La oss rydde alle potensielle misforståelser ut av veien med en gang: Det er ingenting seriøst med Serious Sam. Helten med den harde kjeven og de dårlige vitsene har jevnt og trutt siden 2001 reddet verden fra det som må være tidenes latterligste alien-invasjon. Serien, som nå teller hele 12 spill, har kanskje ikke satt et stort og viktig avtrykk på actionsjangeren, men har fungert som et parodisk avbrekk fra skytespill som insisterer på å være mørke og «realistiske».
Med den klønete lange tittelen Serious Sam: Double D XXL (la oss heretter bare si XXL) er Sam «Serious» Stone tilbake på Xbox 360. Spillet er en del av den såkalte indieserien, hvor kroatiske Croteam lar mindre utviklere få leke litt med deres stolte varemerke. Mommy's Best Games har fjernet en dimensjon fra Sams univers, og sender han ut på et siderullende plattform-eventyr i vidunderlig 2D. Spillet kom først ut på PC i 2011, og XXL er den oppussede Xbox 360-versjonen som skryter av flere brett, monstre og et par nye funksjoner.
Tidløs monstermassakre
I XXL må Sam Stone pakke ned rifla og reise tilbake i tid for å hindre nok en utenomjordisk invasjon. Stoppene inkluderer det gamle Egypt, det nesten like gamle Pompeii og en tur innom Canada under dinosaur-eraen. Hvorfor Sam nok en gang må gjennom tidskverna er egentlig litt vanskelig å tak på, men det har et eller annet med noen magiske krystaller å gjøre. Historien er selvfølgelig totalt irrelevant, og fungerer mest som en unnskyldning for å skvise inn noen dårlige vitser fra de tre skuespillerne utviklerne har hyret inn.
Selv i to dimensjoner handler fortsatt et Serious Sam-spill om å komme seg fra A til B, og på veien meie ned alt som rører på seg. I kjent stil er det jævlig mye som rører på seg i Sams vei. Hodeløse kamikaze-soldater, flyvende sjimpanser og pannekakemonstre er noen av vesenene som dukker opp, og de kommer aldri alene. Spillet pøser på med endeløse horder av fiender hostet opp fra en eller annens syke fantasi, og akkurat idet toppen av galskap er nådd dukker en gigantisk boss opp som legger lista litt granne høyere. Det er herlig sprøtt, men med sitt litt billige utseende, knæsje fargebruk og fullstendig absurde monstertegninger er XXL ikke et spesielt tiltalende spill. Samtidig er denne visuelle smakløsheten litt av poenget, og understreker hvor lite seriøst dette universet faktisk er.
For å kunne stå imot monsterinvasjonen må man selvsagt ha skytevåpen, og selv i forhistoriske tider er det overflod av slikt. Men Sam har blitt en kravstor mann, og et gevær i hver hånd er ikke lenger nok. I stedet er det stabling i høyden som gjelder, og gjennom det snedige «gun stacking»-systemet man kan teipe uzier, bazookaer og motorsager fast i hverandre. Man får derfor ekstra mye ildkraft og moro for hvert trykk på skyteknappen. Våpnene kan i tillegg oppgraderes ytterligere hos en kjøpmann som ligner på en bisarr krysning av Jamie fra Mythbusters og Zoidberg fra Futurama. I starten prøver man å leke smart og utnytte alle disse tilgjengelige valgmulighetene taktisk, ved for eksempel å justere våpen og ammo-typer avhengig av omgivelsene og hvilke fiender man møter. Ganske fort innser man at den eneste taktikken man trenger er å holde seg i konstant bevegelse og skyte, ettersom våpnene blir så voldsomme at en uansett ikke merker de små justeringene man eventuelt gjør.
Sam får selskap
Historiemodusen kan ikke skryte av å være veldig variert, men det finnes en viss primitiv glede i å slakte seg fremover med disse beistene av noen våpen. Spillet er ikke mer enn fire timer kort, men hadde risikert å bli latterlig monotont om det var noe lenger. Utviklerne har forstått at det er ganske moro å skyte store ting med store ting, men har ikke klart å være kreative nok til å få denne skytingen til å bli spesielt utfordrende eller variert. Så og si hver konfrontasjon i spillet er den samme, hvor den eneste forskjellen er hvorvidt du møter 70 eller 150 gærninger. Det er kanskje ikke overraskende eller feil at dette er hovedfokuset i et Serious Sam-spill, men Mommy's Best Games kunne lagt ned en større innsats i å gjør hver kamp mer unik fra den forrige.
Man har riktignok forsøkt å sprite opp opplevelsen ved å sette Sam bak noen kjøretøy, men disse brettene er lett spillets verste. Heldigvis foregår det meste til fots, og XXL har til en viss grad klart å fylle brettene sine med hemmelige ganger og alternative ruter. Med smart bruk av Sams spesialdesignede hoppepute kan man nå høye deler av brettet, og de mer tålmodige av oss kan derfor skvise ut litt ekstra spilletid ved å jakte hemmelige bonuser i spillets mange avkroker.
Nytt for Xbox 360-versjonen er at man kan samarbeide lokalt. En venn inntar da rollen som den irriterende rednecken Huff, som deler Sams interesse for store våpen og dårlig humor. Samarbeidsdelen endrer ikke spillopplevelsen i noen særlig annen grad enn at det blir mer kaos, men alt blir jo bitte litt morsommere i godt lag. I tillegg til kampanjen finnes det en utfordringsmodus, hvor man blir plassert på lukkede brett og må drepe et visst antall fiender med en viss våpentype. Dette gir rask og komprimert Serious Sam-morro, og er et fint taktisk alternativ til kampanjens «hold spaken til høyre og skyt»-stil. Man kan også utfordre en venn i duell, men det blir fort temmelig traust å kjempe mot én eneste motstander som tåler altfor mye.
Konklusjon
Serious Sam Double D XXL er et velfungerende, men ikke altfor oppfinnsomt hopp inn i plattformenes 2D-land. Serien handler fortsatt om å pepre horder av latterlige monstre fulle av bly, og en dimensjon mindre endrer ikke på det. Innføringen av en lokalt samarbeidsmodus gjør denne nedslaktingen til en temmelig sosial aktivitet, og er den største endringen fra den ellers så like PC-versjonen.
Spillets mest kreative trekk er kanskje «Gun Stacking»-systemet, som gjør store våpen enda større ved å feste dem sammen i ureglementerte kombinasjoner. «Gun Stacking» er en festlig funksjon som øker kaos-nivået, men som også sier en hel del om hvor opptatt spillet er av ren og skjær mengde. Alt handler om hvor mye overdreven action man kan presse inn på en og samme gang, og selv om det på mange måter er seriens sjarmerende appell, blir det ufattelig ensidige fokuset en kreativ bremsekloss.
Der de aller beste plattformspillene klarer å fylle brett etter brett med nye, varierte og smarte utfordringer, forlanger Serious Sam fint lite mer enn at du vet hvilken retning som er høyre og hvordan man holder inn skyteknappen. Det er likevel nok for å presse ut noen få timer med lett underholdning, og de mest seriøse Serious Sam-tilhengerne får servert akkurat det absurde, skyteglade kaoset de forventer.
Ute etter flere sidescrollende actionspill? Da bør du ta en titt på spill som Deadlight, Mark of the Ninja og Dust: The Elysian Tail.
