Hvor ofte har du ikke gått ut fra en kinosal og ønsket at du kunne gjort de samme kule tingene som helten i filmen? Nå har du sjansen. I hvert fall nesten. Verdens beste actionfilm skal spilles inn, og da trenger man verdens beste stuntmann. En filmregissør med mer engasjement enn Alex Rosén, har hyret inn stuntmannen Joe Danger til å spille inn filmer som «Fly Hard», «The Temple of Boom» og «Kill Chill».
Lys. Kamera. Action.
Som i seriens to foregående spill er oppgaven å komme seg helskinnet fra A til B og tjene stjerner som brukes til å låse opp flere baner og utfordringer. For å tjene stjerner må man utføre visse kriterier underveis på vei til målstreken. Disse kriteriene varierer fra å samle gjenstander som ligger strødd utover banen til å finne bokstavene som staver ordet «danger» eller å komme i mål innen en gitt tidsfrist. Noen baner har flere slike kriterier og klarer man alle på ett forsøk låser man opp nye figurer og antrekk til Joe Danger.
Den største forskjellen fra det første spillet i serien er at man ikke lenger bare gjør stunt på motorsykkel. I Joe Danger 2 The Movie kjører man blant annet fra snøskred på ski, gjennom storbyen med jetpack og gjennom jungelen på enhjulssykkel. Men til tross for 50 forskjellige figurer og 20 forskjellige kjøretøy blir banene litt for like og spillopplevelsen er ganske repeterende.
Å komme i mål er som regel ikke spesielt vanskelig, men innimellom dukker det opp baner som er ganske så krevende. Den energiske regissøren er åpenbart ingen tilhenger av filmtriks. Alle eksplosjoner, snøskred og andre farer er autentiske, noe som kan gå hardt utover herr Danger. Enkelte av banene i Joe Danger 2 har jeg brukt mer enn 40 forsøk på å klare. Kontrollene sitter godt, og er enkle å lære seg, men spillet er veldig lite tilgivende. Én liten feil kan føre til at du må starte hele banen på nytt, og det sier seg selv at man er relativt frustrert når regissøren roper «action» for førtiende gang på samme bane.
Begrenset flerspiller
Når enspillerdelen etter hvert blir ensformig og litt kjedelig, er flerspillerdelen verdt en kikk for et frisk pust. I det første spillet delte opptil fire spillere skjermen. I Joe Danger 2 The Movie befinner alle spillerne seg i samme bilde. Det er fem forskjellige flerspillermodi, men på grunn av et begrenset spillkonsept flyter de egentlig over i hverandre og forskjellene er ikke så store. Kanskje burde Hello Games laget færre modi og heller skilt reglene i de forskjellige modiene i større grad. Spillet inneholder 100 baner, men bare fem av dem er satt av til flerspilleren, altså én bane per modi. Det er for lite, og jeg skulle ønske at det enten var langt flere eller at banene ble tilfeldig generert.
Setter jeg det negative til side er flerspillermodusen tidvis svært underholdende. Som nevnt deler opptil fire spillere samme bilde, noe som kan by på kaos og mye moro. Et løp er aldri over før det er over. Hvis en spiller havner så langt bak de andre at han detter ut av skjermen, vil han dukke opp like bak de andre og straks være med på å true førsteplassen igjen. Føler man at man ligger litt for langt bak kan bruke det som et taktisk grep for å havne helt i ryggen på motstanderne, og nybegynnere kan være med å kjempe om førsteplassen allerede fra første runde. Kommer man nærme nok en annen spiller kan man gi han en ørefik så han ramler av sykkelen, og skaffe seg et godt forsprang. Dette fører til at det alltid er spennende og man kan aldri være sikker på seier før man er i mål. Det kiler litt i magen mens målstreken kommer nærmere og nærmere, samtidig som spilleren bak deg spiser opp forspranget meter for meter.
Det er moro at hvem som helst kan vinne og intensiteten er der hele tiden. Ikke siden Mario Kart har jeg opplevd en flerspillerdel hvor ting kan snu så fort. De første løpene er flerspilleren kjempemorsomme, men å basere en helaften sammen med kompiser og Joe Danger 2 er nok rimelig uaktuelt. Muligheten til å spille mot andre over nettet er dessverre ikke til stede og er dypt savnet.
Baneredigeringsverktøyet er tatt vekk fra historiemodusen og blitt en egen separat modus. Og her er det virkelig bare kreativiteten som setter stopper for hva man kan lage. Hva slags konstruksjoner du kan bygge er nesten like ubegrenset som i Minecraft, så lenge du har kreativitet nok. Baneredigeringsverktøyet fungerer på samme måte som i Excitebike. Man velger hopp, hindringer, trampoliner også videre i en meny og plasserer det hvor man vil langs banen. Kontrollen kan være litt knotete og siden banen er delt inn i seks lag innover i bildet er det lett å plassere gjenstandene feil om dybdesynet svikter et øyeblikk.
Når man er fornøyd kan man laste opp banene på internett så ivrige spillere ute på verdensveven kan laste de ned til sin egen maskin. Dessverre er det ikke mulig å ta disse banene til flerspilleren, og det er begrenset hvor gøy det er å spille baner man har laget selv om og om igjen alene.
Konklusjon
Det er tydelig hvor inspirasjonen til Joe Danger 2 The Movie har kommet fra. En liten dæsj Trials, en klype Stuntman og en teskje fra Excitebike er blandet sammen til en blanding hvor vi blir servert det beste fra flere verdener.
Tegneseriegrafikken passer bra til det litt useriøse preget Joe Danger 2 The Movie har. Omgivelsene er fargerike, friske og fulle av detaljer. Musikken er lekende og morsom, men man går fort lei, fordi det bare er en håndfull med musikkstykker som går igjen. Kontrollen er presis, enkel, og sitter som støpt etter bare noen få runder.
Historiemodusen er forferdelig kort, selv til å være et arkadespill. Men med en så repeterende spillopplevelse er det kanskje like greit at det ikke varer lenger. Derimot er flerspillerdelen veldig morsom og underholdende, men dessverre virker den noe nedprioritert på grunn av det dårlige baneutvalget. Jeg skulle også ønske at det også var mulig å utfordre spillere online. Joe Danger 2 er et morsomt og kreativt spill, men bare en liten stund.
