GRID 2

GRID 2 er siste spill i en serie som har røtter godt tilbake i forrige årtusen. I 1997 slapp Codemasters TOCA Touring Car Championship, en simulator som fokuserte på den britiske BTCC-serien. Allerede året etter kom oppfølgeren; TOCA 2 Touring Cars. Dette var relativt utilgivende og realistiske spill, med finesser som avanserte skademodeller og dynamisk værmodell med tilhørende behov for depotstopp og dekkstrategier.

Etter noen år i dvale, ble TOCA trukket frem fra glemselen med TOCA Race Driver. Fokuset var nå flyttet noe i retning av mer lettilgjengelig moro, og spillet spente over et mye bredere spekter av motorsport. Målet var nok også å tekkes en bredere kundegruppe, og spillet stod med et bein plantet blant simulatorene og det andre godt plantet blant arkadespillene. Dette var et ståsted man tok med seg videre i serien.

Inn med GRID, ut med TOCA

I 2008 var det på tide å skylle TOCA ut med badevannet. Race Driver: GRID så dagens lys, og fortsatte utviklingen mot mer actionpakkede opplevelser. Det hadde en viss kontakt med virkeligheten, men kunne neppe kalles en simulator.

GRID 2 tar det enda et steg videre. Spillet forholder seg til racing på samme måte som Guitar Hero forholder seg til gitarspilling. Det er illusjonen og drømmen som selges, det er ikke et mål at opplevelsen skal være autentisk. Det skal være heseblesende, fartsfylt og kult, men med lavest mulig terskel. En serie full av løpshelger med treninger, kvalifiseringer og løp holder ikke lenger. Tempoet skal opp og spillerne skal motiveres med en historie.

I GRID 2 dreier det seg om oppstarten av en ny serie. Det blir din oppgave å dra på turné rundt i verden for å overbevise andre førere om at det er i World Series Racing de kuleste gutta holder til. Det gjør du selvsagt ved å kjøre fortere og sladde bredere enn dem. Da vinner du også fans, som er det nærmeste karrieredelen kommer en valuta. Etter hvert eneste løp må du sitte og se på en teller som ruller over skjermen for å vise deg hvor mange fans du har oppnådd. Det tar overraskende lang tid, og kan ikke avbrytes. Spillet ønsker åpenbart å gi deg følelsen av å være en aspirerende superstjerne, men lykkes ikke i nevneverdig grad med dette. Det er vanskelig å se på antall fans som noe annet enn et meningsløst tall som er relativt løsrevet fra resten av spillopplevelsen.

Ikke for hobbymekanikeren

Karrieredelen er bygd opp over flere sesonger, og du vil stort sett ha flere løp å velge mellom. Fra tid til annen får du velge deg en ny bil, og enkelte kan også erverves ved å vinne spesielle utfordringer. Du kan velge mellom flere ferdige design og forandre fargene, men ellers er det lite du kan fikse på. Her er det ingen oppgraderinger eller muligheter til å justere bilene. Det er heller ingen fokus på spesifikasjoner. Bilenes egenskaper forklares ved hjelp av søyler for hastighet, akselerasjon, kraft og vekt, samt en merkelapp som forteller om kjøreegenskapene legger opp til sladding, veigrep eller en mellomting. Det er det hele.

GRID 2 er altså ikke noe bilspill i den forstand at det ikke er spesielt opptatt av biler. Det gjør heller ikke noe forsøk på å levere en troverdig racingopplevelse. Det fokuserer utelukkende på å plassere deg i actionspekkede bilscener som er som snytt ut av nesa på en Hollywood-film. Her serveres det bilkjøring i latterlig høyt tempo, 170 km/t i bredsladd gjennom 90-graders veikryss, tett dekkrøyk, rikelig med platekontakt og biler som går i oppløsning i heftige kollisjoner.

Selv om opplevelsen neppe kan kalles realistisk, er den likefult troverdig. Det høres kanskje ut som en selvmotsigelse, men selv om kjøreegenskapene er karikerte og overdrevne, er de konsekvente og forutsigbare. Det er lett å la seg rive med, og spillet klarer i stor grad å gi deg følelsen av at bilen oppfører i henhold til dine ønsker. Fysikkmotoren er tilgivende, slik at småfeil sjelden er kritiske, men det kreves likevel en viss teknikk for å ta svingene perfekt.

Lite brems, mye sladd

Fysikkmotoren bærer imidlertid preg av å være konstruert med sladding i tankene, og selv biler som skal ha maksimalt med veigrep slipper villig gjennom svingene. Det er også kun de skarpeste hårnålene som krever spesielt med innbremsing, ellers holder det gjerne med et kjapt trykk på bremsen i inngangen til svingen. Mest for å vippe ut rumpa.

De siste årene har det nærmest vært standard å la spilleren spole tiden tilbake for å rette opp i feil. Så også i GRID 2. Du har riktignok et begrenset antall tilbakespolinger tilgjengelig, men i praksis holder det lenge. De datastyrte motstanderne virker ikke å ta hensyn til din plassering i det hele tatt, så de sender deg mer en gjerne ut i grøfta hvis du kommer i veien for dem. Du belønnes heller ikke for å unngå tilbakespolinger, så det er fristende å bruke funksjonen ved ethvert uhell.

Problemet med dette blir tydelig sett i lys av spillets skademodell. I heftige kollisjoner deformeres bilene og deler fyker gjennom luften. Kjøreegenskapene påvirkes også. Det legges imidlertid så godt til rette for å spole tilbake at man bare får oppleve konsekvensene dersom man går inn for det ved å unngå tilbakespoling. Skademodellen burde jo være der for å gi førerfeil konsekvenser, men tilbakespolingsmekanismen fjerner effektivt de samme konsekvensene.

Plagsom kommentator

Spillet formidler heller ikke hva som har blitt skadet på noen tilfredsstillende måte. Du merker selvsagt om bilen drar til den ene siden, men ellers må du belage deg på at skrotnissen av en mekaniker forteller deg det. Vedkommende er like taletrengt som en bergenser etter en ensom tur til Nordpolen, men det er bemerkelsesverdig lite matnyttig som serveres. Hvis du er heldig nevner han at radiatoren er skadet, men det er langt mer trolig at han proklamerer at du må få bilen sidelengs gjennom svingen for å opprettholde hastigheten. Ikke bare er han ekstremt irriterende. Han strøk åpenbart i fysikk også.

Historien i spillet er temmelig uinteressant, men heldigvis ikke veldig påtrengende. Den hadde strengt tatt ikke trengt å være der i det hele tatt, men den sørger i alle fall for en viss logikk i spillets progresjon. Det er minimalt med egentlig handling, men små kommentarer holder deg oppdatert på hvordan WSR-serien utvikler seg. Du får også se noen små nyhetsreportasjer som omhandler serien. I disse får du gjerne se ditt eget navn nevnt på sosiale medier eller lignende. Det er det nærmeste spillet kommer å gi deg følelsen av å være en kjent og populær fører. Det er i og for seg greit, men spillet fokuserer nok i overkant hardt på nettopp dette, uten å lykkes nevneverdig.

Grafisk er det mer å rope hurra for. Spesielt er PC-versjonen direkte griselekker. Bilene er selvsagt detaljerte og pene, men det er omgivelsene som virkelig tar pusten fra en. Uansett om du kjører på idylliske kystveier, gjennom sentrum av Barcelona eller over japanske fjell er det proppfullt med detaljer og innhold å feste øynene på, og lyssettingen gir liv til det hele. Dessverre har Codemasters valgt å kutte ut modellerte dashbord i bilene, siden en relativt liten andel av spillerne brukte kameravinkel som krevde dette. For mange vil nok dette kunne redusere innlevelsen noen hakk.

Flere konkurranseformer

Du får bryne deg på en liten håndfull av konkurranseformer. De vanligste er rene løp fra A til B eller konkurranser over en håndfull runder. I tillegg finnes det noen varianter av disse i form av utholdenhetsløp hvor målet er å kjøre lengst mulig på en gitt tid, utslagningsløp hvor bakerste bil i feltet blir eliminert ved visse tidsintervaller og kontrollpunktsløp hvor du får en gitt tid for å rekke neste kontrollpunkt. Det høres mer interessant ut enn det i realiteten er, i praksis kunne disse tre vært droppet til fordel for vanlige løp. Målet blir uansett det samme; kom deg så langt frem i feltet du kan før løpet er over. Utover den rene racingen byr spillet på sladdekonkurranser og forbikjøringsutfordringer hvor du må kjøre forbi flest mulig saktekjørende biler på en bestemt tid. Det er ikke skrekkelig spennende, men bidrar i det minste til en viss avveksling.

Banene i spillet er varierte, men de fleste er variasjoner av et relativt lite utvalg. Spesielt er det dårlig med virkelige baner. Bare for å gni det inn, er flere pakker med nedlastbart innhold til salgs fra første dag. Her finner man blant annet baner som kunne løftet helhetsinntrykket til GRID 2 rett ut av esken, hvis de ikke hadde blitt holdt utenfor. Det er både synd og skam at et spill bevisst forringes for å selge manglene som ekstrautstyr.

Det er mye moro å finne på egenhånd, men GRID 2 legger også opp til kniving mot andre spillere. I motsetning til enspillerdelen må man da forholde seg til en økonomi. Valutaen du tjener i løpene kan benyttes for å oppgradere bilsamlingen. Disse bilene er separate fra enspillerbiten, så du får ingen fordeler her av å ha spilt mye alene. Du kan selv gå sammen med venner og plukke en konkurranse, eller la spillet velge passende motstandere for deg. Dessuten er det ukentlige konkurranser tilgjengelig, hvor du kan knive med vennene dine om å gjøre det best i en utvalgt utfordring.

Konklusjon

På mange måter fremstår GRID 2 som bilspillenes svar på Call of Duty. Både på godt og vondt. En kan hevde at det er uintelligent og overforenklet for å appellere til flest mulig, men samtidig er opplevelsen så strømlinjeformet og fengslende at man suges inn og holdes fast. GRID 2 byr rett og slett på en ytterst lekker og velpolert opplevelse. Det er slett ikke realistisk, men formidler i stedet en Hollywood-fantasi om actionfylt bilkjøring hvor høye hastigheter, platekontakt og breisladder er de tre viktigste ingrediensene. Da er det lett å la seg underholde, selv om enkelte mangler ødelegger litt for totalinntrykket.

GRID 2 er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og Windows (testet).