Glem alt du har lært om å bruke bremsene fornuftig eller å beregne svingene perfekt. Kaoskontroll er det eneste mantraet som gjelder hvis man vil overleve i I-Friqiyas taktiske actionracer.
Audiovisuell overdose
Som i de fleste andre bilspill handler Fuel Overdose om å få støtfangeren først over målstreken. Men der stopper egentlig likhetene med konvensjonell racing. Dette er mer som Mario Kart på speed, hvor en gjeng oppmerksomhetskåte fiender konstant angriper deg med en flom av bomber, kuler, raketter og beksvart magi.
Fremfor å holde igjen, pumper Fuel Overdose hele tiden på. En allerede informasjonstung skjerm blir innen sekunder overfalt av spesialeffekter, tekstmeldinger og eksplosjoner – alt til tonene av aggressiv orientalsk rockemusikk. Grafikken er en merkelig kollisjon mellom to ulike stiler, hvor selve spillet ser temmelig realistisk ut, mens kuttscenene og figurene er som hentet rett fra en japansk animefilm.
Det kan i utgangspunktet virke som om utviklergjengen i I-Friqiya har mistet litt kontrollen over eget spill og bare deiset sammen noen ulike ideer. Heldigvis finnes det en viss orden i kaoset, og det aller første man bør gjøre er å svippe innom opplæringsmodusen. En svært behjelpelig kjørelærer går systematisk gjennom alt fra gassknappen til intrikate supertriks, og etter noen runder i treningsløypa har man innhentet nok kunnskap til å komme helskinnet gjennom et virkelig løp.
Det viser seg at kjøretøyene er veldig greie å håndtere. Riktignok er de i samme vektklasse som fjærlette Micro Machines, og snurrer derfor rundt ved hvert minste skubb, men det handler om å snu denne mangelen på stabilitet til sin egen fordel. Et velplassert dytt, og plutselig ligger halve feltet nede som klønete Tour De France-syklister.
Kjøresystemet ville helt klart fått tommel opp om spillet ikke hadde vært plaget av en unødvendig feil som i ny og ne fratar spilleren kontrollen over eget ratt. Det er ikke et enormt problem, men feilen dukker opp irriterende ofte og kan i verste fall ruinere en hel turnering.
Verre står det til med kameraet som helt bevisst svaier fra den ene posisjonen til den andre. Hensikten virker å være å desorientere spilleren, men I-Friqiya har glemt at det er selve banedesignet som bør stå for utfordringene. Når venstre plutselig blir høyre er man bokstavelig talt ute å kjøre.
Velkjente moduser
På veien til heder og ære har man tilgang til et lite arsenal av eksplosive leketøy. Selvforklarende våpen som missiler, miner og mitraljøse sørger for konstant action i feltet, men pass på; trykkbølgene fra en eksplosjon kan også sette deg ute av spill. Man kan altså ikke bare skyte på og håpe på det beste.
Det morsomste hjelpemiddelet er en metallkrok som enten kan festes i andre kjøretøy eller påler langs veien. Timet riktig produserer den en etterlengtet boost som sender deg susende forbi motstanderne, og kroken kan også brukes til å rote til for de andre.
Hver figur har dessuten tilgang til et unikt sett av spesialtriks, som krever at man går inn i Street Fighter-modus og febrilskt jekker spaken frem og tilbake i riktige retninger. Lange komboer er vanskelig nok når man står stille i en boksering – langt verre blir det når man også prøver å holde kjerra stødig på en smal og kronglete vei. Belønningen er dessuten sjeldent verdt bryet, og det er egentlig mer effektivt å bruke de streite, konvensjonelle våpnene med måte.
Når man omsider vender seg til de mange knappene, de ustabile bilene, det irriterende kameraet og ja, det generelle anarkiet – viser Fuel Overdose seg å være et ganske så festlig racingspill. Det holder ikke bare å ha den kraftigste motoren eller å være mest kald i svingene, men man må hele tiden tenke taktisk og lage kaos på de rette tidspunktene, samtidig som man selv unngår å bli tatt av dragsuget.
Ved å spille seg gjennom obligatoriske bilspillmoduser som «fritt løp» og «turnering» kan man oppgradere våpen eller kjøpe nye biler. Lite av det som låses opp endrer spillets gang i særlig grad, men det er en grei motivasjon for å kjøre litt til. Utfordringsmodusen sørger for at man kan leke på de samme banene med andre regler og mål, og krydrer spillopplevelsen. Dessverre glemmer Fuel Overdose i ny og ne å lagre progresjonen, og dette er nok et eksempel på at spillet ikke er helt ferdigpolert.
Til tross for at historie er høyt på listen over ting man ikke bryr seg om i et racingspill har utviklerne brukt skummelt mye tid på å lage nettopp det. Visstnok har krig, epidemi og global oppvarming filleristet jordkloden til det ugjenkjennelige, og overlevende har organisert seg i ulike klaner som kjemper om livsviktige vaksiner.
Poenget med all denne universbyggingen er å lokke spilleren inn i en ganske omfattende historiemodus hvor man kan låse opp hemmeligheter om karakterene og universet. Hva er problemet? Historien er ubeskrivelig dårlig. Vi snakker om en ufattelig barnslig suppe, langt unna den søte typen flere Nintendo-spill har sluppet unna med. Istedenfor må man tilbringe tiden med en gjeng usjarmerende animeklisjeer som strutter med markerte muskler og silikonoppblåste frontpartier. Jo mindre man vet om disse, jo bedre.
Fremfor å kaste bort tid på historiemodusen burde gjengen I-Friqiya satt av noen ressurser til å lage en lokal flerspiller. Et slikt energisk, konkurranseorientert racingspill er perfekt for en liten sofaduell med en kompis eller to som må jekkes ned, og ville garantert utvidet spillets levetid betraktelig. Dessverre består flerspillermulighetene kun av onlinedueller som ingen spiller, og Fuel Overdose får derfor aldri vist seg fra sin beste side.
Konklusjon
Fra første tråkk på gasspedalen leverer Fuel Overdose en eksplosiv dose racingaction. Kombinasjonen av skyting og kjøring blir kanskje sjelden veldig original, men for fartsglade spillere er det likevel mye underholdning å presse ut av denne lille raceren. De ulike turneringene og utfordringene produserer mange intense og uforutsigbare løp, hvor vinneren sjeldent er gitt før siste sving er unnagjort.
Riktignok får den kaotiske presentasjonen, de småkompliserte kontrollene og den uvante kamerabruken Fuel Overdose umiddelbart til å virke litt utilgjengelig. Men med en porsjon tålmodighet vender man seg til kaoset, og etterhvert sitter også de mange triksene og det småkrevende kjøresystemet. Det er dessuten fint å se at selv i et fartsfylt spill som dette også belønnes for å holde hodet kaldt og være kreativ i bruken av våpen og hjelpemidler.
Noe smårusk får racingen dessverre til å virke litt uferdig, og en ganske omfattende, men total uinteressant historiemodus oppleves som unødvendig i et spill som hadde hatt godt av mer finpussing. Fuel Overdose sin virkelige store mangel er likevel fraværet av en lokal flerspiller. I praksis betyr det forskjellen på et småspill som er gøy i en uke eller to, og et spill man tar frem om og om igjen hver gang man får besøk av kjøreglade venner.
