Det har gått noen år siden Simon Belmont først pisket opp gotisk vampyrstemning på den populære NES-konsollen. Det første spillet entret markedet i 1986, og siden den gang har Konamis Castlevania-fabrikk surret og gått nesten ustanselig. Så mange har det blitt at serien innehar Guiness-rekorden både for flest antall spill i action/eventyr-sjangeren, såvel som høyest antall plattformer.
Etter utallige 2D-versjoner av spillet, og noen få tredimensjonale fremstøt, gjennomgikk Castlevania-konseptet omsider en grundig og vellykket revitalisering med Lords of Shadow i 2010.
Serien børstet for alvor av seg nostalgi-laurbærene, og publikumet ble plutselig større. Lords of Shadow: Mirror of Fate er den direkte oppfølgeren til nevnte spill og første gangen en Castlevania-tittel lanseres til en håndholdt konsoll etter glimrende Order of Ecclesia til Nintendo DS. Da knytter det seg naturlig nok noen forventninger til, men fansen har heldigvis ingenting å frykte. Mirror of Fate leverer Castlevania-godteriet i rike monn.
Familie med forviklinger
Historiemessig starter Mirror of Fate 25 år etter hendelsene i Lords of Shadow. I spillet inntar du rollen som Trevor Belmont, Gabriel Belmonts sønn. Trevor ble født av Marie Belmont uten farens viten, og trent av Brotherhood of Light-ordenen med ett mål for øye: Å ta livet av mannen som drepte moren, nemlig Gabriel Belmont, som selv endte opp som ond etter kampen mot de mektige demongudene. I selveste Draculas skikkelse har Gabriel tatt bolig i et stort slott, og det er dermed duket for endeløse piskeslag i et spektakulært oppgjør mellom far og sønn.
Det er ikke sikkert at du har spilt forgjengeren Lords of Shadow, så jeg skal ikke vie mye plass til sammenligning av de to titlene. Én sentral hovedforskjell må likevel bemerkes innledningsvis: Mirror of Fate er, som du kanskje allerede har fått med deg, ikke et 3D-spill. Dette er derimot et sideskrollende 2D-eventyr som på ingen måte sikter etter å revolusjonere konseptet. I stedet rekker spillet ut hendene til tilhengerne av den klassiske, tradisjonelle Castlevania-formelen, men i kombinasjon med kampelementene vi så i Lords of Shadow. Det er en særs velvalgt kombinasjon.
Som tidligere navigerer du deg gjennom foreldet arkitektur, lunefulle tunneler og overdådig utsmykkede steinhaller. Pisken er ditt hovedvåpen, og i tillegg har du et antall andre hjelpemidler som er lett tilgjengelige via virtuelle knapper på berøringsskjermen. Dette kan være fysiske ekstravåpen, slik som kasteøkser og brannbomber, eller magiske spesialfunksjoner som kan bistå både defensivt og offensivt i kamp. Disse funksjonene tapper magi, som i tillegg til den vanlige livsøylen er viktig å følge med på både før og under sparringsøktene.
Fyldig og utfordrende
Nedlegging av fiender belønnes med erfaringspoeng, som igjen låser opp nye angrep når du har samlet et tilstrekkelig antall. Du får også en god dose erfaringspoeng av å plukke opp brev fra avdøde krigere som ligger spredt rundt i diverse kroker utenfor allfarveien. I disse umiddelbart usynlige områdene venter også skattekister som blant annet kan utvide liv -og magibaren, en meget nødvendig form for oppgradering med tanke på hordene av effektive drapsmaskiner som befolker spillet.
Mirror of Fate forventer nemlig at spilleren er bevandret i serien og sjangeren, og har ingen betenkeligheter med å gi deg hard motstand underveis. Kampene, og spesielt sjefskampene, er like krevende som de er givende. Fra en rikholdig og spennende fauna av degenerert, mutert ondskap konfronteres du med fiender som er både slue, sterke, raske og oppfinnsomt designet. Utålmodig hamring på knappen for standardangrep vil kanskje få deg ut av en knipe om du er heldig, men for det meste fordrer situasjonene metodiske angrepsteknikker og hastige kombinasjonseksperimenter. Du må aktivt lese motstanderen og veksle smidig mellom angreps -og forsvarsmanøvre.
Befinner fienden seg i luften, er det kanskje best å kaste en øks. Presser han deg opp i et hjørne kan du bruke magi til å gjøre deg selv midlertidig usårlig. Du får magipåfyll av å drepe fiender, men ikke mens du bruker magifunksjoner. Derfor blir tidspunkt for aktivering av slike også en av de mange ballene du må sjonglere. Å finne den vinnende strategien pumper motiverende mestringsfølelse inn i årene, og den enorme variasjonen i både kampscenarier og antagonister gjør at spillet aldri stagnerer i repetetive mønstre. Det finnes forresten også underholdende puslespill her og der som sysselsetter andre hjerneregioner enn dem som spesialiserer seg på reflekser og sanntidstaktikk.
2D i «3D»
Om du vil roe ned progresjonstempoet og kampfrekvensen er utforskningen dessuten en bedagelig adspredelse. Som allerede antydet er dette viet ganske stort fokus i Mirror of Fate, og siden bortgjemte objekter er direkte matnyttige, er det både meningsfullt og spennende å lete etter skjulte innganger. Noen steder krever utstyrsoppgraderinger, og en artig funksjon i spillet er at du kan plassere «lapper» på kartet for å minne deg selv på å returnere når du har det nødvendige utstyret. Selve kartet er for øvrig både lettfattelig og oversiktelig.
En annen grunn til å ikke forhaste seg er det visuelle aspektet. Etter min mening er Mirror of Fate et av de vakreste spillene til 3DS hittil og en fortreffelig realisering av den visuelle Castlevania-essensen. Håndholdt format til tross; detaljnivået skrider uhindret frem, og alt synes møysommelig designet. Stearinlysene blafrer og knitrer, overflater prydes av avanserte mønstre, og bakgrunnene er innholdsrike og beundringsverdige. Jeg nevnte at spillet foregår i 2D, og selv om dette teknisk sett stemmer, føles det likevel som en sannhet med modifikasjoner.
Selv om du kun kan bevege deg i to dimensjoner, sørger 3D-effekten nemlig for meget god dybdefølelse i bildet. Faktisk er den så god at du tidvis glemmer at du spiller et 2D-spill, mye på grunn av at bakgrunnen visuelt sett henger helt sømløst sammen med forgrunnen. Derfor vil jeg anbefale å spille med effekten på, til tross for at både bilderate og oppløsning som kjent svekkes noe når 3D-funksjonen aktiveres. I dette tilfellet veier fordelene opp for ulempene. De mange stiliserte, filmatiske mellomsekvensene må også oppleves i 3D. Noe annet ville være en skam.
Konklusjon
Castlevania: Lords of Shadow: Mirror of Fate er en herlig oppslukende affære, perfekt formatert til Nintendos stereoskopiske vidunder. Det representerer ingen radikal omveltning av konseptet, men så er det heller ikke det vi egentlig ønsker oss fra en serie som gjennom en årrekke har bygd opp en tydelig identitet og egenart. Dette er bunnsolid håndverk, en gjennomarbeidet videreføring av en ærverdig og aldrende spillserie med vekt på alle de riktige elementene.
Å lage spillet i 2D med 3D-«følelse» er kanskje et noe uventet, men bemerkelsesverdig klokt valg. Dette lar deg nemlig nyte Castlevania slik mange av oss husker det, men med en kosmetisk 3D-effekt som tilfører en stemningsforsterkende estetisk kvalitet. I tillegg innlemmer spillet flere av de svært velfungerende elementene fra Lords of Shadow. Kampsystemet er tilgjengelig og lettkjørt, men likevel stramt og irettesettende, og angrepsmenyen er akkurat passe stor.
Spillet er konsekvent variert og fornyer seg selv hele tiden gjennom en dynamisk miks av elementene action, plattform, puslespill og utforskning. Sjefskampene er kreative, overrumplende og utfordrende, og fiendeutvalget ytterst severdig og urovekkende. Mirror of Fate er i det hele tatt en en potent underholdningsbombe du sannsynligvis ikke finner maken til for øyeblikket på 3DS, så regn med mange paniske løpeturer til ladestasjonen med blinkende rød batterilampe.
Castlevania: Lords of Shadows får en egen oppfølgeren i HD for stuekonsollene. Sjekk også vår podkast om gufne plattformspill opp gjennom tiden.
Castlevania: Lords of Shadows: Mirror of Fate kommer i salg fredag 8. mars, kun for 3DS.
