Dette er siste del av vår artikkelserie om New World Computing. I første del tok vi for oss oppstarten, fulgte Might & Magic-seriens utvikling og fortalte hvordan Heroes of Might and Magic ble til før studioet ble kjøpt av 3DO.
Tiden før 3DO var preget av et lekent utviklerteam som produserte mange spill med nye ideer. Nå ble firmaet mer fokusert, og skulle rendyrke Might and Magic-franchisene. 3DO-eierskapet så lovende ut i starten, men skulle etter hvert bli banesåret til New World Computing.
Heroes of Might and Magic II: The Succession Wars
Det første spillet som kom fra New World Computing med 3DO-logoen på var Heroes of Might and Magic II: The Succession Wars, som ble lansert i oktober 1996. Spillet hadde en relativt kort utviklingstid siden man gjenbrukte mye av koden fra det første spillet i serien. Nå fikk spilleren blant annet to nye fraksjoner, muligheten til å oppgradere enhetene, og et nytt system for å utvikle heltene med nye egenskaper.
Handlingen er satt noen år etter sin forgjenger, der Lord Ironfist hadde samlet hele Enroth til et rike. Han har nå lagt inn årene og riket splittes av en borgerkrig mellom hans to arvinger, Roland og Archibald. Sistnevnte får kastet Roland ut av landet og erklærer seg selv som konge, men Roland oppretter en motstandshær for å ta opp kampen om tronen.
Dermed får spillet to oppdragsrekker – en hvor du styrer Roland og de tre «gode» fraksjonene i motstandskampen, og en hvor du styrer Archibald og de tre «onde» fraksjonene. Dersom Archibald vinner blir opprøret knust, og Roland må råtne i kasjotten i Castle Ironfist. Dersom Roland vinner blir han konge over et samlet Enroth og Archibald blir omgjort til stein. Det siste alternativet er det historiske utfallet som bæres videre til senere spill i serien. En artig vri er at du cirka halvveis i historien kan forråde din valgte oppdragsgiver og gå over til den andre siden. Av og til er det gøy å være en sviker.
Heroes of Might and Magic II oppnådde gode salgstall og god mottakelse blant kritikere. Danske PC-Player kunne fortelle: «Scenarierne i Heroes of Might and Magic 2 er store, varierede og utrolig udfordrende. Desuden er historien god, og det er absolut ikke et spil, man gennemfører den første måned.» Det var denne tittelen som fikk ordentlig fart på serien. Nå kunne New World Computing bruke mer ressurser på videreutvikling, og en utvidelsespakke titulert The Price of Loyalty ble sluppet året etter.
Might and Magic VI: The Mandate of Heaven
Det spillet i serien jeg har spilt mest er Might and Magic VI: The Mandate of Heaven, som kom ut på våren 1998. Lansert under salgsfrasen «witness the rebirth of a legend» skulle denne utgaven starte en helt ny historie, og samtidig koble sammen Might and Magic med Heroes of Might and Magic. Utgivelsen sammenfalt også med en gjenreising av vestlige rollespill, og Might and Magic VI har fått sin del av æren for dette. Det var nå fem år siden forgjengeren kom ut, og fansen hadde lenge vært sultne på mer makt og magi.
Denne gangen ble handlingen satt til Enroth, den samme verdenen som Heroes of Might and Magic-spillene hadde lansert tre år tidligere. Den intergalaktiske antagonisten Sheltem var nå ute av bildet for godt, men i hans tomrom oppstod en tusenårskrig mellom supervesenene «The Ancients» og «The Kreegans». Denne krigen skulle også påvirke Enroth, hvor Kong Roland Ironfist blir kidnappet. Det er nå opp til dine fire helter å redde ham, og gjenreise troen på at Ironfist-klanen fortsatt har den gudommelige retten til å lede landet – «the mandate of heaven».
Når spillet starter må du lage deg fire spillfigurer som for første gang i serien må være menneskelige. Deretter kan du vandre fritt rundt i en enorm, åpen verden. Dette er en stor forbedring fra de tidligere spillene, hvor du i stedet «hoppet» mellom ruter i et rutenett. Spillet introduserte også en valgfrihet mellom sanntid og turbaserte runder. Det er helt klart greiest å bruke sanntid til å bevege seg i, og så gå inn i turbasert modus når skumle monstre nærmer seg, men dersom det er få eller enkle fiender kan sanntidsmodusen også være effektiv i kampsammenheng.
Spillet ble en stor suksess, og høstet applaus blant anmeldere. IGNs anmelder mente at «enhver rollespillfan burde allerede eie dette spillet», og ga det 9/10. RPGfan advarte om at «dersom du velger å tre inn i Enroth kommer du til å spille i godt over 100 timer». Anmeldere påpekte at spillet kunne vært sterkere grafisk sett, og at det var en viss mengde repetisjon, men at spillet likevel var så underholdene at du ikke klarte å legge det fra deg. Gamespot konkluderte enkelt og greit med at «Might and Magic er tilbake, og det er bedre enn noen gang før».
Dette var det første Might and Magic-spillet med 3D-grafikk, og det første som ble lansert til Windows. Dersom du ikke har spilt Might and Magic-spillene tidligere, men har lyst til å utforske dem, vil jeg anbefale å starte med The Mandate of Heaven.
Heroes of Might and Magic III: The Restoration of Erathia
Et knapt år etter at Might and Magic VI hadde trollbundet rollespillere verden over, ble det neste kapittelet i Heroes-serien sluppet. Historien trekkes over fra Might and Magic VI. Kong Roland er bortført, dronningfaren er snikmyrdet og det er generelt dårlig stemning i landet. Siden dette spillet er fordelt på syv ulike kampanjer, en for hver fraksjon, får du servert historien fra en rekke ulike synspunkter. Muligheten til å spille som de onde fraksjonene gir også en bedre innsikt i deres motivasjoner, og gjør maktkampen i spillet til en mye mer interessant affære enn bare de snilles kamp mot de slemme.
Heroes III bygde videre på suksessoppskriften fra Heroes II. Ingen dramatiske endringer ble foretatt, men det ble gjort en stor mengde justeringer. Kartene ble større, oppdragene ble mer omfattende, grafikken ble penere, flere skapninger ble introdusert, den kunstige intelligensen ble mer intelligent og undergrunnskartene dukket opp. Spesielt i kampmodus ble det gjort en rekke justeringer. Du kan lese mer om Heroes og Might and Magic III i vårt tilbakeblikk.
Også dette spillet ble en kommersiell suksess for 3DO. I fjerde kvartal 1999 leverte utgiveren et overskudd på 2,6 millioner dollar, i motsetning til et underskudd på 6,3 millioner dollar på samme tid året før. Mye av grunnen til denne snuoperasjonen skyldtes gode spillsalg fra de to Might and Magic-seriene, sammen med Army Men, BattleTanx, og High Heat Baseball.
Heroes of Might and Magic III er av mange ansett som det beste spillet i serien. Det høstet svært gode terningkast fra kritikere da det kom ut. Gamespot ga spillet 9.1/10 og skrev: «spillet endrer ikke formelen fra sin forgjenger, men raffinerer og forbedrer opplevelsen på en måte som plasserer det blant de beste oppfølgere som noen gang er produsert.» IGN ga spillet 9/10 og konkluderte at «I Heroes of Might and Magic III’s tilfelle er mer av det samme ikke negativt. Ikke fiks det hvis det ikke er ødelagt.» Samme karakter fikk spillet av våre naboer i Svenska PC Gamer, hvor anmelderen avsluttet med «Personligen känner jag att detta är ett spel som håller en i ett järngrepp och vägrar släppa taget. Därför vill jag lyfta på min stjärnbeströdda struthatt och salutera Heroes of Might and Magic III. Fast inte riktigt ännu. Jag ska bara spela 'en timme till' först...»
Det ble sluppet to utvidelsespakker til Heroes of Might and Magic III, nemlig Armageddon’s Blade og Shadow of Death. Spillet ble også overført til Game Boy Color, og en utgave til Dreamcast ble påbegynt, men aldri ferdigstilt. Det ble også laget et episodebasert eventyr av Heroes III-motoren som ble kalt Heroes: Chronicles. Dette var korte oppdrag som var ment å introdusere nye spillere til Heroes og Might and Magic-serien. De leverer interessante sidehistorier som trekkes videre både i det neste spillet i serien, og i de to utvidelsespakkene. To av de syv episodene var kun tilgjengelig nedlastbart.
Might and Magic VII og VIII
I henholdsvis 1999 og 2000 dukket Might and Magic VII: For Blood and Honor, og Might and Magic VIII: Day of the Destroyer opp. For Blood and Honor knytter sammen historien fra Might and Magic VI, Heroes of Might and Magic III, og også Might and Magic III. Verden blir nå splittet i en snill og en slem fraksjon, og spilleren får muligheten til å velge om han ønsker å støtte den gode eller onde siden. Et slikt valg har ikke spilleren blitt stilt overfor i tidligere spill i serien, og konsekvensene av valget innebærer tilgang til ulike klasser og adgang til ulike byer.
Den samme typen valg får du også i Day of the Destroyer. Dette spillet er bygd opp litt på samme måte som Mass Effect 3, hvor du må forsøke å samle en rekke ulike fraksjoner til å kjempe på din side i det store, kommende slaget. Kampene for kontroll over planeten raser videre mellom «The Ancients» og «The Kreegans». Navnet Day of the Destroyer spiller på en agent for «The Ancients» som heller vil ødelegge verdenen enn å se den havne i hendene på sine demonaktige erkefiender.
På tross av at New World Computing stadig leverte gode salgstall begynte det å bli vanskelig for 3DO å holde hodet over vannet. De slet med økonomien, og for å øke inntjeningen ytterligere krevde de enda mer av sine utviklere. Utviklingstiden på spill skulle nå reduseres til mellom seks og ni måneder, noe som resulterte i begrensede muligheter for nyvinning. Kvaliteten på spillene sank, og salgstallene fulgte etter.
På bakgrunn av de korte utviklingsvinduene var det lite nytt å spore i disse spillene. De var begge basert på grafikkmotoren fra Might and Magic VI, og så stort sett like ut, men hadde flottere videosekvenser. I tillegg til de nevnte valgmuligheten åpnet disse spillene nå opp igjen muligheten for å spille andre raser enn mennesker. I Might and Magic VII kunne man spille som menneske, goblin, alv og dverg, mens i Might and Magic VIII åpnet man også opp for minotaurer, drager, vampyrer, mørke alver og troll. De introduserte også kortspillet Acromage som jeg personlig synes er svært underholdende, og jeg har brukt mange timer på de ulike pubene i disse to spillene med det innovative minispillet.
Mottakelsen av For Blood and Honor var ganske bra. Gamespot ga spillet 8.4 og poengterte at «et litt forbedret Might and Magic er bedre enn ingen Might and Magic i det hele tatt», mens svenske Spel för alla skrev «Might & Magic VII är ett alldeles utmärkt rollspel. Tyvärr märks det att serien har hållit på ett tag. Grafiken är gammalmodig och du som tidigare har spelat Might & Magic kommer knappast att bli överraskad av den nya delen i serien.»
Verre ble det for Day of the Destroyer, som overrasket kritikerne med sin lave kvalitet. Jon Van Caneghem bekreftet i et intervju at de fikk alt for lite tid i utviklingen, og når flere av anmeldelsene både begynner å oppsummere serien, og se fremover mot neste spill, er det åpenbart at spillet ikke sto til forventningene. IGN skriver «Might and Magic VIII er et klassisk datarollespill med en god historie og noen veldig fine muligheter, men teknologien (eller mangelen av denne) river spillet i fillebiter.» Gamespot fulgte opp med «Might and Magic VIII vil bare appellere til blodfans av serien som, enda ikke har gått lei av den repetitive spillbarheten…»
Dette var første gang et spill i serien hadde fått såpass hard kritikk, og mange begynte nå å stille spørsmålstegn ved seriens evne til å fornye seg. Kunne New World Computing reise seg og igjen gjøre serien relevant, eller burde de fokusere på Heroes of Might and Magic, seriens fremadstormende lillebror?
