Det er 26 år siden englegutten Pit så verdens lys for første gang på NES i spillet Kid Icarus. Noen år senere, i 1991, dukket han opp på Game Boy i Kid Icarus: Of Myths and Monsters. Siden den gang har han kun stukket hodet innom som statist i en håndfull spill. For den litt yngre generasjonen er nok Pit best kjent fra sin gjesterolle i Super Smash Bros. Brawl.
Kid Icarus: Uprising ble først vist fram på E3 2010 til stor jubel og applaus fra salen. Den amerikanske spillsiden Gamespot gikk så langt som å kåre traileren til den beste på hele messen det året.
Over 20 år siden sist, og 25 år siden første gang vi ble introdusert for Pit får han igjen hovedrollen i et spill. Det er litt deilig å spille et Nintendo-spill som ikke har Mario eller Link i hovedrollen. Ikke fordi Mario- og Zeldaspill ikke er bra, men det er godt å se at Nintendo har flere strenger å spille på.
Mørket vender tilbake
I det første spillet i serien som kom ut i 1986, ble lysgudinnen Palutena tatt til fange av mørkets gudinne, Medusa. Som sjef i Palutenas livvaktstyrke ble Pits oppdrag selvsagt å bekjempe Medusa og redde Paletuna. Som tittelen i det nye spillet antyder har Medusa gjenoppstått for å gjøre et nytt forsøk på å ta over jorda og himmelriket.
Som engler flest har Pit et par store, hvite vinger på ryggen, men akkurat som Ikarios fra gresk mytologi har han flydd for nærme solen. Som en konsekvens av det kan han ikke fly lenger. Dette er selvsagt voldsomt pinlig for Pit. Heldigvis kan Paletuna hjelpe med sine guddommelige evner. Med hennes hjelp kan Pit fly hele fem minutter i strekk. Hvor guddommelige evnene til Paletuna er når hun ikke kan tilby mer enn fem minutter flying kan dog diskuteres.
Hvert oppdrag er todelt. Den første delen foregår i luften og den andre delen på bakken. I lufta fungerer kontrollene veldig godt. Paletuna kontrollerer hvor man flyr, men man må selv dukke unna angrepene fra skurkene. Berøringsskjermen brukes til å sikte og man skyter med L-knappen. Sekvensene som foregår i lufta gir sterke assosiasjoner til en annen Nintendo-klassiker; Star Fox. Spesielt på et par baner som foregår ute i verdensrommet er det vanskelig å ikke trekke sammenligninger til romrevens eventyr.
Når handlingen så flyttes ned på bakken er ikke lenger spillopplevelsen like smidig. Kontrollene er fremdeles de samme, bare at man nå i tillegg bruker berøringsskjermen til å snu seg rundt. Selv om kontrollene er like er det ubehagelig å spille for lenge, og man får vondt i håndleddet. Det er første gang jeg faktisk har hørt på advarselen om å ta en pause i ny og ne. Det følger med et stativ man kan hvile konsollen på, og dette avlaster ubehaget i håndleddet en del, men tar samtidig vekk mye av intensiteten fra spillopplevelsen.
På bakken styrer man selv hvor man vil gå, og de som tar seg tid til å utforske litt vil bli belønnet. Hemmelige ganger fører ofte til nye våpen eller andre nyttige gjenstander. Det er også på bakken kampene mot bossene utspiller seg. De første bossene er alt for enkle og kan beseires uten noen spesiell form for taktikk. Kampene krever heldigvis litt mer tenking, rytme og presisjon etter hvert.
Gigantisk arsenal
Et viktig element i Kid Icarus: Uprising er våpnene. Underveis i kampanjen finner man nye våpen som man kan smelte sammen med det gamle for å få et nytt. Avhengig av hvor høy vanskelighetsgrad man spiller på finner man bedre våpen med høyere verdi. Her ligger mye av gjenspillbarheten til dette spillet. Spillet inneholder over 100 våpen, og alle kan smeltes med hverandre for å lage et nytt. For eksempel kan man ta et sverd og smelte sammen med en klubbe og få en helt ny stav. Smelter man sammen to gode våpen får man kanskje et enda bedre et. Naturligvis ønsker man å ha det beste våpenet mulig, for alle våpnene du lager kan medbringes inn i den briljante flerspillerdelen.
Først var jeg litt skeptisk til hvordan den litt kronglete kontrollen på land skulle fungere mot andre spillere, men den fungerer overraskende bra! Flerspillerdelen er fartsfylt, full av action og usedvanlig velbalansert. Spillet har to moduser å velge mellom når man skal spille med andre; tre mot tre eller alle mot alle. Det er spesielt lagdelen som er god balansert. Hvert av lagene har en kollektiv mengde med liv som reduseres hver gang en av dem dør. Siden man kan ta med seg våpnene man har funnet og laget underveis i kampanjen skulle man tro at de som har de beste våpnene har et stort fortrinn i disse kampene. Men verdien på våpenet du bruker bestemmer også hvor mye liv laget ditt mister når du dør. Nintendo er ikke først og fremst kjent for å tilby gode flerspilleropplevelser over nettet. Derfor er det gledelig å se at Nintendo kan tilby en flerspillerdel som er minst like bra som enspillerdelen.
Imponerende utseende
Grafikkmessig er Kid Icarus: Uprising noe av det peneste jeg har sett på 3DS. Omgivelsene er fargerike, detaljrike og overraskende skarpe. Når man i tillegg har på 3D-effekten er det nesten så man må stoppe opp for å ta en ekstra kikk på omgivelsene, men det har man selvsagt ikke tid til på grunn av alle fiendene som skal bekjempes. Hvis man spiller med konsollen hvilende på det medfølgende stativet kan det være vanskelig å se 3D-effekten riktig samtidig som man sitter behagelig. Det er et problem som løses lett ved å skru av effekten, men det gjør også at spillet ikke ser like lekkert ut.
Fiendene i spillet er minst like kreative som grafikken er vakker. Blant annet finnes det en fiende som skyter bomber ut av nesa, en som tryller hodet ditt om til en aubergine og enøyde fisker som skyter laser ut av øyet. Veteraner vil kjenne igjen mange av fiendene fra de to foregående spillene, dog er de nok noe mer intelligente enn for 25 år siden. De fleste fiendene dør relativt lett, men de har en tendens til aldri å dukke opp alene. Og det sier seg selv at det er vanskeligere å dukke unna ti skudd enn et. Ensomme skurker er som regel ufarlige og lett å hamle opp med.
Et irritasjonsmoment er dialogene som foregår under oppdragene. Palutena og Pit snakker sammen mer eller mindre hele tiden, og det er vanskelig å få med seg det som blir sagt når man er opptatt med å dukke unna skudd og prosjektiler fra fiender. Bosser og skurker sniker også inn en og annen kommentar i samtalene, og vitser om Pits unge alder og manglende evne til å fly. En del av humoren i spillet er velskrevet satire om økonomi og andre politiske temaer, men flere av vitsene er så tørre at de ikke engang ville passert sensuren til Mot i brøstet.
Konklusjon
Kid Icarus: Uprising er uten tvil et bra spill. Det har en god historie som tar flere uforutsette vendinger og som alltid holder deg interessert. Den tidvis storslåtte musikken som akkompagnerer eventyret står godt til de flotte og vakre omgivelsene. Banedesignet er kreativt, variert og tar deg med fra byer med gresk utseende til verdensrommet og alt i mellom.
Men det er de nesten ubegrensede våpenmulighetene og flerspillerdelen som virkelig trekker opp her. Man kan sitte i timesvis å vurdere våpen og deres egenskaper for å finne kombinasjonen som lager det beste våpenet og vise det fram til andre. I form av å gi dem juling.
Enten du er en gammel kjenning av Pit eller kun har brukt han ti ganger i Super Smash Bros Brawl, er Kid Icarus: Uprising et spill 3DS-eiere bør sjekke ut. Er du av typen som lett får senebetennelse i håndleddet kan det kanskje være greit å holde seg unna.
