Det er ingen enkel oppgave å skulle gi en av tidenes største spillikoner nytt liv, men dette har på ingen måte hindret utviklerne i Crystal Dynamics fra å prøve. Tomb Raider anno 2013 har tatt noe av essensen fra tidligere spill i serien og kokt det hele ned til en actionsmørje som på sett og vis skal fungere som Lara Crofts nye opprinnelseshistorie.
Spillet er dels et spennende og engasjerende eventyr, men samtidig en overdådig og forutsigbar skytefest. Mens Lara slåss mot sultne ulver og sinte kultmedlemmer må jeg som spiller ta opp kampen med irritasjon og likegyldighet, og til tider er det like før jeg gir opp.
Brunstig russer
Vi trer inn i skoene til en nitten år gammel Lara Croft, som etter et skipbrudd på en bebodd og uvennlig øy finner seg selv i rollen som overlevende. Med kidnappede venner, morbide fiender og vill natur på alle kanter har den unge heltinnen mange utfordringer foran seg, og på sitt aller første eventyr har hun i utgangspunktet ingen av de verktøyene som trengs for å mestre de.
Crystal Dynamics vil med dette fortelle spilleren nøyaktig hvordan den britiske heltinnen utviklet seg fra usikker og uerfaren til å bli en staut og kalkulerende gravrøver.
Man tilbringer store deler av spillet alene og mørbanket, og slik må man sakte, men sikkert lære seg overlevelsens ABC. En provisorisk bue lar deg jakte på dyr for å holde sulten på avstand og elegante klatreferdigheter lar deg bestige tinder og berg med stor enkelhet – etter en kort stund skulle man nesten tro du aldri hadde gjort noe annet.
I begynnelsen har derimot pipen en litt annen lyd. Lara dreper sitt første dyr med tungt sinn, og idet hun blir tvunget til å gjøre kål på en brunstig russer bryter hun ut i gråt. Det er tydelig at dette er nytt og skummelt for henne, og i løpet av spillets første time vises hun frem som en svak og stakkarslig jentunge.
Overgangen er derfor ekstra stor når hun kun minutter etter sitt første drap slakter fiendtlige soldater for fote. Piler penetrerer hodeskaller og nakker knekkes, og figurens autentisitet får seg også en kinkig trøkk når russere, kultister og rådyr segner om på alle kanter. Pasifist skal man ikke få lov til å være.
Litt for mye av det dårlige
Fiender blokkerer nemlig veien for deg med jevne mellomrom, og enten du bare skal hente verktøy fra et skip langs strandkanten eller klatre til toppen av et radiotårn midt på øya er de alltid i nærheten. Av og til er det mål og mening bak det hele, men hvorfor for eksempel tredve eklinger skal befinne seg på et forlist skip som har sett bedre dager henger overhodet ikke på greip.
På samme måte er det forståelig at en vaktstyrke på to-tre slemminger patruljerer et område, men når man blir overfalt av ti morgengretne karer blir det hele litt latterlig. Tomb Raider tar tydelig fra andre action-eventyr, og på samme måte som i Uncharted 3 tar fiendene nærmest aldri slutt.
Kampene er med andre ord mange, men de er dessverre aldri særlig underholdende. Etterhvert får man et respektabelt utvalg av våpen å velge mellom, men til å være tilsynelatende vanlige mennesker tåler motstanderne dine vanvittig mye. Da er det samme om man skyter med piler, pumpehagler eller granatkastere. Dette blir også bare verre og verre jo lenger man kommer ut i spillet, med rustningskledde fiender og det som verre er. Når jeg på et tidspunkt traff en kar midt i planeten med en eksploderende granat, uten å drepe vedkommende måtte jeg bare le i vantro.
Det er ikke det at utfordringen er spesielt stor, men heller det at fiendene er aggressive og dumme, og skuddvekslingene er av typen «skyt denne bølingen med fiender til veien videre åpenbarer seg på magisk vis».
Skytefølelsen er velfungerende, men med konkurrenter som Far Cry 3 og Crysis 3 i nyere tid blir for eksempel buen i Tomb Raider bare barnemat. Når alt annet feiler kan man alltids ty til nærkampangrep, men heller ikke her har utviklerne gjort en god nok jobb. Det fungerer dårlig få skulle hamre løs på én kar fire ganger mens kumpanene hans peprer meg med kuler, og oftest er disse teknikkene bare beregnet på uregelmessige snikeangrep.
Tidlig i spillet blir man nemlig fortalt at man kan snike seg forbi slemminger eller alternativt knerte de lydløst bakfra, og når spillet legger opp til dette fungerer snikingen veldig godt. Det er derimot særs sjeldent at eklingene er så beleilig plassert, og ofte utvikler kontrollerte eliminasjonsprosesser seg til elleville skuddvekslinger med ti illsinte, svært levende fiender.
Leve og la dø
«Levende» er et stikkord her, for spillet handler i stor grad om viljen til å overleve, noe plottet tar opp en rekke ganger. Mer spesifikt handler Tomb Raider om Laras vilje til å overleve. Hun blir utsatt for mye dritt i løpet av spillets gang, og alt fra å sitte fast i bjørnefeller til å dynkes i en innsjø av blod og gørr står på timeplanen. Det kan bli litt mye noen ganger, og karakteriseringen av Lara som et realistisk og voksende menneske taper seg på den rene og skjære mengden ting hun blir utsatt for.
Dette er riktignok et videospill, men når figuren ellers er realisert på en så overbevisende måte ødelegger denne overmenneskeligheten helhetsinntrykket.
Lara er nemlig presentert med bravur, og skuespiller Camilla Luddington har gjort en solid innsats som både stemmen og kroppen til den vordende gravrøveren. Jeg blir overbevist om at dette er et ekte menneske, og det på tross av tidligere nevnte personlighetstrekk.
Det samme kan ikke nødvendigvis påstås for resten av rollebesetning som blant annet består av en nerdete forsker, en gretten middelaldrende kvinne og en totalt forsvarsløs ungjente som straks påtar seg offerrollen. Stereotypene sitter tett på kroppen, og ikke overraskende er det stort sett bare Lara som har noe å bidra med.
Historien i spillet er på sin side svært fast og fin, og i løpet av kampanjens ti drøye timer er det sjeldent et rolig eller ufokusert øyeblikk. Man har stadig et mål å strekke seg etter, og det er historien som dikterer hvor og hvordan man tar seg på tvers av den massive øya.
Er det deg Batman?
Øya man befinner seg på inntar fort en ledende birolle og øyboerne er ingenting imot de naturskapte farene som lurer overalt. Stormer, falleferdige bygninger, kulde – alt man kan ønske seg fra et omvendt øyparadis finner man her, og det ser fantastisk ut. Store områder åpenbarer seg foran øynene dine; fjellklatring lar deg beskue daler med organisk og levende natur, og det er en følelse av ærefrykt som brer seg i kroppen når man trer inn i et nytt revir.
På sin ferd rundt omkring på øya må man dog lære seg at ingenting er trygt. Alt man trår på kan falle sammen når som helst og en kjedereaksjon av ødeleggelse og fordervelse venter som regel rundt neste sving, der du for eksempel blir tvunget til å manøvrere en fallskjerm gjennom tette tretopper eller må løpe fra et løpsk flyvrak.
Som et resultat av dette har spillet en rekke virkelig storslagne øyeblikk som tar pusten fra deg, men samtidig blir det hele litt forutsigbart etter en stund.
Dette oppstår riktignok bare når man følger historien og deltar i de skriptede hendelsene. Ved siden av kampanjen står man nemlig fritt til å utforske store deler av øya slik man selv vil – dette er på ingen måte en åpen verden, men en rekke hovedområder fordelt utover spillet tilbyr flust med ekstra innhold og utforskning for den nysgjerrige.
Disse områdene kan man raskt ferdes mellom ved hjelp av et teleporteringsystem, og slik kan man også vende tilbake til de ulike delene av øya etter spillets slutt. Dette vil også være nødvendig for å finne alle hemmeligheter da man først et stykke ut i spillet får tilgang på de verktøyene som er nødvendige for å ta seg frem til skjulte skatter. Man kan for eksempel bruke en hagle for å skyte i stykke vegger eller et hendig tau for å dra ned dører og skape nye klatremuligheter.
Tomb Raider er på sitt beste når man får denne friheten til å utforske, og det å vende tilbake for å finne skjulte dagbøker, eldgamle gjenstander eller helt nye templer er en sann fryd.
Alternativt kan man slenge seg ut i spillets flerspillerdel. Her kan man ta på seg kappen til en av spillets mange hovedpersoner og gjøre opp i skytekamper med andre spillere på nettet. Med utgangspunkt i mine tidligere bemerkninger vedrørende skytingen er ikke dette særlig interessante greier. Med bare fire ulike moduser og en maksgrense på åtte spillere fremstår dette mer som enn ettertanke enn noe annet.
Det er noen gode ideer i spill her, som blant annet implementeringen av feller og den samme mobiliteten man har i enspillerdelen, men det imponerer aldri.
Konklusjon
Tomb Raider er et dynamisk og actionfylt eventyr som gjør mye riktig, men også en del ting galt. Øya man befinner seg på er et massivt sted som ved siden å tilby store doser med alternativ utforskning og moro også stadig klarer å vekke ærefrykt. Spillet har som følge av dette en rekke storslagne øyeblikk, og det lite som får adrenalinet i gang som å flykte fra et kloster som rives i filler i ødeleggende vindkast.
Samtidig er brorparten av møtene med fiendene på øya preget av kjedsomhet og irritasjon. De er altfor mange, de tåler altfor mye og de dukker opp i grupper på ti og tjue hver gang. Man må drepe mye på Laras første eventyr, og som et resultat av dette føles overgangen fra å hulke over en død hjort til å brutalt slakte det som må være nærmere tre hundre kultmedlemmer noe klønete.
Crystal Dynamics klarer likevel å gjøre den viktigste delen av spillet med bravur, nemlig Lara selv. Dette er og har alltid vært kjerne i Tomb Raider, og hadde bare resten av spillet stått i stil hadde dette vært et knakendes godt eventyr.
Tomb Raider kommer i salg 5. mars for PlayStation 3 (testet), Xbox 360 og Windows.
