Hjernetrimspillene er populære som aldri før, og sjangeren har blant annet blitt beriket med gode spill som Antichamber og The Cave. Nå er det på tide med en ny samleartikkel om nedlastbare PC-spill, og i stedet for å samle spill fra et bredt spekter sjangere i samme artikkel har vi denne gangen fokusert på nettopp hjernetrim. Spillene vi har tatt for oss er likevel svært forskjellige – det eneste de har til felles er at de inneholder utfordringer som i alle fall delvis må løses ved hjelp av de små grå.
10 000 000
Artikkelens første spill stammer fra mobilplattformene, og er en skremmende vanedannende affære. 10 000 000 blander «match 3»-hjernetrim med rollespillelementer, og hvis du er en av de som mistet måneder av livet ditt til Puzzle Quest for noen år siden, vil du sannsynligvis raskt skjønne hvorfor akkurat den kombinasjonen er så farlig for fritiden din.
Konseptet er enkelt. Du våkner opp i et fangehull, og må rømme. For å rømme må figuren din løpe gjennom sideskrollende grotter, fulle av monstre, skatter og låste dører. Du styrer handlingene hans indirekte, ved å matche symboler i et Bejeweled-aktig spill i bunnen av skjermen. Sverd representerer fysiske angrep, tryllestaver representerer magiske angrep og nøkler lar deg låse opp skattekister og dører. I tillegg kan du matche skjold for å bygge opp forsvaret ditt, kister for å skaffe deg større utbytte, og både stein- og tømmersymboler som gir deg byggematerialer.
Når figuren din løper opp til en fiende, er det med andre ord sverd og tryllestaver som gjelder. Når han kommer til en dør eller skattekiste, må du matche nøkler for å komme videre. Situasjonen kompliseres imidlertid av at du har begrenset tid på deg. Skjermen skroller langsomt men ubønnhørlig mot høyre, og hvis du ikke kommer forbi hindringen raskt nok kan det hele være over. I tillegg fører fiendeangrep til at du stadig presses bakover.
Dø vil du imidlertid gjøre mange ganger, og døden er egentlig ikke så farlig. Alt du plukket med deg av ressurser underveis lagres trygt, og du får umiddelbart mulighet til å prøve på nytt eller gå tilbake til fangehullet ditt for å oppgradere egenskaper, våpen og utstyr. Dermed er ingenting forgjeves, og du tjener noe på hvert forsøk. Spillet er egentlig en eneste lang tredemølle der du gradvis bygger opp styrken din slik at du kan gjøre det bedre i spillet og dermed bygge styrken din enda mer, for å bli enda bedre. Og så videre. Når du har nådd 10 000 000 poeng, slippes du fri fra pinselen.
Det er selvsagt denne tredemøllen som gjør spillet så fristende å bruke tid på. Det henger alltid en gulrot og venter, og uansett hvor mye tid du har mulighet til å investere i en økt får du noe ut av det, i form av erfaring, penger og oppgraderinsmaterialer. De stadige oppgraderingene gir igjen en jevn følelse av progresjon, og tilfredsstillelse når du opplever hvordan du kommer videre. I bunnen av det hele finner vi dessuten den klassiske «match 3»-mekanikken, som kan være farlig vanedannende på egenhånd. Spesielt når den tilføres ekstra dybde og taktikk ved at alt du gjør påvirker mannen i toppen av skjermen.
10 000 000 er altså uhyggelig vanedannende, og et spill det er lett å bruke skremmende mye tid på. Samtidig må jeg innrømme at den evige grindingen etter mer ressurser føles litt tom i lengden. Jo flere timer jeg bruker med det, jo større blir den gnagende følelsen av at jeg egentlig kunne brukt dem på noe mer meningsfylt. Men for all del, det er et argument man kan bruke om mange spill, og noen ganger er «tom» underholdning akkurat det man trenger etter en lang dag.
PC-utgaven av spillet kan kjøpes på Steam. I tillegg til versjonene for PC og iOS kommer spillet snart til Android.
Kairo
Fra vanedannende grinding hopper vi nesten helt bort til den motsatte enden av spillspekteret. Kairo er et førstepersons eventyrspill hvor du befinner deg i abstrakte miljøer bygd opp av enkle geometriske former. Spillet forteller deg aldri hvem du er, hvor du er eller hva du gjør der. Du får heller ingen informasjon om hva det er meningen du skal gjøre. I stedet må du bare begynne å utforske, og eksperimentere med det du finner.
Spillet styres omtrent som et førstepersons skytespill uten skyting. Det eneste du kan gjøre er faktisk å gå eller løpe i ulike retninger, og hoppe. Når du skal manipulere ting i omgivelsene gjør du det ved å bevege deg, for eksempel ved at du går over trykksensitive brytere eller flytter blokker og annet ved å gå mot dem. Men selv med dette enkle utgangspunktet skilter spillet med overraskende varierte og interessante nøtter. Nøkkelen til å lykkes i Kairo er eksperimentering; ved å gjøre ting, får du ting til å skje – og så gjelder det å finne sammenhengen mellom det du gjør og det som skjer, og deretter skjønne hva «målet» er og hvordan du skal oppnå det.
Hvis dette høres komplisert ut, trenger du ikke å engste deg. Kairos gåter kan være utfordrende, men de fleste lar seg greit løse når du får tenkt deg om og studert situasjonen fra flere vinkler. Det største potensielle forvirringsmomentet er at du ofte får litt mye boltreplass samtidig, og at du derfor må være strukturert under utforskningen slik at du ikke går glipp av noe. Spillet har også mange hemmeligheter, og gåter som ikke trenger å løses for å fullføre det normalt, så hvis du virkelig vil gå i dybden øker vanskelighetsgraden noen hakk. Spillet har forresten et innebygd hintsystem som gjør de obligatoriske nøttene enklere. Tilleggsmysteriene må du imidlertid løse helt selv.
Kairos miljøer er enkelt bygd opp, men de kan være svært stemningsfulle. Noen ganger virker miljøene helt abstrakte, andre ganger har de tydelige holdepunkter i virkeligheten. Du kan gå fra å utforske en tilsynelatende tilfeldig sammensetning av kuber til klassiske tronsaler og kinesiske pagoder. Fargebruken er svært effektiv, og hvert sted har sin egen stemning og stil. Noen ganger kommer du over symboler eller bilder fra menneskehetens historie. Det hele akkompagneres av gåtefull musikk og mystiske lydeffekter.
Helhetsopplevelsen er fascinerende, og når jeg spiller føler jeg meg som en slags turist i en fremmed og svært eksotisk verden. Jeg er konstant på jakt etter å pusle sammen en dypere mening med verden rundt meg, men selv om jeg føler at den er der får jeg bare tak i fragmenter. Men det gjør ikke noe; undringen gjør opplevelsen interessant i seg selv.
Det bør ikke ta mange kvelder å fullføre Kairo, i alle fall om du ikke går på jakt etter den alternative slutten. Men det byr på en spennende reise med mange gode nøtter og en svært spesiell stemning. På mange måter minner det meg litt om Myst-spillene, selv om spillmekanismene er helt annerledes. Det har litt av den samme gåtefulle stemningen og det samme fokuset på eksperimentering, som gjorde Myst-serien så populær på nittitallet.
Du kan kjøpe Kairo DRM-fritt fra det offisielle nettstedet, for Windows, OSX og Linux. Vil du ha det på Steam, må du gi din stemme på Greenlight.
Puddle
Puddle er et todimensjonalt arkadespill med et snev av hjernetrim. Poenget er å få en væske eller geléaktig klump fra start til mål, i store miljøer fulle av farer. Dette gjør du ved å helle miljøene mot høyre eller venstre, og så tar tyngdekraften over. Hva slags væske du må forholde deg til og hvilke egenskaper den har varierer stort, og det samme gjør utfordringene du møter.
Vi har allerede anmeldt Puddle for Wii U, men det er altså også ute på PC og da det ikke er så praktisk å snu og vende på PC-skjermen er naturlig nok kontrollene litt annerledes. På PC bruker du ganske enkelt høyre og venstre museknapp for å vende miljøene mot høyre og venstre – innlevelsen og finfølelsen er kanskje ikke den samme, men til gjengjeld elimineres tregheten fra det mer fysiske kontrollsystemet. Resultatet er et effektivt kontrollsystem med umiddelbare reaksjoner.
Puddle er definitivt det lekreste spillet nevnt i denne artikkelen. Miljøene er varierte og fargerike, og vi får massevis av overraskende avanserte grafikkeffekter. Væskesimuleringen er også svært imponerende, og helhetsinntrykket er flott. Utviklerne har også gjort seg mye flid på lydsiden, og produksjonsverdiene er generelt overraskende høye.
Hvis du har lest anmeldelsen av Wii U-versjonen vet du imidlertid at ikke alt fungerer like godt. Problemet er at det kan føles i overkant tilfeldig til tider. Når man forholder seg til noe så uforutsigbart som væsker, kan nærmest umerkelige småting få store konsekvenser. Dermed kan det ofte virke litt tilfeldig om man lykkes med det man prøver på eller ikke. For å fullføre et brett må du ha en viss mengde væske igjen når du kommer til mål, og det er i praksis umulig å klare spillets nivåer uten å miste noe underveis. Nøyaktig hvor mye du mister avhenger ofte av flaks.
Dessuten har utviklerne gått litt for langt for å sikre en variert opplevelse. Slett ikke alle nivåene fungerer like godt, og noen ganger skulle jeg ønske de hadde holdt seg mer i skinnet og holdt seg mer til grunnkonseptet i stedet for å introdusere alt fra tarmgass til månelandere. Det hjelper at man kan hoppe forbi inntil fire brett ved å bruke spillets «whine»-funksjon, men å måtte ty til slikt legger gjerne en demper på entusiasmen.
Puddle er uansett et artig spill. Det fungerer best i kortere økter, hvor du spiller et brett eller to før du gjør noe annet en stund. På den måten egner det seg godt som et pausespill, som du trekker frem når du ikke har noe annet å gjøre i et kvarter eller en halvtime, og før du vet ordet av det har du likevel brukt noen timer. Og selv om variasjonen ikke bare er positiv, sørger den i alle fall for at det er fristende å komme tilbake om og om igjen, for å se hva neste brett har å by på.
Puddle finnes på Wii U, PS3 og Xbox 360. PC-versjonen kan kjøpes på Steam, eller i DRM-fri utgave fra GOG.
