Med ett åpner jeg øynene. Jeg står på en solfylt hageflekk, med herlig utsikt over den endeløse sjøen i Toscana. Til høyre for meg er det et tomt hus, hjemmekoselig og lunt, med ild i peisen, bøker og møbler. Det er som om man har leid seg et lite bohemhus i den solfylte italienske provinsen.
– Hvordan føles det? spør plutselig en stemme til høyre for meg.
Jeg snur hodet mot lyden, men det er ingen der. Og selv om jeg er fullt klar over at dette ikke er ekte, og at jeg har på meg VR-brillene Oculus Rift, føles det likevel ut som om det burde være noen der. Det er i dét øyeblikket at jeg blir solgt på konseptet. Oculus Rift kan bli stort.
Inntil det øyeblikket jeg tok på meg brillene og spankulerte rundt i Toskana-demonstrasjonen har jeg selv vært en skeptiker. Jeg følte at virtuell virkelighet var en meningsløs distraksjon, en blindvei for spillmediet som ikke kom til å føre til noe.
Men det er noe helt annet når man får prøve det selv. Ingen bilder eller videoklipp kan demonstrere hvordan det er å ta på seg opplevelsen. Ingen kan skrive noe som forklarer hvordan det føles. Vil man forstå det, må man oppleve det selv.
Ba om 1,5 millioner – fikk 15
Det var i 2012 at det nyoppstartede firmaet Oculus VR så sitt snitt til å bryne seg på det tilsynelatende ugjennomtrengelige markedet for virtuell virkelighet. De siste par tiårene har mange prøvd å finne den beste måten for virtuell virkelighetsflukt, men ingen har greid å trenge gjennom forbrukerbarrieren helt enda.
Den typen hodebriller som Oculus VR har satset på gjør at man kan bevege hodet sitt i alle retninger, på samme måte som man ville ha gjort i virkeligheten. Perspektivet vil følge med hodebevegelsene, ettersom hodeutstyret har bevegelsessensorer i seg. Foran øynene er det plassert et visir med en syvtomms skjerm som sender ut et bilde gjennom et par linser. Dette gjør at man får følelsen av å se inn i en annen verden, og man kan bevege øynene for å se seg rundt.
For å kunne støtte opp om prosjektet gikk Oculus VR til folkefinansieringstjenesten Kickstarter. Planen var å høste inn en relativt stor sum, om lag 1,5 millioner kroner fra ivrige forbrukere. Innen 36 timer hadde prosjektet greid å sanke inn det firedoblete av denne summen. Oculus VR endte opp med nært 15 millioner kroner, ti ganger så mye som de opprinnelig ba om.
At legendariske utviklere som Valve-grunder Gabe Newell, Minecraft-skaper Markus «Notch» Persson, Wing Commander-pappa Chris Roberts og Doom-koderen John Carmack har vist en uhyre interesse har nok også hjulpet. Sistnevnte har selv puslet med å få Doom 3 til å støtte brillene, og planen var å slippe en egen VR-utgave sammen med utviklingsutstyret, men prosjektet ble utsatt.
I stedet ble Valve førstemann til å ha noe spillbart for brillene. På tampen av mars slapp spillselskapet en egen utgave av Team Fortress 2, der grensesnitt og perspektiv er tilpasset opplevelsen. Med brillene for hånd ønsket vi selvfølgelig å se hva Valve hadde gjort for å gjøre spillet annerledes.
Utrolig uvant
Det føles svært uvant å løpe gjennom brettene og samtidig kunne se seg rundt. I begynnelsen er det faktisk ganske desorienterende, sikkert fordi jeg er vant til det statiske bildet som vanligvis kun kan navigeres med musen. Blikket flakker og leter etter motstanderne som løper rundt som olja lyn.
Det å bevege seg naturlig er heller ikke så lett. Vi prøvde oss frem med både en Xbox 360-spake og mus og tastatur, og greide ganske raskt å falle inn i et mer naturlig bevegelsesmønster med konsollkontrolleren. Etter å ha prøvd et par av kontrollmulighetene er det også tydelig at det mest optimale er å låse hodebevegelsene til synet, men å la siktet være knyttet til musen eller kontrolleren.
Selv om det er svært kult å kunne leve seg enda mer inn i Team Fortress 2s stiliserte verden, er det vanskelig å se noen rent kompetitive fordeler med utstyret. Man klarer ikke snu hodet raskt nok til å konkurrere med en stødig musehånd, og selv om man lar siktet være knyttet til musen vil hver minste hodebevegelse gjøre det vanskeligere å være presis.
Inn i dragenes verden
Selv om det kun er Team Fortress 2 som på nåværende tidspunkt har offisiell støtte for Oculus Rift, finnes det halvbakte løsninger for en god del andre spill. Vireio Perception er en driver som er designet spesielt for Oculus briller, og gjør mye av jobben som skal til for å kunne nyte deler av spillsamlingen med utstyret, selv om støtten på langt nær er like blankpolert som Valves arbeid med Team Fortress 2.
Personlig ønsket jeg å få en smakebit på hva Bethesda kan finne på med utstyret i fremtiden. De store, åpne verdenene som spillutvikleren er kjent for er allerede skapt for å suge spilleren inn i et annet univers.
Etter litt tukling fikk vi The Elder Scrolls V: Skyrim til å virke med brillene. I det øyeblikket jeg drar brillene over hodet, er det nesten som å tre inn i en annen verden. Skyrims velkjente ruvende fjell, grønne skoger og snøkledte landskap drar meg inn på en måte jeg aldri har opplevd før.
Noe jeg likevel merker meg er at realismen brytes mye lettere når man prøver å få et tradisjonelt spill til å passe inn i Oculus Rifts støypeform. Konvensjoner som mediet har opparbeidet seg de siste par tiårene, blir vanskeligere å godta når man bruker brillene i stedet for en TV. Med ett blir det veldig tydelig hvor merkelige proporsjonene er, og man føler seg som en to meter lang mann sammenlignet med de små innbyggerne som befolker verdenen.
Samtidig er det også imponerende hvordan man glir uhindret gjennom landskapet i 30 – 40 km/t. Det er dog vanskelig å bry seg for mye om disse besynderlighetene når man titter opp mot himmelen og skimter en massiv drage i horisonten, eller sprade rundt på sletten utenfor Whiterun, omkranset av svære troll som truer med å klubbe deg ned.
