Det er vrient å markere seg i en overfylt actionsjanger. Med et dørgende kjedelig coverbilde og en intetsigende firebokstavs-tittel som lett kan forveksles med navn som Fuel, Fear og Haze gjør ikke Insomniac Games det lett for seg selv. I det minste matcher det slappe omslaget det middelmådige innholdet.
For er det én ting Fuse bemerker seg i så er det å ikke gjøre seg særlig bemerket. Spillet virker tilfreds med å oppføre seg som enda en uniformert rekrutt i rekken, som ser og oppfører seg som alle andre rundt seg.
Stål og betong
Noen ganger kan ett enkelt brett fange hele essensen av et spill. Introen til Fuse, hvor en topptrent kvartett av spesialsoldater blir sendt på et hysj-hysj oppdrag til et underjordisk forskningsanlegg, speiler perfekt hvordan de neste åtte timene har tenkt å utspille seg.
Det tar ikke mange sekundene før situasjonen skifter fra infiltrering til massakrering. Plutselig pløyer man seg i tredjeperson gjennom en serie velkjente skuddvekslinger i trange korridorer på jakt etter en eller annen «MacGuffin».
Det er skyt og dukk, og unntaksvis litt rulling, før samme regla spilles om og om igjen. Det har ikke noe å si hvor på kloden neste krise sender gjengen, brettene er sydd etter samme mønster og ser ofte prikk like ut også.
Historien som binder de ulike oppdragene sammen er fortalt med en likegyldig tone og glir dermed godt inn i det sterile stål- og betongdesignet som gjennomsyrer brettene. Det er lite å oppleve og enda mindre å se på. Spillet rusher isteden gjennom de enkle kuttscenene og er mest opptatt av å lose deg til neste spillbare actionsekvens som lukter skummelt gjenkjennelig.
På en måte er det greit at Insomniac Games ikke har noen forestilling om at de har skrevet Gudfaren og at de derfor ikke overlesser skyteglade spillere med unødvendig pjatt. Men når universet blir så utydelig skissert at det er usikkert hva slags verden man kjemper for og hvem man faktisk skyter mot beveger historien seg inn i unødvendig diffust territorium
Det serveres riktignok noen vage antydninger om mystiske organisasjoner og utenomjordisk teknologi, men alle ideene forblir bare grumsete bakgrunnsstøy. Flere ganger bygger historien seg bombastisk opp til det som virker å være en naturlig konklusjon, før en ny skurk plutselig dukker opp med enda skumlere planer. Ofte aner man ikke hva som venter rundt hjørnet, og det er en uforutsigbarhet av det dårlige slaget.
Ingen ess i ermet
Insomniac Games har neppe snekret sammen spillet med særlig høye ambisjoner, men ser ut til å ha festet festet en viss tiltro til at de såkalte Fuse-våpnene skal skille det ut fra sine sjangerbrødre.
Disse høyteknologiske leketøyene – som inkluderer en avansert snikskytterrifle, et elektromagnetisk skjold og to dødelige geværer som henholdsvis krystalliserer og absorberer fiendene – er dessverre et stusselig tynt fundament å bygge et helt spill på.
Det er ikke noe galt med våpnene i seg selv, men de bidrar lite til å gjøre noe spenstig med de rutinepregede skuddvekslingene annet enn å krydre skjermen med friske farger og «schoom»-lyder. Mangelen på kreativitet er ekstra skuffende med tanke på at gjengen i Insomniac stod bak Ratchet & Clank, en serie som elsket å eksperimentere med en drøss av helsprø våpen.
Det finnes rett og slett en haug av andre «sci-fi»-skytere som matcher fantasien til dette arsenalet og som i tillegg gjør en haug av andre kule saker. Fuse har ett triks, avslører det tidlig og det er neppe noen som blir imponert.
All denne kritikken får kanskje Fuse til å virke som et meningsløst makkverk, men spillet er altfor velsmurt til å irritere. Man må rett og slett ignorere hvor lite ambisiøst det er og heller forsøke å småkose seg med de enkle actiongledene Fuse serverer. Nøkkelen er nemlig å spre spillingen over små økter, slik at actiondosene ikke glir over i mononotitet.
Kampene er på ingen måte sofistikerte, men når spillet pøser på med tropper av kanonføde, flammesprutende roboter og flyvende droner er det ålreit å hamre løs på knappene. Enkelte sekvenser skrur virkelig opp varmen, og spesielt i den Gears of War-aktige hordemodusen blir det hett rundt øra når fiendene strømmer inn fra alle kanter.
Krigingen fyller kontinuerlig opp et erfaringsbarometer som igjen kan brukes til å øke ferdighetene sine. Som så mye annet i Fuse er både innsankingen og oppgraderingen simplifisert, og det er vanskelig å merke ørsmå prosentøkninger i kampens hete. Kun unntaksvis tilegner man seg nye evner man faktisk både bruker og merker i kampanjen.
Begrenset samarbeid
Selve kvartetten kan enten styres sammen med maskinen, tre gode venner lokalt eller de du måtte finne på nettet. Fordelen med å spille alene er at man kan hoppe fra figur til figur og variere litt på våpen og evner. Ulempen er at de datastyrte figurene er dumme, håpløse på å ta initiativ og litt for ofte må gjenopplives på slagmarken.
Spillet er derfor mindre frustrerende med en venn eller tre, selv om skjermen og sofaen blir litt vel liten når fire stykker skal dele på godene. Fuse gir kanskje mest valuta for pengene over nett, selv om det er stusselig få scenarioer hvor virkelig taktisk samarbeid er et krav for å overleve.
På slagmarken løper alle stort sett litt for seg selv og gjør sin egen greie, og det er kun når en kamerat faller i knestående at man virkelig trenger hjelp av andre. Med litt tålmodighet i bagen kunne man enkelt spilt gjennom kampanjen alene, og annet enn det rent sosiale gir Fuse ingen gode grunner til hvorfor dette eventyret trenger et lag.
Her hadde Insomniac Games hatt en glimrende mulighet til å få de ulike våpnene til å virkelig utfylle og forbedre hverandre. Joda, politimannen Jacob kan stå bak skjoldet til frekkasen Dalton og finplassere skudd i skurkenes pannebrasker, men variasjonen i samhandlingen stopper nesten der. Uten muligheten til å sende kommandoer til laget er det ofte langt mer effektivt å ture fremover solo, og heller gjøre opp regnskap når kruttrøyken legger seg.
Konklusjon
Det er vanskelig å la seg verken imponere eller irritere over noe så konsekvent middelmådig som Fuse. Spillet presser deg gjennom en serie altfor velkjente actionscenarioer, og verken høyteknologiske våpen, robotkamper eller trusler om dommedag får hjertet til å dunke noe særlig raskt.
Fuse er kanskje håpløst lite ambisiøst, spesielt for et studio som Insomniac Games, men det fungerer med lave forventninger. Søker man enkel action av det hjernedøde slaget finnes det verre valg, spesielt hvis man sprer skytingen i mindre doser. Det er likevel vanskelig å se for seg sjangervante ringrever sitte hektet foran skjermen i time etter time med noe som aldri utfordrer eller overrasker
Fuse er i salg for Xbox 360 og PlayStation 3 (testet).
