Det er ikke ofte vi får se Marios bror, Luigi, innta hovedrollen i et dataspill. Han har alltid stått utenfor rampelyset og latt broren stå for de fleste heltedådene. Det ønsker Nintendo heldigvis å gjøre noe med. 2013 er nemlig dedikert til Luigi slik at den grønnkledde reddharen endelig skal få lov til å skinne.
Først ut i årets Luigi-bonanza er Luigi's Mansion 2, oppfølgeren som har latt vente på seg i 12 år. Det første Luigi's Mansion var en lanseringstittel til Gamecube i 2001, et trekk fra Nintendo som overrasket ganske mange. Det var uvant å se en konsollansering fra Nintendo uten et spill der Mario spilte hovedrollen. Likevel var Luigi's Mansion et feiende flott startskudd for Nintendo sin lilla kube. Oppfølgeren viser seg til syvende og sist å være like sjarmerende og underholdende som originalen, om ikke enda mer.
«Who ya gonna call?»
Luigi's Mansion-spillene fremstår som en slags blanding av en husmorsimulator, en selvrefleksiv episode av Scooby Doo og Ghostbusters-filmene. Luigi skal utforske hjemsøkte herskapshus og fange rampete spøkelser med en rød støvsuger. Det høres kanskje enkelt ut for en gjennomsnittlig dataspillhelt, men for Luigi blir det litt vanskeligere takket være mangelen på enormt heltemot.
Nok en gang må Luigi bistå den litt eksentriske Professor E. Gadd i hans vitenskapelige arbeid. De skøyeraktige Boo-spøkelsene driver nemlig på med røverstreker igjen. Over den mystiske dalen Evershade henger det nemlig en magisk juvel som beroliger de innfødte spøkelsene i dalen. Når denne knuses av Boo-ene er det opp til Luigi å samle sammen de tapte delene og bringe fred til området. Til tross for stor motvillighet og en enorm trang til å vende nesa hjemover er det ikke stort Luigi kan gjøre enn å feste støvsugeren på ryggen og holde godt fast i lommelykta.
Spesielt skummelt blir spillet aldri, men det er heller ikke poenget. Luigi's Mansion har alltid vært en lett og familievennlig vri på skrekkspillsjangeren. Det er ikke spilleren som skal skremmes, men hovedpersonen. Dette blir gjort ganske så ofte, men alltid i humorens tjeneste. Spillet har faktisk overraskende god komisk timing, og selv om den store gapskratten aldri kom satt jeg og humret av de mange humoristiske krumspringene spillet hadde å by på.
En stor del av spillets humoristiske sjarm kommer av hvor uttrykksfull Luigi er. Kroppspråk og ansiktsuttrykk er godt animert, og forteller oss mye om vår helts mentale tilstand. Han skjelver som et ospeløv hver gang han må oppholde seg for lenge i et mørkt rom, og puster lettet ut når han får lov til å forlate det. Når lynet slår ned utenfor hopper han en halvmeter opp i lufta, og lander med rumpa i bakken. Han nynner til og med til bakgrunnsmusikken for å kunne roe seg selv ned. Totalt sett er dette kun små grep i et større produkt, men det gir likevel Luigi's Mansion 2 det lille ekstra.
«Ghostbusters!»
Det som blir Luigis store redning i kampen mot overveldende frykt og frekke spøkelser er E. Gadd sin nyutviklede Poltergust 5000. Denne superstøvsugeren er nemlig en hendig spøkelsesfanger i tillegg til å kunne suge opp støv, skitt, snø og andre ting som kan stå i veien for et plettfritt hjem. Spøkelsesjakten er ikke like intrikat som i forgjengeren, men bygger på de samme prinsippene. Der du tidligere måtte bruke Luigis lommelykt som et våpen har du nå tilgang til et hendig strobelys som kan svimeslå spøkelsene. Deretter er det bare å rette støvsugeren mot dem, og la sugekraften gjøre resten.
Å hale inn spøkelsene er litt som å leke drakamp, for de forsøker med en gang å flykte fra Luigis støvsuger. Kampen er i og for seg ganske enkel da det aldri tar mer enn et par sekunder å fange ett spøkelse, men når du i tillegg må unngå andre spøkelser blir opplevelsen raskt mer utfordrende. Heldigvis kan du trekke inn flere skrømt samtidig, men det vil som regel alltid være noen som klarer å snike seg opp bak deg eller komme med et uforutsigbart angrep.
I tillegg til strobelyset har Luigi også en UV-lampe i arsenalet sitt. Med denne kan han avdekke skjulte gjenstander som spøkelsene har kastet illusjoner over. Den blir etter hvert en sentral del i kampen mot spøkelsene, da den brukes til å løse de fleste av spillets gåter. Generelt er ikke disse eksepsjonelt vanskelige, men du får noen mer vriene nøtter å bryne deg på litt lenger ut i spillet.
Mye å etterforske
Denne gangen utforsker du ikke bare ett herskapshus, men hele fem. Disse ligger fordelt på ulike steder i dalen. I tillegg til et par stereotypiske spøkelseshus, får du også utforske et klokketårn, en iskald gruve og et enormt drivhus. Variasjonen er ikke akkurat kjempestor, for du vil kjenne igjen temaet til hvert nivå fra andre Mario-spill. Definisjonen av ordet «herskapshus» strekkes også ganske langt, men det har ganske lite å si. Arkitekturen i hvert nivå er spennende, og om du klarer å bruke verktøyene dine riktig er det alltid nye rom å utforske.
Hver bygning er delt opp i seks oppdrag med en kamp mot et herskerspøkelse i det siste oppdraget. Som regel tar disse omtrent femten til tjue minutter å spille gjennom hvis du arbeider målrettet. Det første Luigi's Mansion bestod av ett sammenhengende hus, men det var aldri helt godt å vite hva man skulle gjøre og hvor man skulle gå. Dette løses ganske enkelt i Luigi's Mansion 2 ved hjelp av et oversiktlig kart og en klar målbevissthet.
På berøringsskjermen finner du et todimensjonalt kart og en oversikt over ditt neste mål. Spillflyten føles dermed mer fokusert enn tidligere. Spillet stikker likevel noen kjepper i hjulene for deg ved å låse eller blokkere dører og passasjer slik at du må finne en alternativ rute til målet ditt. Likevel blir det litt mye forvirret sosing omkring i de ulike omgivelsene mens du venter på at løsningen skal åpenbare seg. Når du dermed har forstått hvordan de forskjellige elementene i spillverdenen fungerer blir det hele litt lettere. Alle oppdragene bygges til slutt opp til kreative og utfordrende slåsskamper mot herskerspøkelset, som besitter en bit av den magiske krystallen Luigi skal finne.
I løpet av hvert oppdrag kan du også gå utenfor allfarvei, og lete etter et bortgjemt Boo-spøkelse. For å finne disse må du lete gjennom alle kriker og kroker med UV-lampen. Mange av dem er såpass godt skjult at mengden tid brukt på hvert oppdrag som regel dobles i løpet av letingen, spesielt når nivåene blir større og mer omfattende. Fanger du alle Boo-ene i ett bygg låser du opp et separat nivå, der du skal fange et bestemt antall spøkelser på kortest mulig tid. Utover å gi mer innhold til spillet føles denne modusen litt tynn og innholdsløs. Det gir en grei utfordring til erfarne spøkelsesjegere, men ikke stort mer enn det.
Spillet kommer også med en separat flerspillermodus der flere utgaver av Luigi kan konkurrere eller samarbeide om å fullføre et sett med oppdrag. Dette kan være alt fra å jage etter spøkelser til å komme seg fortest til en utgangsdør. Flerspilleren er grei nok den og vil sikkert gi flere timer med underholdning til de aller fleste, men selv slet jeg med tilkoblingsproblemer og ustabil forbindelse med de andre spillerne. Det er moro og underholdende når man først kommer i gang, men det er langt mellom de gangene det faktisk fungerer.
Stemningsfult og nifst
Mye av spillets tiltalende sjarm kommer fra det audiovisuelle uttrykket. Dette låner mye fra originalen, men klarer likevel å levere et innhold som føles originalt. Den dunkle belysningen i spøkelsesinfiserte rom er tilbake, og det er også spillets hovedtema. Begge fungerer som en rød tråd som knytter de ulike nivåene i spillet sammen.
Luigi's Mansion 2 ser også ut til å være mer fargerikt enn originalen. Ved å benytte seg av flere bygninger enn kun én herregård, har spillets utviklere kunnet leke med ulike fargepaletter for å uttrykke en stemning. Klokketårnet er preget av mye rødt og brunt, da omgivelsene består av gammelt treverk og rustne klokker. Den forlatte gruven har et sterkt preg av blått og hvitt, for å kunne skape en iskald og værbitt uhygge.
Spillets utviklere har tydeligvis hatt et godt øye for detaljer under utviklingen, for det er mange småting som er verd å få med seg i Luigi's Mansion 2. Når Luigi kjemper mot et spøkelse begynner det å gløde under føttene hans, og støvsugeren begynner å slå gnister om seg når den kjøres for hardt. I tillegg er 3D-effekten i spillet noe av det beste jeg har sett på 3DS på ganske lenge. Bildene blir tildelt en enorm mengde dybde som forsterker ensomheten og isolasjonen Luigi må føle når han vandrer gjennom de mørke korridorene. Selv med 3D-funksjonen på maksimal styrke ble det aldri slitsomt for øynene. Bildefrekvensen får seg en knekk når du spiller over nett, men i enspillerdelen er det bare å kjøre på med 3D.
Konklusjon
Luigi's Mansion 2 er et godt spill og en verdig oppfølger til originalen som kom ut for tolv år siden. På disse tolv årene er det lite som har forandret seg rent strukturmessig bortsett fra at du denne gangen har en klarere oppdragsstruktur enn tidligere. Spillet blir dermed litt målrettet, men det hender likevel at du opplever lange sekvenser der du soser rundt på leting etter en løsning som nekter å åpenbare seg. Det får spillets tempo til å virke litt ujevnt, i og med at hvert oppdrag sjeldent skal ta mer enn tjue minutter å gjennomføre.
Spillet er likevel sjarmerende og underholdende nok til at jeg ønsket å se hvordan det hele kom til å slutte. Historien tok også noen interessante vridninger som holdt interessen min gående. Luigi's Mansion 2 gjør nemlig det en god oppfølger skal gjøre og forbedrer utgangspunktet fra originalen, både historiemessig og spillmekanisk. Vær så snill, Nintendo: ikke la det gå tolv år til neste gang.
Les også: Anmeldelse: Nintendo Land
Les også: Anmeldelse: New Super Mario U
