alltid på leting etter en eller annen gjenstand i et av spillets mangfoldige omgivelser, og da er det to ting som gjelder: A og B, hvor A kontrollerer Mario og B styrer Luigi. Hopping, slåing og menyvalg; alt styres på denne måten, både i og utenfor kamp.
Kamper er det mer enn nok av, og fiendene, som kan være alt fra tradisjonelle Goombaer til en gruppe lyssky krabber, utfordrer rørleggerne til bruduljer i god gammeldags Final Fantasy-stil. Skjermen blinker i forskjellige farger, og så er man igang. Hver bror har to hovedvalg i det turbaserte kampsystemet: Et hoppeangrep kan la deg angripe to ganger, mens et slag med en diger hammer kan slå fiendene i svime. Det høres simpelt ut, men alt man gjør i kamp påvirkes av spillerens timing og presisjon.
Når man har valgt et angrep må man nemlig være klar til å følge opp på dette med den valgte brorens knapp. Hopper man med Mario må man for eksempel trykke på A akkurat idet hoppet treffer motstanderen i skolten for å utøve mest mulig skade og kanskje til og med få et hopp til.
Det samme gjelder når slemmingene angriper - da gjelder det å holde tunga rett i munnen og tyde fiendens kroppsspråk for å dukke unna med riktig italiener. På denne måten klarer spillet å holde deg aktsom og involvert hele tiden, samtidig som flinke spillere belønnes med færre problemer i kampene.
Det er ikke alltid like lett å tyde hvor fiendene angriper, og når sjefsfiender dukker opp kan det by på skikkelige utfordringer. Disse er ofte massive beist som for eksempel kan finne på å jage de to hovedpersonene nedover langs skjermen, kaste ting fra bakgrunnen eller generelt bare være en plage med mange helsepoeng.
Luigi er best
Da kan brødrenes spesialangrep komme til nytte. Dette er kraftige og heftige kombinasjonsangrep som lar deg delta i det som i bunn og grunn er en rekke quick-time sekvenser. Her tar spillet virkelig i bruk alle triksene i boka, og alt fra en referanse til Mario Football, hvor man gjentatte ganger sparker et skjell på fiendene, til spising av en flammeblomst som lar deg kaste ild på motstanderne er herlig underholdende og utfordrende.
Drømmeverdenen har også flere slike angrep, men i kraft av at dette er drømmer har utviklerne tatt det hele ett skritt videre. Siden man befinner seg i Luigis drømmer kan den grønnkledde lillebroren gjøre som han vil. Dette inkluderer å innta ulike former som i tur kan hjelpe Mario på sin vei gjennom todimensjonale nivåer, samt å bli en gigantisk kjempe når det virkelig røyner på.
Som om ikke det var nok kan man også kontrollere den sovende Luigi som beleilig nok vises på berøringsskjermen. På bestemte tidspunkt i drømmene kan Luigi besette ulike gjenstander, og da kan man trykke på ulike deler av skjermen for å manipulere den gjenstanden. Et stykke ut i spillet kan man for eksempel snurre på baderingen Luigi sover på for å vende drømmeverdenen på hodet, trykke på en knapp for å gjøre sommer til vinter eller dra i barten hans for å sakke ned tiden.
Alt dette til tross, drømmeverdenen er den definitivt svakeste av de to universene, mye takket være den manglende dimensjonen og en litt nøytral stil. Dette betyr likevel ikke at disse nivåene er kjedelige. Jeg kjedet meg sjelden iløpet av spillets gang, selv om jeg av og til gremmet meg for å støte på enda en fiende.
Konklusjon
Mario & Luigi: Dream Team Bros. er et spennende avbrekk fra Marios stadig mer stagnerte plattform-eventyr, og nå har han også med seg Luigi. De to brødrene gjør her sitt beste for å redde dagen på tvers av et eventyr som består av mer enn bare å redde prinsessa. Spillet har humor, faktiske plottvister og artige bifigurer som bidrar til å drive handlingen videre.
Med et engasjerende kampsystem blir det heller aldri kjedelig, selv om drømmeverdenen definitivt ikke når like høyt opp som resten av omgivelsene. Hele spillet bærer samtidig preg av å være myntet på flere ulike aldersgrupper, og som et resultat merker man hvor dumme enkelte vitser er og hvor lange de forskjellige opplæringsdelene er, utvilsomt for å dekke de yngste spillerne.
Spillet er uansett utrolig stort, med godt over tretti timer før rulleteksten viser seg, og det er vanvittig mye å se og gjøre før alt er sagt og gjort. Man når stadig nye nivåer, oppdager nye krefter og får se nye områder, noe som gjør opplevelsen til en fryd. Spenning, oppfinnsomme løsninger og sjarme blir med det en fast del av det som viser seg å være et av de beste italienske rørleggerspillene på altfor lenge.
Mario & Luigi: Dream Team Bros. er i salg eksklusivt for Nintendo 3DS
