Fjoråret var slett ikke dårlig for de som liker strategi. Paradox startet ballet med enorme Crusader Kings II, og før året var omme hadde vi også fått spill som den vanedannende og strømlinjeformede imperiebyggeren Warlock og det heftige romstrategispillet Endless Space, samt indiefavoritten FTL. Men det var på nettbutikken GOG vi fikk den største overraskelsen. Uten at vi hadde hørt et kvekk om det på forhånd ble plutselig et spill ved navn Eador: Genesis lagt ut for salg, tilgjengelig på engelsk for første gang siden det opprinnelig ble lansert i 2009.
Eador: Genesis ser ved første øyekast billig og gammelt ut, og det er kanskje ikke så rart at det ikke ble plukket opp for internasjonal utgivelse da det først kom ut. Men bak den enkle overflaten finner vi et uhyggelig vanedannende strategispill, og selv om det egentlig er en eldre utgivelse, vil jeg påstå at det er en av fjorårets beste strategilanseringer. Kanskje den beste.
Inspirert av klassikerne
Eador: Genesis er i stor grad et enmannsprosjekt, laget av en russisk indieutvikler ved navn Alexey Bokulev, over en periode på tre år. Han hentet inspirasjon fra storheter som Civilization, Heroes of Might & Magic og Master of Magic, og inspirasjonskildene er tidvis ganske tydelige. Men når du setter deg ned med Eador: Genesis vil du gradvis skjønne at dette spillet er ulikt alt annet på markedet.
Spillet setter deg i rollen som en slags gudefigur, i en verden som har blitt knust og spredt for alle vinder. Heldigvis er spillet satt til et magisk univers som tydeligvis ikke følger de kjente reglene for fysikk, for de ulike delene av verden flyter rundt som frodige øyer i verdensrommet. Ditt mål er å erobre dem en etter en, og gradvis sette dem sammen til en stor og mektig verden hvor du er enehersker.
Størsteparten av handlingen foregår på disse små verdensbitene. Du starter med en enkelt provins, og det første du må gjøre er å rekruttere en helt som kan ta med seg en hær og legge under seg naboprovinsene dine. Dette aspektet vekker klare minner om Heroes of Might & Magic-spillene, men det er når du begynner å erobre verden rundt deg at du skjønner hvor langt unna Heroes-seriens mal Eador faktisk er.
De individuelle provinsene er nemlig ikke noe du bare erobrer og så legger bak deg, i håp om at de automatisk vil gi deg skatteinntekter og mer makt. På kartet ser de ganske små ut, og du får kanskje inntrykk av at hver provins er så stor som en liten bygd. Det er ikke tilfelle. De består nemlig av enorme landområder, og store deler av dem er uutforsket. For at folketallet og skatteinntektene skal øke, må du utforske dem med heltene dine.
Hva befinner seg i landet ditt?
Utforskningen er i utgangspunktet en enkel affære. Du plasserer en helt i en provins, og velger «utforsk». Innen neste tur vil provinsens uutforskede landområde ha krympet med noen prosent, og arealet som er tilgjengelig for dine undersåtter ha økt. Men Eador foregår i en eldgammel fantasiverden, og som seg hør og bør er den full av hemmeligheter. Hver provins kan ha et titalls individuelle steder som heltene dine kan oppdage under utforskningen, og her får vi alt fra de tradisjonelle ruinene bevoktet av skjeletter og zombier til fjelltopper bebodd av ildsprutende drager. Sistnevnte er av forståelige grunner ikke kjempepopulære hos innbyggerne.
Hvis helten din finner noe mens han utforsker, er sjansene store for at resultatet er en kamp, etterfulgt av muligheten til å plyndre ruinen, kirkegården eller hva det nå var fiendene voktet. Men du kan også finne mer interessante ting. En forlatt gruve kan gi deg tilgang på nye inntektskilder, om du klarer å befri den for monstre. En landsby kan gi deg handelsmuligheter – eller bare umiddelbare inntekter hvis du velger å plyndre den. En arena kan gi deg verdifull erfaring og muligheten til å tjene gode penger hvis du er god. En butikk kan gi deg tilgang på unikt utstyr for heltene dine.
Kort sagt: Du vet aldri helt hva du finner. Noen ganger er det kun en kamp mot generiske gobliner og litt gull i belønning, andre ganger er det tilgang på nye sideoppdrag eller ressurser og gjenstander som kan gi deg store fordeler. Ofte får du flere interaksjonsmuligheter, nesten som i et teksteventyrspill. Resultatet av alt dette er at du kan ha et rike som kun består av en håndfull provinser, og likevel ha hendene fulle med alt som befinner seg i det.
Valg og konsekvenser
Underveis i spillet vil du også måtte forholde deg til en rekke hendelser som finner sted i de ulike provinsene. Også her får du flere valgmuligheter, og spillet holder kontroll med hva du velger. Noen valgmuligheter er utpreget gode eller onde, mens de fleste er litt imellom. «Gode» valg gjør deg populær, men de kan ofte koste mye ressurser. Noen valgmuligheter kan gi deg umiddelbare inntekter, men øke korrupsjonen i bakgrunnen slik at du får mindre over tid. Noen ganger har du ikke det du trenger for å gjøre de ideelle valgene, og må bare leve med konsekvensene.
Et lite eksempel: Plutselig kan det troppe opp en gjeng prester, som representerer spillverdenens inkvisisjon. De vil kreve at du lar dem arrestere og avhøre innbyggere i en provins, fordi de har mistanke om sort magi og avgudsdyrkelse. Det betyr altså at de vil torturere og henrette potensielt uskyldige mennesker – og lar du dem gjøre dette blir du ikke særlig populær blant de overlevende i provinsen. Men sender du dem på døra, kan konsekvensene bli svært alvorlige. Da kommer de tilbake senere, med en egen hær – og plutselig kan du oppleve at store deler av befolkningen slaktes ned og du mister kontrollen over opp til flere provinser. Nekter du å samarbeide med inkvisisjonen bør du med andre ord ha forsvaret på stell.
Disse valgene er med å gjøre spillopplevelsen mer interessant. Og tro ikke at du bare kan laste inn et tidligere spill om du gjør noe galt; spillet lagres automatisk hver tur, og du har kun én lagrefil. Konsekvensene er endelige. Dermed må du tenke deg nøye om før du handler, og i større grad fokusere på sikkerhet enn du ellers ville ha gjort. Miljøene og utfordringene i dem er dessuten dataskapte, og det er slett ikke alltid datamaskinen bryr seg om hva som er «rettferdig». Om tilfeldighetene gir deg et slag i trynet må du bare bite tennene sammen og fokusere på å redde stumpene.
Mye dybde
Jeg har vært inne på kamp noen ganger allerede, men dette aspektet aspektet av spillet har også spennende elementer. Kamp foregår i enkel, turbasert modus hvor dine styrker møter motstanderne på en slagmark bygd opp av heksagoner. Du har både nærkampenheter og styrker som kan angripe over større avstander, og i tillegg har du enheter med magiske egenskaper. I utgangspunktet er det enkelt nok, og vanlige kamper er over på et blunk.
Men hvis ting tar mer tid, begynner dybden å skinne gjennom. Enheter som bueskyttere har begrenset ammunisjon, og i tillegg har alle en viss mengde moral og utholdenhet. Slitne enheter kan ikke bevege seg like langt som før. Blir de helt utslitte kan de ikke angripe, og kanskje til og med ikke forsvare seg når de blir angrepet. Og om de overlever kampen tar det tid før de kommer seg igjen, så en utslitt hær kan være svært sårbar. Til gjengjeld får soldatene erfaring, og går gradvis opp i nivå slik at de stadig blir sterkere. Det lønner seg altså å holde dem i live.
Heltene er de viktigste enhetene dine, og i motsetning til i Heroes-serien kjemper de side om side med soldatene, og kan også bli drept på slagmarken. Du får fire klasser å velge mellom; speidere, krigere, magikere og kommandører. Når de får erfaring går de opp i nivå, og du kan gi dem nye egenskaper. Etter hvert kan du også spesialisere dem ytterligere. Du må også gi dem utstyr, som i et rollespill, og viktigst av alt: sørge for å holde det ved like. Speideren din er temmelig unyttig om du har brukt opp alle pilene hans.
Kampsystemet er lett å lære, men det har massevis av dybde og taktiske muligheter. Spesielt artig blir det når du blander inn magi, for spillet har massevis av magiske formularer som heltene dine kan lære. Kanskje har fienden en bakre rekke bestående av tøffe bueskyttere – hvis får drept en av dem med dine egne bueskyttere eller et magisk angrep, og gjenopplivet ham som en zombie som slåss for deg, blir det kaos. Ikke bare får fiendens bueskyttere en farlig trussel i sin umiddelbare nærhet, men moralen deres lider også – rett og slett fordi en zombie er langt skumlere enn en bonde med høygaffel. Jo mer du spiller, jo flere slike muligheter oppdager du.
Eador har også et helt annet element, som jeg bare så vidt har vært innom. Mesteparten av spillet foregår som sagt på de svevende øyene, men du har også en «storstrategisk» del der du velger ditt neste trekk i det store spillet, og forholder deg til motstanderne dine. Det er altså et spill med mange lag. Heldigvis fungerer øvingsdelen veldig godt, og kompleksiteten vokser gradvis mens du spiller. Det tar temmelig mange timer før du i det hele tatt møter din første kosmiske utfordrer. Dermed blir du aldri overveldet; i stedet blir spillet bare mer og mer interessant.
Bør du vente på oppfølgeren?
I utgangspunktet er Eador: Genesis et spill jeg anbefaler varmt. Det er et av de friskeste og mest vanedannende strategispillene jeg har spilt på år og dag, og det gir en opplevelse fullstappet av meningsfylte og interessante valg. Timene flyr når jeg setter meg ned med det, og jeg storkoser meg. Dette er, rett og slett, et skikkelig herlig spill. Samtidig er det et par ting jeg vil påpeke før du hiver deg over til GOG for å kjøpe det.
For det første har det visse tekniske problemer på moderne maskiner, mye på grunn av at det bruker et utdatert lydsystem. Da jeg først installerte det, opplevde jeg det som helt uspillbart. For å få det til å kjøre på en akseptabel måte ble jeg nødt til å gjøre to ting: Jeg måtte laste ned en uoffisiell oppdatering, og jeg måtte stenge ned Steam. Spillet henger seg fortsatt opp til tider, men det fungerer greit og har i alle fall aldri krasjet.
Det andre elementet du kanskje bør tenke på, er at spillet er i ferd med å få en oppfølger, i form av Eador: Masters of the Broken World. Den er faktisk rett rundt hjørnet, og har nylig fått grønt lys for Steam-lansering via Greenlight. Dermed blir det et interessant spørsmål om du skal gi deg i kast med originalens enorme kampanje, like før oppfølgeren dukker opp med sin kraftig oppgraderte presentasjon og andre nyheter. Til gjengjeld har spillet gode muligheter for frittstående spill (inkludert flerspiller), og kampanjen er egentlig ikke «nødvendig» hvis du vil spare deg litt til oppfølgeren.
For min egen del er jeg i alle fall veldig glad for at jeg oppdaget Eador: Genesis, og jeg angrer ikke på alle timene jeg har investert i spillet. Spillet koster seks dollar, altså cirka 30 kroner, og jeg har så til de grader fått valuta for pengene. Nå gleder jeg meg veldig til å se om oppfølgeren blir like god, eller kanskje til og med bedre. I så fall tipper jeg det blir en het kandidat for tittelen «årets spill» i min bok.
Les mer: Anmeldelse: Warlock: Master of the Arcane
Les også: Anmeldelse: Solium Infernum
