Wii U har nettopp funnet veien ut i butikkhyllene her i Europa, og mange hevder at konsollen trenger to ting for å lykkes bedre enn sin forgjenger; nemlig flere og bedre tredjepartsspill, og flere spill rettet mot et modent publikum. ZombiU dekker begge disse kategoriene. Med en advarende rød firkant med tallet «18» prominent på fremsiden av spillomslaget skal Ubisoft lokke de såkalte kjernespillerne til Nintendos nye konsoll. Og ZombiU er definitivt ikke for den lettskremte.
«London's Burning»
Du våkner med ett til live. Ingen forhistorie, ingen forvarsel. Rundt deg er det horder av levende døde, og en stemme gjennom det offentlige kringkastingssystemet i London roper til deg at du må løpe. Du setter kursen mot undergrunnen og forsøker desperat å klatre opp en stige til tryggheten, mens zombiene krafser etter deg. Et par trinn opp er alt du rekker før du blir revet ned igjen. I desperasjon forsøker du å dytte unna de glefsende gubbene rundt deg, men til ingen nytte. Dermed ender du opp som et blodig middagsmåltid, knappe 15 sekunder etter at du først startet å spille.
Slik gikk det i hvert fall for meg. Jeg opplevde å bli kastet ut i det og selv om et par tips øverst i skjermen forsøkte å fortelle meg hvordan kontrollene fungerte ble jeg tatt livet av fortere enn du klarer å si trykkskjermhåndkontroller. Så våknet jeg opp igjen inne i en slags hovedbase eller «safehouse», og kunne begynne å lære meg hvordan kontrollene faktisk fungerte. Jeg vet fortsatt ikke om det var meningen at jeg skulle dø så kjapt, eller om jeg egentlig skulle klare å komme meg i trygghet på egenhånd. Det ble i hvert fall en brå start på min tilværelse som overlevende i zombieapokalypsens London.
Dermed ble jeg også med en gang kjent med en av spillets særegenheter. Mange spill, og kanskje særlig spill som ønsker å være skumle, sliter med å finne oppskriften på hvordan de skal håndtere spillerens død. Spilleren må ønske å holde figuren sin i live, og derfor må det ha konsekvenser dersom døden inntreffer. Bioshock er et godt eksempel på et spill som i utgangspunktet var svært skummelt, men hvor døden ikke betydde noe som helst. Dermed ble pulsen aldri så høy som den kunne blitt.
I ZombiU forsøker de å løse dette ved å rett og slett ta livet av figuren din. Dør du, dør figuren. Du våkner så opp igjen tilbake i basen. Men da kontrollerer du plutselig en helt annen figur. Historiemessig fungerer dette egentlig ganske bra. Dersom din figur dør har stemmen på kommunikasjonssystemet klart å finne en annen overlevende til å fortsette der du slapp. Den døde figuren din blir så omgjort til en zombie og kan finnes der du døde. Det vil ofte være gunstig å finne vedkommende igjen, for denne zombien rusler nemlig rundt med alt utstyret du hadde på deg før du ble æresmedlem i daudingklubben. Dette er essensielt for å holde deg i live. Dersom noen på vennelista di også spiller dette spillet vil deres zombifiserte figurer også kunne dukke opp i spillet ditt. Det er ganske tilfredsstillende å knerte dem og stjele utstyret som de jobbet så hardt for. Så vidt jeg har sett er det godt balansert slik at du ikke drukner i zombier hvis du har mange venner som spiller.
Spiller på konsollens styrker
Det er aldri noen tvil om at dette spillet er laget spesifikt for Wii U. Spillet styres med den unike håndkontrolleren og kontrollene er svært intuitive. På tv-skjermen kommer det opp informasjon om hva de ulike knappene gjør, og når du eventuelt skal kikke ned på skjermen på håndkontrolleren. Skjermen mellom hendene dine brukes i stor grad til det som menysystemer vanligvis ville vært brukt til. Her har du et par hurtigvalg i form av våpen og granater som du kjapt kan trykke på med tomlene. Skal du ned å rote i sekken din vil du oppleve at figuren din på tv-skjermen setter seg ned, og et inventarsystem dukker opp på kontrollerskjermen din. Her kan du fritt rote rundt og studere ting, men spillet pauses aldri. Med mindre du er på et helt trygt tilholdssted medfører dette stor risiko, og det øker både realismen og spenningsnivået.
I tillegg til innholdet i ryggsekken din vises også en del annen informasjon på kontrollerskjermen din. Her får du vite litt om figuren du styrer, mer detaljert beskrivelse av oppdragene dine, dine opparbeidede våpenferdigheter og en samling av brev, bøker og aviser som du plukker med deg langs veien. Du kan hacke sikkerhetskamerarer rundt forbi i London og da vil skjermen vise deg kart over hvor du er, på samme måte som vi er vant til å se et lite kart nede i hjørnet av skjermen i andre spill. Den fungerer også som en radar, og kan tipse deg om potensielle farer i nærheten.
Det tar kort tid før kontrollerskjermen blir en helt naturlig del av spillet. Å kikke ned på den går helt automatisk og det gir også spillet en ekstra dimensjon slik at det blir lettere å leve seg inn i historien. Man kan ikke flykte inn i menysystemet for å ta seg en pause, nå må du enten kjempe, løpe, eller dø. Når noen prater til deg gjennom radiosystemet i spillet kommer også lyden ut av høyttaleren på kontrolleren som også gir en ekstra følelse av at du er midt oppi handlingen.
Du kan også bruke kontrolleren til å skanne omgivelsene dine. Da holder du inne venstre bumper og løfter opp håndkontrollen. Nå «ser du gjennom kontrolleren» din og kan se gjenstander og fiender som kontrolleren din kan analysere. For å se det som er bak deg må du fysisk snu deg 180 grader. Denne måten å bruke kontrolleren fungerer helt greit, og selv om jeg ikke her føler at jeg plutselig er så mye mer inni spillet enn før, så bygger det opp under den generelle ideen om at jeg er figuren jeg spiller. På samme måte kan du også se gjennom kontrollerskjermen når du sikter med avstandsvåpen som snikskytterrifle.
Ubisoft skal ha stor ros for å ha gått i dybden på potensialet til Wii U-konsollen. ZombiU fremstår som et godt utstillingsvindu for hvordan man kan skape unike opplevelser på konsollen som ikke er mulig på konkurrentene. De gjør dette nesten bedre enn Nintendos egne spill, noe som igjen viser hvor viktig det blir å få flere utviklere til å leke seg med teknologien og komme opp med kreative løsninger.
Nervepirrende action
ZombiU er skummelt, veldig skummelt. Du trasker rundt helt alene på ulike oppdrag og det er for det meste deg mot zombiene. Det er ikke overveldende mange fiender der ute, ikke som i Dead Rising, men til gjengjeld er hver hjernehungrig vandrer en livsfarlig utfordring. Du finner tidlig en cricketkølle, og dette blir ditt trofaste våpen gjennom spillet. Du må taime slagene dine skikkelig bra, og det skal ikke mer enn en eneste feilberegning til for å bli bitt, og da er det over og ut. Hver ordinære zombie trenger 3-4 slag før de tar kvelden for godt. Generelt sett går det greit så lenge det bare er en som kommer mot deg. To zombier krever virkelig at du holder hodet kaldt, og kommer det enda flere, da bør du ta beina fatt og løpe.
Det ligger døde mennesker spredd utover hele London, og det er aldri godt å vite hvem av dem som kan reise seg opp og plutselig ta et jafs av foten din. Antallet fiender er godt balansert og selv om spillet er ubarmhjertig dersom du gjør en feil, opplever jeg det ikke som urettferdig. Det er ikke slik at hvis jeg setter meg ned og kikker i sekken min så kommer det automatisk et dautryne og biter meg. Hver gang jeg dør, og ja, jeg døde mange ganger, ser jeg i ettertid at det var min egen feil. Det var jeg som fikk panikk, eller som hadde tatt et dårlig valg og satt meg i en vanskelig situasjon i utgangspunktet. Skal man holde seg i live må man være fokusert hele veien. Hvor er Bear Grylls når man trenger ham?
I tillegg til cricketkølla plukker du etter hvert opp flere våpen. Pistoler, gevær, hagler, armbrøst, og snikskytterrifler er noe av det du kan finne, i tillegg til granater, molotov cocktails og nødbluss. Du må tenke nøye gjennom hvordan du bruker dette utstyret for det er vanskelig å finne. I tillegg har du lite ammunisjon til rådighet, og mange våpen lager høy lyd som tiltrekker seg flere fiender. Armbrøsten er for eksempel ideelt for å ta ut fiender uten at noen merker det.
Rundt forbi i London kan du låse opp kumlokk som blir snarveier du kan benytte deg av for å krysse større avstander i spillet. På denne måten blir det enkelt å komme til og fra basen din.
Reisen din tar deg gjennom mange ulike områder. Du må gjennom trange korridorer i Londons undergrunn, gamle fengselsceller i Tower of London, åpne gater og store saler i Buckingham Palace. De varierende områdene, og mangelen på ammunisjon gjør at du hele tiden må endre taktikk. Jeg er litt for glad i tingene mine, og jeg lærte på den tøffe måten at det er bedre å bruke tingene og å overleve, enn å være død med en ryggsekk full av godsaker.
Det som blir litt kunstig er at enkelte ting bærer over til neste figur hvis du dør. Oppgraderinger til radaren og skanneren din blir værende og når du oppgraderer et våpen oppgraderes alle våpen av samme type i spillet. Dette bryter dessverre litt med den grunnleggende ideen som Ubisoft her forsøker å selge oss, men det er likevel lett å tilgi da man skjønner at dette er gjort av praktiske hensyn. Realisme må av og til ofres for at spillet skal bli kjekkere å spille.
Radaren og kartet du har på hånden gir deg kontinuerlig informasjon om dine omgivelser, men like fullt er spillet svært skummelt. Du kan aldri være sikker på hva som venter rundt neste sving. I tillegg skiller ikke radaren din mellom zombier, kråker og rotter. Jeg endte opp med å spille med svært høye skuldre og måtte tidvis ta pauser for å finne hvilepulsen igjen. Det betyr at utviklerne har lykkes i å skremme meg. Jeg ønsker å være redd når jeg spiller, og det er jeg definitivt i ZombiU. Dette er ikke et actionspill, det er et ekte skrekkspill.
Fin by, fæle folk
Det er noe deilig med London etter at samfunnet har brutt ned. Vi har opplevd det før i filmer som 28 Days Later, og også spill som Hellgate: London. Byen er kjent for å være en levende og pustende metropol samtidig som den er smekkfull av tradisjon og historie. Spillet forsøker å utnytte dette og tar oss til flere steder som besøkende til byen nok vil ha kjennskap til. Hvor enn du går har de levende døde tatt over makta, og det er svært få andre overlevende å finne. De få gangene du møter på noen er det svært lite interaksjon, og for det aller meste blir du overlatt til deg selv.
Du bør passe på at lysstyrken er stilt inn riktig på tv-apparatet ditt, for spillet bruker lys i svært stor grad. Når batteriet på lommelykta er tomt kan du famle rundt i bekmørket. Andre ganger blir du blendet av en lyskaster rettet mot ansiktet ditt. Det lille lyset fra lommelykta er ofte din livslinje så pass på å lade det opp på passende tidspunkter. I tillegg er lyden svært essensiell. Synet kan lett bedra og jeg opplevde at ørene ble mitt viktigste instrument for å oppdage farer. Utviklerne har vært svært flinke på dette området, og det er lite som er skumlere enn å høre en zombie som nærmer seg uten at du kan se den.
En ting som derimot skuffer litt er gjenbruken av utseende til folk. Det virker som om de overlevende du spiller varierer bra utseendemessig, men blant zombiene er det svært mange som går igjen. Jeg ble ganske lei av å klubbe ned den samme forretningskvinnen, politibetjenten og den kongelige vakten. Her synes jeg utviklerne kunne bruke mer tid på å komme opp med flere slemminger, om enn bare for innlevelsens del.
Historien i spillet er heller ikke all verden å rope hurra for. Den formidles til deg gjennom monologer av mennesker som prater til deg gjennom kommunikasjonssystemet. Disse har sine egne motiver og det er de som sender deg ut på oppdrag. Du har ikke noe annet valg enn å gjøre som de sier. Når Bioshock har lært oss at vi ikke alltid kan stole på folk som leder oss via radio og insisterer på at de er vår venn, så ønsker man svært gjerne å kunne ta noen egne valg.
På et tidspunkt stilles også de ulike personene du møter opp mot hverandre og man blir advart om at dersom du velger å støtte den ene parten vil den andre ikke hjelpe deg mer. Men i realiteten har du ikke noe valg her, du må følge spillets historie. På denne måten slites spillet litt mellom å gi deg opplevelsen av å være en tilfeldig person i zombieapokalypsen som bare desperat ønsker å overleve, og en mer satt historie hvor du blir en viktig brikke i et større spill.
Gjennom aviser, brev og samtaler med ulike personer prøver du å nøste opp sannheten bak hva som egentlig forårsaket at samfunnet gikk under i utgangspunktet. Her har utviklerne kommet opp med en kvasihistorisk fortelling om den britiske vitenskapsmannen John Dee som visstnok forutså dette allerede i det sekstende århundre. Det mikses så opp et bakteppe som involverer flere historiske personer, også kongehuset. Jeg liker at man kan finne aviser og lese avisartikler som rapporterer om hva som skjer rundt i London rundt zombieutbruddet, men den historiske bakgrunnshistorien føles som noe litt tåpelig visvas som det er vanskelig å engasjere seg i.
Grafisk sett har spillet en del å gå på. Detaljnivået er ganske lavt og du vil se at mange av de samme elementene gjenbrukes flere steder. Når det er sagt mener jeg ikke at dette er særlig ødeleggende for opplevelsen av spillet. Samlet sett leverer ZombiU en svært god pakke og er et av de beste overlevelsesspillene jeg har spilt på veldig lenge.
Spill med en venn
I tillegg til standardmodusen hvor du spiller deg gjennom historien, kan du prøve deg på en røffere utgave hvor spillet er slutt dersom du dør en gang. Dette virker svært vanskelig, men ønsker du den ekte overlevelsesopplevelsen kan kanskje dette være noe for deg. Spillet byr også på en flerspillermodus hvor du kan velge mellom å spille en overlevende eller som zombiekongen. Skal du være slemmingene må du bruke Wii Us trykkskjermkontroller. Skal du derimot ikle deg skoa til en overlevende må du enten bruke en prokontroller, eller en wiimote med nunchuk.
Du kan ikke spille mot fremmedfolk på internett. I stedet må du her spille mot en person som sitter ved siden av deg i sofaen. Overleveren bruker tv-skjermen og med litt færre hjelpemidler enn i spillets historiemodus må han gjøre alt han kan for å overleve mot hordene av zombier som kastes mot ham. Zombiekongen spiller utelukkende på kontrollerskjermen og han bruker ressursene sine til å kjøpe nye zombier for å prøve å overrumple den stakkars levende. Begge spillerne belønnes for god innsats. Overleveren får bonusobjekter som helsepakker eller evnen til å midlertidig gjøre mer skade på fiendene. Zombikongen stiger i gradene og kan skaffe bedre zombier, og også oppgradere evnene deres.
Det finnes to spillmoduser og en håndfull kart å velge mellom. I «assault» skal den overlevende forsøke å ta kontroll over de ulike basene som er spredt rundt på brettet, mens i «killing box» handler det bare om å overleve lengst mulig. Disse spillene går ganske raskt og det er svært underholdende, selv om det nok hadde vært kjekkere om man kunne vært enda flere overlevende på en gang. Våpen og ammunisjon dukker opp rundt forbi på kartet så den overlevende må hele tiden bevege seg for å være sikker på at han har muligheten til å forsvare seg mot neste bølge av hjerneglefsere.
Flerspillermodusen er ikke like gjennomarbeidet som historiemodusen er. Her får du enkel moro som varer en liten stund, men den viser bare en liten del av potensialet som ligger her. Wii U har på mange måter muligheten til å kapre hele offline-flerspillermarkedet, og selv om vi ser glimt av mulighetene i ZombiU må det mer variasjon til. De taktiske mulighetene er for få og det ville vært så mye kjekkere om man kunne være flere enn to spillere som spilte. Da tror jeg det ville blitt virkelig moro. Onlinestøtte hadde heller ikke vært å forakte.
Konklusjon
ZombiU spiller på styrkene til Wii U-konsollen og gjør det kanskje bedre enn Nintendos egne spill. Her demonstreres hvordan man kan bruke de mulighetene som ligger i trykkskjermkontrolleren til å lage god atmosfære og nærmest dra spilleren inn i spillet. Innlevelsen er stor, bruken av kontrolleren er intuitiv, og man kan trygt si at dette spillet ikke ville vært det samme om det kom til en annen konsoll.
Når det er sagt så er ikke spillet bare en teknologidemo for konsollen. Det er et svært godt skrekkspill som står på egne ben. Ubisoft leverer en zombieapokalypsesimulator som er skummel nok til at jeg må ta mange pauser for å unngå hjerteinfarkt. Selv om spillet kunne vært penere gjør det opp for seg med omgivelser og stemning. Bruken av lyd og lys er eksemplarisk og på tross av en litt haltendende historie dras du gjennom et nervepirrende drama i de levende dødes London.
Skrekkspillsjangeren står ovenfor store utfordringer da flere og flere utviklere hevder at de må bytte ut grøss med action for å selge spillene sine. Da er det deilig å se at ny teknologi kan gi nytt håp for oss som elsker at nakkehårene reiser seg mens vi spiller. ZombiU kastes på banen som en uredd utfordrer til mer etablerte serier og tar spilleren på alvor med høy vanskelighetsgrad. Konsekvensene av å dø er store nok til at du vil forbanne deg selv for at du ikke klarte å håndtere situasjonen bedre, men du prøver igjen fordi dette er en svært god opplevelse. Er du ute etter et «voksen»-spill for Wii U bør dette zombieeventyret stå øverst på lista.
