LONDON (Gamer.no): Det er ikke uvanlig at bøker blir til film eller film blir til spill, men Trion Worlds ønsker å dra det lenger enn som så. Defiance er nemlig både en TV-serie og et massivt flerspillerspill, og hendelser i den ene skal påvirke den andre. Spillet slippes rett før TV-seriens første sesong, slik at disse kan nytes parallelt.
Symbiose
Hvordan de to mediene påvirker hverandre har det ikke blitt sagt så mye konkret om, men vi loves at historiene er vevd i hverandre, og at påvirkningen mellom dem er gjensidig. Samtidig skal det være mulig å få med seg handlingen for de som bare ønsker å forholde seg til ett av mediene.
Handlingen er lagt til en ikke altfor fjern fremtid. Etter at de har klart å ødelegge sine egne hjem, ønsker syv raser med utenomjordiske vesener å søke tilflukt på jorden. Her er de imidlertid ikke velkomne, og etter at årevis med forhandlinger ikke bærer frem, ender det med en væpnet konflikt. Den virkelige ulykken ligger likevel i at romskipene deres inneholder teknologi for terraforming, og at disse kreftene slippes ukontrollert løs når romskipene skytes ned. Slikt blir det baluba av.
Etter en lang og destruktiv krig, er både mennesker og aliens nær utmattelse, og en skjør våpenhvile tvinges frem. Mens denne konflikten fortsatt er fersk, ender mennesker og de utenomjordiske på mange steder opp med å samarbeide for å overleve i de svært ugjestmilde omgivelsene. Det er altså en spent situasjon vi får utforske gjennom spillet og TV-serien.
En verden i ruiner
Det meste av verden slik vi kjenner den er ødelagt, og gamle storbyer ligger nedgravd i støv og grus. Selv om handlingene foregår i kjente områder, vil det derfor bare være noen få landemerker igjen som avslører at serien er lagt til St. Louis mens spillet foregår i området rundt San Francisco. Mange av hovedpersonene i serien har fått sine digitale utgaver, som dukker opp i spillet fra tid til annen. Seriens hovedperson vil for eksempel dra fra spillets San Francisco til seriens St. Louis nokså tidlig i handlingen. Det virker som om en hel del av koblingen mellom mediene ligger i denne typen interaksjon, hvor hendelsene snarere er vevd inn i hverandre enn at det er noen reell interaksjon i sanntid.
Det ligger nok i medienes natur. Første sesong er ferdig produsert når spillerne slipper løs i spillet, så det er vanskelig å se for seg at disse har stor reell påvirkning på hva som skjer i serien, men det skal være en del situasjoner hvor innhold fra spillet blir manipulert inn i serien. Et eksempel som er nevnt er hvordan ansiktet til en spiller kan klistres opp på en plakat i serien. Det hintes også til at man vil la spillerne få innvirkning på hva som skjer i andre sesong av serien.
Vi har tilbragt noen timer med en uferdig versjon av spillet, men koblingen mot TV-serien var det vanskelig å få noe inntrykk av. Spillet i seg selv fremstår som et nokså ordinært tredjepersons skytespill, på tross av at det altså dreier seg om et massivt og nettbasert flerspillerspill. Verdenen er stor og åpen, og du blir tildelt oppdrag som fører deg gjennom historien. Disse virker å være nokså typiske for massive flerspillerspill, og går gjerne ut på å drepe en gruppe fiender eller å finne visse gjenstander.
Lite progresjon?
Innsats belønnes med gjenstander og erfaringspoeng, men spillet skal være strukturert slik at det ikke er spesielt stor spillerprogresjon. Erfarne spillere får låst opp flere egenskaper, slik at figuren får et bredere spekter å spille på, og dermed kan fylle flere roller, men de skal ikke bli betydelig kraftigere med økt erfaringsnivå. Det samme gjelder gjenstandene – en ny spiller skal ikke være betydelig svakere enn en som har spilt lenge. Med tanke på dette er det vanskelig å forstå hvordan de tenker seg å holde på spillere over spesielt lang tid. Slik sett ligner også spillet mer på et tradisjonelt skytespill enn et massivt flerspillerspill.
Samtidig er det åpenbart at Trion Worlds har hentet inspirasjon fra Borderlands-spillene. Både når det gjelder den litt tegneserieaktige grafiske stilen og hvordan våpen genereres automagisk. Vi har ikke sett noe som tyder på tilsvarende dybde i Defiance sitt system, men to tilsynelatende like våpen kan i alle fall være av forskjellig kvalitet. Du baserer deg også på å plukke opp gjenstander etter slagne fiender, eller å handle dem i butikker med et lite og tilfeldig generert utvalg. Det virker litt halvhjertet og uinteressant hvis det uansett ikke er håp om å finne større oppgraderinger utover i spillet.
Det er fortsatt ikke annonsert hvilken økonomisk modell det satses på, men i spillets menyer fant vi elementer som tyder på at mikrotransaksjoner vil være en del av bildet. Her var det nemlig referanser til en separat valuta som kan benyttes for å kjøpe bonuser som gagner deg selv, gruppa eller hele lauget. Det så blant annet ut til å være mulig å kjøpe seg raskere opptjening av erfaringspoeng og spillets hovedvaluta. Utviklerne var imidlertid ikke spesielt interesserte i å kommentere disse elementene.
Personlig utgave av felles verden
Defiance er altså historiedrevet, og for å muliggjøre dette i en stor verden full av andre spillere, lener det seg kraftig på såkalt «phased content», altså at spillere dynamisk får servert en gjengivelse av spillverdenen som tilsvarer hvor de er i historien. Slike teknikker er godt kjent, blant annet fra de nyere utvidelsene til World of Warcraft. Det innebærer at spillere som er på samme sted i historien kan hjelpe hverandre, men kampene skalerer automatisk basert på hvor mange som deltar. Det er ikke klart nøyaktig hvor massive slagene kan bli, men vi ble forespeilet at det i alle fall burde la seg gjøre med rundt femti spillere i samme basketak.
Det gikk lenge rykter om at Defiance ville få en massiv verden som ble delt av spillere på samtlige plattformer. Slik blir det ikke. Du vil kun møte andre som sitter på samme plattform som deg selv. Dette på grunn av konsollenes retningslinjer, men det gjør også balanseringen enklere. Spesielt med tanke på at spillet har mulighet for å kjempe mot andre spillere.
God, gammeldags «Team Deathmatch», der to lag kjemper mot hverandre, er på plass, og foregår på avgrensede brett beregnet til dette formålet. Hakket mer ambisiøst er «Shadow Wars», en modus du fritt kan hoppe inn og ut av, og som også skalerer med tanke på antall deltakere. Her kjemper to lag mot hverandre om å ødelegge interessepunkter eller ta over flagg, ikke ulikt Battlefield. Det hele foregår imidlertid i selve spillverdenen, ikke i et avgrenset område. Spillerne velger altså selv om de vil delta, selv om kampene foregår rett rundt ørene på dem. Dette er en interessant løsning, men som nok trenger litt mer finpuss før lansering. Det hele var ganske kaotisk, og straffen for å dø var en nokså kjedelig kjøretur tilbake til stridssonen.
Lange kjøreturer
Transportetapper legger i det hele tatt beslag på ganske mye av spilletiden i Defiance. Verdenen er nokså stor, og du skal gjerne forflytte deg langt mellom hvert oppdrag. Du starter riktignok spillet med en ATV, et kjøretøy du nok får bytte ut senere i spillet, men fysikkmotoren er åpenbart ikke bygd for bilspill. Kjøringen føles stiv og kunstig, og blir mer et tidssluk enn et interessant aspekt. Noen løsning for hurtigreiser er ikke implementert enda, men blir vurdert.
Kjøretøyene fungerer litt som hesten til Zorro. Uansett hvor du er, dukker de opp når du plystrer. De er raske og fungerer godt i ulendt terreng, så det er sjelden behov for å løpe langt. Mye skjer i åpne omgivelser, hvor du selv kan velge selv om du vil kjøre rett inn i kampens sentrum, eller om du heller vil starte angrepet på en ås med snikskytterrifla. Uansett skjer ting fort, og kampene er raske og intense. Konsollutgavene har dessuten en god del siktehjelp, noe som bidrar til å dra opp tempoet en hel del. Det hele foregår i tredjeperson, men spillet er ikke dekningsbasert. Trenger du dekning, må du løpe rundt og gjemme deg bak gjenstander som i gamle dager. Fiender er det gjerne mange av, så det er ikke alltid så enkelt å få puste ut.
Det er nærliggende å tro at våpenutvalget blir bedre før lansering, men bredden er allerede god. Du kan selvsagt velge typiske våpen som pistoler og maskingevær, men Defiance byr også på mer spektakulære saker. Snikskytterrifler som skader mer jo lenger du lader dem opp og granatkastere med klistrete granater, tilbyr interessante opplevelser. Det samme må man kunne si om en våpentype som infiserer fienden med byller som slipper ut en mengde plagsomme småkryp når de sprekker. Det vil også bli mulig å oppgradere våpen med lyddempere og lignende, men dette systemet var enda ikke på plass i utgaven vi testet.
Konklusjon
Defiance har hovedsakelig fått oppmerksomhet for symbiosen med TV-serien med samme navn. Det er kanskje ikke så rart, for selv om det har potensiale til å bli et kurant skytespill, er det lite ekstraordinært å spore. Det later til at man satser kortene på at spillerne forblir trofaste mot både spill og TV-serie for å få med seg alt historien har å by på. Såfremt historien er god, kan kanskje det fungere, men det later til at innflytelsen spillerne har over TV-serien blir relativt liten. I rettferdighetens navn skal det sies at det gjenstår noen måneder til lansering, men som selvstendig spill fremstår Defiance mest som en litt blodfattig versjon av Borderlands. Selv om du fra tid til annen vil oppleve at et titalls medspillere samarbeider om å knerte en skikkelig stor og stygg fiende.
Defiance kommer etter planen i april 2013 til PlayStation 3, Xbox 360 og PC.Vi prøvde spillet på et pressearrangement i London. Reisen og oppholdet ble betalt av Trion Worlds.
