Logikkgåter har blitt en av mine sårt upleide favorittsysler de siste årene. Etter å ha brukt utallige timer på å stange hjernen mot de mer vanskelige nøttene fra familiehyttas store katalog av blader, er det kanskje heller ikke så rart. Tålmodigheten skranter, og tiden til å fordype seg i hjernebry blir forsvinnende liten etter hvert som man blir eldre. Synd, men sant – nyt det mens dere kan, unger!
Det ene unntaket til denne nøttetørken har vært Professor Layton-spillene. Siden jeg falt hodestups for 2008s Professor Layton and the Curious Village har jeg hatt et godt, men edruelig, forhold til serien, men er evig takknemlig for at helhetspakken med variabelt vanskelige logikkgåter, spennende «whodunit»-historier, uovertruffen tegnestil og herlig musikk har greid å holde hjernebarken aktiv. Professor Layton and the Miracle Mask gjør ingen ting for å endre dette synspunktet.
Fra tegninger til polygoner
Overgangen fra de fire Nintendo DS-spillene til dette første Nintendo 3DS-spillet markeres mest i hoppet i grafikk. Figurene tar steget fra å være todimensjonale tegninger med bevegelig munn, til å bli renspikka polygonale og tredimensjonale figurer med fakter, ansiktsuttrykk og bevegelser.
Nyvinningen er verken støtende eller prisverdig. Fordelen er at figurene nå ikke bare er utskiftbare papplater – ulempen er at de ser ut som stand-ins i en halvlunken dataanimert Disney Channel-serie. Verken fugl eller fisk, altså.
Ellers er det faktisk svært lite nytt å spore i Professor Layton and the Miracle Mask. Fremdeles handler det om nøtteknekking, mysterier og selvfølgelig Layton selv.
Mirakler til besvær
Vi tar turen til ekstravagante Monte d’Or, som for tiden er under den mystiske vigilanten The Masked Gentlemans terrorregime. Den maskerte herremannen utfører merkverdige mirakler, som å forvandle deler av befolkningen om til dyr, eller å forsteine enkelte personer. Hele figuren minner om en mer nøktern utgave av den teatralske anarkisten V fra Alan Moores V for Vendetta, uten å kunne skryte på seg like edle motiver.
Layton trekkes inn i mysteriet av Angela, en av nøtteknekkerens barndomsvenner. Dette fører til en hel del mimring der vi får grave dypere i Laytons ungdomsår.
Fra dette punktet spinner historien ut i et krimmysterium serien verdig. Dødpunkter er det dog dessverre i spenningskurven, og stopper du opp i en bølgedal kan det være besværlig å fyre opp spillet igjen. Men som vanlig fungerer historien som en akkurat passe velsmakende innpakning for spillets saftige kremfyll: de mange hjernetrimgåtene.
Nøtteknekker
Som vanlig er byens innbyggere nemlig usunt opptatt av gåter, og er ivrige på å be Layton og hans to svenner Emmy og Luke om å ta på seg tenkehatten før du kan passere. Langt fra alle gåtene er obligatoriske, men enkelte sjekkpunkter i historien krever at du har løst tilstrekkelig med hjernebry.
Det er på tide å avlive den seiglivede myten om fyrstikkgåter i Professor Layton-spill. Årets utgave inneholder til min viten ikke en eneste svovelstikke, men er derimot en variert gavepakke som på elegant vis unngår mange av de alt for kjente gåtetypene. Joda, det finnes noen «hvem lyver»-gåter og skyvegåter, men i all hovedsak er det mye forskjellig å bite tennene i her.
Går du tom for nøtter kjappere enn ønsket, er det godt å vite at man kan laste ned en ny gåte hver eneste dag, året rundt. Det skranter heller ikke på bonussiden som byr på en menge godsaker for de som har vært flittige og skrapet sammen nøttenes belønning kalt «Picarats».
Smågodt på lager
I tillegg kan man kose seg med de tre minispillene som krydrer standardinnholdet. Her skal du guide en trekkopp-robot ved å planlegge en trygg rute gjennom flere brett, fylle opp butikkhyller på riktig måte slik at godtroende kunder rasker med seg hele sulamitten når de først svipper innom, og trene opp din egen nuskete kanin til å bli et godt sirkusdyr. Variasjon er jo en fin ting det, men ingen av disse minispillene er gode nok til å trekke oppmerksomheten din bort fra hovedretten i lengre perioder.
Derimot vil nok de umåtelig veldreide animasjonsekvensene som popper opp i ny og ne bergta samtlige generasjoner i husstanden. Disse tar steget bort fra polygondukkene, og velger heller å servere en uovertruffen blanding av fransk ligne claire-stil og japansk manga. Godt hjulpet av et helsuverent stemmeskuespill, er disse sekvensene gode nok til å fylle en helaftens tegnefilm – noe Professor Layton-gjengen da også allerede har gjort.
Ikke overraskende benytter Professsor Layton and the Miracle Mask seg lite av Nintendo-konsollens 3D-funksjon. Joda, det er småstilig å se lag på lag med tegnede bakgrunner innover i skjermen, men der det faktisk teller – i selve gåtene – betyr ikke 3D ett døyt. Nintendo har tidligere sagt at de holder seg unna spill som benytter seg av 3D på en slik måte, ettersom en drøss med folk faktisk ikke klarer å få med seg synsbedraget, men Layton-serien virker som det perfekte sted for eksperimentering med slike konsepter.
Konklusjon
På en måte er det helt greit at Level 5 gir Professor Layton-serien dødsstøtet etter neste spill. Formelen har holdt seg så og si lik siden begynnelsen, og selv ikke Professor Layton and the Miracle Masks hopp fra Nintendo DS til Nintendo 3DS bringer med seg nevneverdige nyheter.
Ikke misforstå: det er fremdeles snakk om en herlig bunke med hjernetrim, svøpt i engasjerende eventyr med eminente figurer, stemmeskuespill og interessante verdener å utforske. Det hadde bare vært spennende med noe mer enn dette nå, etter fire spill kokt på samme suppe.
Det er dog ikke til å stikke under stol at serien har finslipt formelen på disse årene, og sett bort fra et par dødpunkt i historien makter Laytons siste eskapader å ta spilleren med på et grublende eventyr i både fortid og nåtid. Så får vi håpe at Level 5 tør utfordre det etablerte rammeverket litt mer til Laytons aller siste eventyr neste gang.
