En verden på randen av global krise. Flinke og fyrrige soldater som kriger mot urettferdighet og ondskap, hverandre og seg selv. Soldater som sier påtatt mye «fuck», «shit», og som lirer av seg militære forkortelser og kleine macho-blødmer hyppigere enn tabloidene gir oss oppdateringer om Hanne Sørvågs kjærlighetsliv. Og eksplosjoner – mange, mange eksplosjoner. Joda, Call of Duty er tilbake igjen, i år som i fjor. På godt, og på vondt.
Men før du lukker nettleservinduet i indignasjon over den gammelmodige halvsutringen min, og tror jeg bare kjefter videre nedover anmeldelsen, kan det være greit å fortelle at Call of Duty: Black Ops II har mye godt for seg. Faktisk er årets innslag ett av seriens beste.
Revidert flerspiller
Som de fleste vet veksler de to utviklingsstudioene Treyarch og Infinity Ward på å pøse ut en oppfølger hvert år, og årets innslag er Treyarchs ansvar. Med Black Ops 2 jager søsterstudioet mot toppen av rangstigen – Treyarch jobber hard for å komme seg ut av storebror Infinity Wards massive skygge, og er nærmere å overta tronen enn noen gang.
Dette merkes best i flerspillerdelen, som i bunn og grunn fremdeles er den samme tredemøllen Treyarch og Infinity Ward har tvunget spillerne til å løpe på helt siden Call of Duty 4: Modern Warfare ble sluppet i 2007. Du belønnes for så å si alt du foretar deg, kommer deg stadig opp i erfaringsnivå, og låser opp flere og flere rifler, duppedingser og hjelpemiddel til kampbruk, samt en horv med utseendeendringer og emblemer. Den finslipte progresjonen gjør at hver eneste flerspillerkamp resulterer i en følelse av å ha oppnådd noe.
Seriens flerspiller har aldri vært for de som foretrekker litt roligere opplevelser, og heller ikke årets innslag lar spilleren gomle i seg småsnacks i fred mellom stikkene uten at man pepres full av bly. Det er kjapt, stressende, men gud bedre så engasjerende.
Matchmaker, matchmaker
Treyarch har implementert et nytt ligasystem for de som ønsker å møte spillere på ens eget nivå. Her spiller man først fem kvalifiseringsrunder for å se hvordan en ligger an, før man dumpes inn i ligaer basert på ferdighet. Det hele minner veldig om hvordan StarCraft II rangerer sine spillere. På nåværende tidspunkt er det litt vanskelig å se om dette systemet fungerer som planlagt, ettersom det tar litt tid før systemet balanserer seg selv ut.
Som vanlig er den største erfaringspoengkilden fiendtlige spillere som løper som gale rundt om i de mange brettene. Det som derimot endrer formelen betraktelig, er skiftet fra «Killstreaks» til «Scorestreaks». «Killstreaks» gir deg spesiale egenskaper som belønning for å drepe ett vist antall fiender uten å dø, slik som et radarfly som viser fiendenes posisjoner, eller muligheten til å bemanne kanonen i et fly over spillkartet.
«Scorestreaks» endrer systemet til å belønne spilleren for andre aktiviteter enn drap. Det betyr at man jobber mot disse egenskapene ved å gjøre slike ting som å ta over områder i «Dominion»-modusen, eller å skyte ned fiendtlige luftfartøy.
Fjorårets Modern Warfare 3 prøvde seg på noe lignende med «Pointstreaks», men den store tabben som rotet til det hele var å gi like mye poeng for et drap som for alle de andre aktivitetene. Med «Scorestreaks» får man derimot ulike poengsummer for ulke aktiviteter. I bunn og grunn munner det hele ut i at det nå lønner seg å være mer samarbeidsvillig og mindre einstøing i flerspillerkampene, ettersom de større summene går mer på handlinger som kommer laget til gode.
Selv om dette kan virke som en liten forandring, gjør det likevel susen. Den enerverende Rambo-løpingen som mange sverger til blir langt mindre effektiv når man belønnes for samarbeid og laggagnende spill på denne måten – en klar forbedring i mine øyne.
Skreddersy din egen soldat
Den andre flerspillernyvinningen er det nye utstyrssystemet som lar deg klabbe sammen hva du ønsker å ha med deg ut i felten. Måten dette håndteres på i Call of Duty: Black Ops 2 er at du har ti poeng totalt som du kan benytte deg av til å plassere ut hvilke våpen, tillegg, granater, «perks» og andre duppedingser. Hver ting tar opp ett poeng, slik at du må velge og vrake hva som skal bli med.
Du kan bryte disse rigide reglene litt ved å slenge på et par «wildcards» som for eksempel gir deg muligheten til å ha to «perks» på grunnnivå i stedet for én. Aberet er at disse villbasskortene også tar opp ett poeng ved bruk. Dermed har du ganske stor frihet til å skreddersy drømmesoldaten, innenfor rimelighetens og spillbalansens grenser, selvsagt. Det blir lettere å fokusere på dine styrker og svakheter som Call of Duty-spiller, og du kan tilpasse deg spillflyten – en svært velkommen endring.
Den lange lista med spillmodi er så å si identisk med de siste par spillene. De fleste holder seg nok til klassikerne «Team Deatchmatch» og «Dominion», men de mer eventyrlystne bør ta en titt på «Kill Confirmed», der du må plukke opp «dog tags» av de falne for å bekrefte eller benekte et drap. Om du vil dra med deg en kompis på moroa når han ramler innom på besøk, er det mulig å spille alle flerspillermodiene på nett med delt skjerm.
Treyarch stiller også med de hvasseste kartene de noen gang har brent på en spill-DVD. Som regel er kartene relativt romslige, med alternative ruter og blindsoner rundt hver sving. Dette er å foretrekke, ettersom mindre og tettere kart med få og trange passasjer ofte fører til at de to lagene stanger mot hverandre om og om igjen, mens likene hoper seg opp på samme sted etter et par velplasserte granatkast.
