En grotte er et merkelig konsept. Endeløse ganger fylt med stummende mørke; flakkende lysskjær fra velplasserte fakler; vann som drypper hvileløst fra massive stalaktitter – mørk og potensielt livsfarlig, men samtidig spennende og mystisk. Personlig har jeg aldri sett en «ordentlig» grotte med mine egne øyne, men tanken på å utforske en har alltid vært svært innbydende.
Slik jeg ser det er en grotte et sted som kommer med lovnader om eventyr og oppdagelser. Kanskje det til og med skjuler seg noen skatter i dypet – eller monstre for den saks skyld.
Min oppfatning er dog bare en av mange, og når det er hjernene bak kultklassikere som Day of The Tentacle og Grim Fandango som går sammen for å lage sin helt egne grotte blir resultatet naturlig nok svært annerledes.
Monkey Island møter LittleBigPlanet
The Cave er navnet på den merkelige hybriden mellom Monkey Island og LittleBigPlanet. Dette er kjærlighetsbarnet og bastardsønnen til bransjeikonet Ron Gilbert. Resultatet er et spill om en snakkende grotte og syv usannsynlige antihelter, alle med ett mål for øye.
Allerede fra første stund merker man at dette er en litt annerledes fortelling, og når åpningssekvensen introduserer oss for spillets hovedperson, grotten selv, kan man godt stusse litt. Grotten kan følgelig snakke, og med stemmen til en middelaldrende mann som er like deler morsom, skummel og sjarmerende er det den som holder oss i hånden gjennom hele eventyret.
Ved siden av å komme med humoristiske bemerkninger om det som foregår på skjermen kan han også fortelle litt om de ulike figurenes forhistorier og tanker. I begynnelsen presenteres vi nemlig for spillets syv spillbare figurer. Man får vite litt om hver av de og det hintes lett mot deres ulike ambisjoner for å dra ned i grotten, før man pent blir nødt til å velge de tre som skal bli med på grottevandringen.
De syv er alle svært typiske karakterer. Bondeknølen lengter etter kjærlighet, ridderen søker et legendarisk sverd og eventyreren utforsker pyramider og leter etter skatter. Alle stereotypene er på plass, men det er samtidig et spennende og ikke minst komisk drag som preger hver og en av de.
En ridder, en munk og et tvillingpar går inn på en bar
På min første gjennomspilling valgte jeg ridderen, en tibetansk munk og et ondt tvillingpar. Med figurene på plass bærer det så ned i grotten, hvor det som venter forandrer seg alt ettersom hvilke tre man har utpekt som sine ledsagere. Samtlige roller har en unik egenskap som ved siden av å kunne hjelpe til ved et par spesifikke anledninger også gir tilgang til en helt egen del av hulen.
Munken kan for eksempel flytte gjenstander med tankens kraft, tvillingene kan lage en spøkelsesaktig kopi av seg selv og ridderen kan gjøre seg selv usårlig for en stakket stund. I tur og orden ankommer man deretter veisperringer som kun kan åpnes med disse kreftene, og har man ikke riktig person med seg da må man rett og slett ta halen mellom beina og velge en annen, litt mindre spennende vei ned i dypet.
De figurspesifikke delene av grotten er nemlig de mest interessante. Her forandrer fargepaletten seg totalt i forhold til de generelle grotteområdene, og man kastes med ett inn i en helt annen verden som både fungerer som et eget eventyr med den spesifikke figuren i hovedrollen og en massiv gåte som skal løses.
Tvillingenes versjon av 1800-tallets London er blant de mest interessante stedene man besøker i løpet av sin reise, og her viser The Cave seg også fra sin beste side. Som de to sammenlimte småbarna skal man finne en måte å bryte seg ut fra en massiv herregård, og uten å spolere noe som helst kan jeg røpe at skal dette gjøres på en så absurd og latterlig ondskapsfull måte som mulig.
Med en solid blanding av gåter som er like kløktige som de er bisarre, latterlige replikker fra tvillingens mor og far, så vel som grottens stadige blanding mellom artige innspill og spenningsbyggende kommentarer er det vanskelig å ikke la seg rive med. Når The Cave er på sitt beste er det med andre ord lett å se hvorfor bakmennene har oppnådd den statusen de har i dag.
Absurditet og repetisjon
Områdene som knytter hvert figurspesifikke sted sammen er selve grotten, og her er det mye rart å se på – flyvrak og ufoer preger bakgrunnene, og i motsetning til grotter flest er dette ikke noe mørkt eller dunkelt sted. The Cave preges tvert imot av en fargerik og tegneserie-aktig stil som stort sett gjør jobben, selv om den aldri imponerer nevneverdig.
Under jorden skjuler det seg templer, pyramider og hele sydhavsøyer – sistnevnte er forøvrig bebodd av en vaskekte Robinson Crusoe. Det hele balanserer på grensen til latterlig, men det passer overraskende godt med spillets overhengende stil.
Det som derimot skuffer med de «generelle» områdene er det faktum at de er like uansett hvilke figurer man velger. Dette betyr i prinsippet at hvis man ønsker å se hvordan tre nye figurer takler grottens mysterier må man spille gjennom store deler av The Cave på nytt, bare for å komme til de figurspesifikke områdene. Man må løse de samme gåtene, man får se de samme bakgrunnene og fortellerstemmen kommer med de samme kommentarene om og om igjen.
For et spill som oppfordrer til gjenspilling er dette en kardinalsynd, og allerede på min andre tur ned i grotten, denne gangen i rollene som tidsreiseren, bondeknølen og eventyreren merket jeg at jeg var lei.
Den veien høna sparker
Spillets gåter er det generelt lite å si på: de er ofte absurde i sin natur, men løsningen er aldri langt unna. The Cave gir deg ofte hint gjennom de figurene man møter, og om man i tillegg har litt fantasi og humor skal egentlig ingen av spillets puslespill være uløselige, selv om det alltid finnes noen ekstra kompliserte.
Det faller meg for eksempel naturlig at et gigantisk grottebeist kanskje har lyst på en forvokst pølsebit, og en usynlig manual kan enkelt la meg lure en sirkusdirektør til å tro at jeg veier mer enn det jeg egentlig gjør.
Miljøene man blir introdusert for kan i utgangspunktet virke overveldende, men man forstår straks hvilken vei høna sparker, og etter en kort stund begynner puslespillbitene å falle på plass. Den velkjente «aha-følelsen» dukket opp en rekke ganger i løpet av mine to besøk i grotten, og når denne først melder seg og man får åpnet den ene døren man har stirret på de siste fem minuttene er det en svært belønnende følelse.
Det eneste ankepunktet ved spillets gåteløsningsystem er det faktum at man kun kan bære én gjenstand av gangen. Som et resultat av dette kan det godt være man plukker opp en spade når man egentlig burde tatt med seg en dynamittkubbe, og The Cave gjør ikke prosessen spesielt enkel for deg når dette først skjer.
Jeg fant meg ofte i situasjoner hvor jeg måtte gå fram og tilbake flere ganger etter hverandre, og når man i tillegg må dra alle tre figurer manuelt gjennom omgivelsene er dette ekstra strevsomt.
Svak samhandling
Dette skyldes ikke bare den ekstra tiden man bruker, men også de upresise spillelementene man blir utsatt for underveis. The Cave foregår i to dimensjoner, og er som slike spill flest preget av store doser hopp og sprett – veien gjennom grotten går riktignok stadig nedover, men man må likevel ta seg like mye opp og til siden gjennom omgivelsene.
Det er her spillet ikke gjør seg fullt så godt, for kontrollen er stiv, treg og upresis, og figurer samhandler ofte dårlig med klatretau og fjellsider – elementer de strengt tatt burde mestret siden dette er dine eneste måter å ta deg fram på.
Å klatre, både oppover og nedover, tar ufordelaktig lang tid, og titt og ofte tok jeg for eksempel bondeknølen i å holde fast i fjellsider han ikke burde holdt fast i, og vice versa. The Cave er med andre ord et stort steg bak sine respektive plattformkonkurrenter, og når man faktisk bruker omtrent nitti prosent av tiden sin på å ta seg fram og tilbake i grotten burde dette vært mer polert enn som så.
Konklusjon
The Cave er et sjarmerende lite eventyr som standhaftig ønsker å være et solid plattformspill og et kløktig gåtespill på en og samme gang. Spillet klarer dessverre bare å oppnå en av de to, og der de utfordrende gåtene er preget av like deler fiffighet og humor er plattformelementene ingen av delene. Ikke det at plattformhoppingen nødvendigvis bør være spesielt fiffig, men den skal i hvert fall ikke være til besvær. Når brorparten av grottevandringen baserer seg på hopp og sprett er dette ekstra surt.
Har man først tatt seg gjennom grotten én gang står man fritt til å prøve seg på nytt i rollen som tre andre figurer, men takket være et oppsett som tvinger deg til å repetere store deler av spillet for å se det nye innholdet er ikke dette direkte innbydende.
The Cave klarer uansett å tilby mye moro så lenge det varer den aller første gangen, og når spillet virkelig er på sitt beste er det vanskelig å ikke forelske seg i sjarmerende gåteløsninger, bisarre replikker og fabelaktige omgivelser.
The Cave er i salg for PlayStation 3 (testet), Xbox 360, PC og Wii U (testet).
