Spillmusikken har kommet langt og vokst seg stor i de siste konsollgenerasjonene, og er bedre enn noen sinne. Likevel er det lite som gjøres for å virkelig framheve all den gode musikken som er knyttet til dataspill. I hvert fall ikke i Norge. USA har arrangementer som Video Games Live og i Sverige kan man hvert år oppleve konserten Joystick, der kjente og kjære låter fra dataspill fremføres av Malmö Symfoniorkester.
Sist vi fikk høre spillmusikk live i Norge var under Play! A Video Game Symphony i Oslo i 2009, men nå har spillmusikken endelig kommet tilbake til Norge. Dette kan vi takke konsertarrangementet SCORE for. Bak herligheten står Orvar Säfström og Magnus Johansson, som også er produsenter og pådrivere bak overnevnte Joystick-konsert. Den 8. november inntok spillmusikken Trondheim, fremført av Trondheim Symfoniorkester og dirigent Charles Hazlewood. Denne kvelden viste spillmusikken seg fra sin beste side, og et slikt arrangement bør absolutt gjentas.
En opplevelse uten like
Kveldens program bestod stort sett av musikk fra dataspill som har kommet ut de siste par årene. Her stod blant annet musikk fra publikumssuksesser som Killzone og Uncharted, men også kultklassikere som Viva Piñata og Shadow of the Colossus. De av oss med erfaring fra litt eldre spill kunne kose seg med musikk fra Sonic the Hedgehog, samt en rekke temaer fra Final Fantasy IX.
Jeg var opprinnelig overrasket over at repertoaret var såpass fokusert mot de nyere spillene, men dette glemte jeg ganske raskt da orkesteret faktisk begynte å spille. Jeg satt som spikret til setet fra første note til siste akkord, og var som fanget av musikkens liflige toner. Jeg ville likt å ha hørt mer musikk fra eldre spill, men den musikken vi fikk presentert gjennom symfoniorkesteret utgjorde et repertoar som føltes velbalansert både ut fra tematikk, stemning og intensitet.
Musikken som åpnet det hele var hentet fra Journey, og ble en vakker og stemningsfull start på arrangementet. Deretter ble tempoet økt betraktelig med en suite fra Shadow of the Colossus, som øyeblikkelig vakte sterke minner i hodet mitt. Under stykkets mektige crescendoer kunne jeg i full detalj se Wander klatre opp på de enorme kjempene, holde fast for harde livet, og deretter kjøre sverdet sitt dypt ned i deres svake punkter. Jeg så de mektige beistene dø, én etter én, for så å falle i sakte film ned mot bakken.
Det var meget spennende å lene seg tilbake, lukke øynene og la hjernen skape sine egne assosiasjoner. Musikken fra Viva Piñata mante fram bilder av grønne enger og lykkeligere tider, mens blåserekken fra Uncharted-suiten gjorde at det knøt seg i brystet slik at tårene presset seg fram. Stykkets melankoli ble nesten overveldende, men tok meg også med på en musikalsk reise gjennom de ulike verdenshjørner.
Første halvdel av konserten ble avsluttet av en fantastisk lett og frydefull medley bestående av musikk fra Commodore 64. Selv har jeg ingen kjennskap til den gamle datamaskinen, men jeg lot den lette og lekne musikken bre seg over meg etter de voldsomme og dramatiske stykkene jeg hadde hørt fra Killzone og Uncharted.
Velbalansert og spennende
Etter pausen kunne orkesteret by på musikk fra blant annet Bioshock og L.A. Noire. Spesielt L.A. Noire mante fram sterke inntrykk i hodet mitt, og jeg så for meg hardbarka detektiver i fedorahatter, lange kamelhårsfrakker og nedrøykte sigaretter i regnværet. Simon Hale, musikkens komponist, var til stede i salen for å høre musikken sin bli fremført live av et symfoniorkester for første gang.
Å høre disse musikkstykkene fremført av et fullt symfoniorkester var en opplevelse ikke bare av mental og sanselig art, men også fysisk. Flere ganger måtte jeg minne meg selv på å puste, da jeg ble så oppslukt i musikken. I et dataspill er det nemlig ikke alltid man legger merke til musikken like godt som når den blir presentert i en konsertsammenheng, uten visuelle og spillmekaniske distraksjoner. Gjennom Charles Hazlewood og Trondheim Symfoniorkester får jeg oppleve musikken uten at noe annet krever min oppmerksomhet. Det ligger mye verdifullt i en slik opplevelse av musikk, og det er noe de fleste dataspillentusiaster burde få oppleve.
Musikken fra Sonic the Hedgehog vekket litt av barnet i meg, men det var suiten fra Final Fantasy IX som nok en gang gjorde at følelsene nesten tok overhånd på ny. Jeg plukket ut referanser til andre komposisjoner og kjente samtidig igjen det briljante arbeidet Nobuo Uematsu gjorde da han komponerte spillets musikk. Mange av mine favorittmelodier var utelatt fra arrangementet, men jeg lot meg nok en gang rive med og mintes eventyr med Zidane, Dagger, Vivi og resten av gjengen.
Konserten ble avsluttet med spillmusikk hentet fra Norge. Knut Avenstrup Haugens musikk fra Age of Conan ble også fremført live av et symfoniorkester for første gang, og komponisten var selvsagt til stede for å bevitne det hele. Conan-musikken satte et voldsomt og eksplosivt punktum for kvelden, og beviste at norsk spillmusikk enkelt kan stå side om side med de internasjonale storhetene.
Dyktig komponist og konferansier
Orvar Säfström bant forestillingen sammen som kveldens konferansier, og viste seg å være en dyktig og kunnskapsrik taler. De aller fleste i publikum kjente nok allerede til mye av musikken vi skulle høre, men den langt yngre delen av publikum tok nok stor nytte av hans lettfattelige og informative introduksjoner til musikken.
Det var tydelig at han hadde stor kunnskap om spillene musikken var hentet fra. Som konferansier gav han også en luftig og humoristisk kontrast til de litt tyngre musikalske stykkene. Konserten ville ikke fungert like bra uten Säfström som innleder akkurat på grunn av dette. Hvis det bare hadde vært en 100 minutter lang strøm av spillmusikk hadde det nok vært vanskeligere for publikum å følge med og vite nettopp hva som var spesielt med hvert enkelt stykke.
Säfströms kommentarer og anekdoter guidet publikum inn og ut av de musikalske stykkene, men det var dirigent Charles Hazlewood som brakte musikken til live gjennom Trondheim Symfoniorkester. Hazlewood sto som en musikkens mester mellom publikum og orkesteret og hadde tilsynelatende såpass mye musikk i kroppen at han bare måtte slippe det løs. Han dirigerte med hele kroppen og dro publikums interesse inn i musikken ved hjelp av store og teatralske bevegelser. Likevel hadde han stålkontroll på musikken, og styrte orkesteret som om de skulle vært hans marionetter.
Konklusjon
SCORE-konserten i Trondheim var tilsynelatende et prøveprosjekt for å se om spillmusikk fremført av et symfoniorkester kan trekke nye publikummere til en konsertsal. Jeg håper virkelig at prøveprosjektet tolkes som vellykket av arrangørene, for dette er absolutt noe jeg ønsker å oppleve igjen.
Det er noe helt eget å oppleve spillmusikk fremført av dyktige musikere uten alle distraksjonene som følger med når du spiller et dataspill. Det er dog tre faktorer som skal til for at en slik konsert skal være en lykkes: riktig lokale, riktig orkester og riktig musikk. SCORE i Trondheim traff alle disse punktene, og skapte et konsertarrangement som gav meg konstante frysninger nedover ryggen.
Jeg ville likt å høre mer musikk fra klassiske spillserier, men de moderne stykkene som ble spilt var mer enn gode nok til at mangel på klassikerne aldri ble et stort problem. Det eneste jeg har å utsette på arrangementet er at det hele var over alt for fort. Jeg ville ha mer, mye mer, og kunne godt ha sittet i konsertsalen i enda en time. Hvis du noen gang får muligheten til å oppleve spillmusikk live på en lignende måte anbefaler jeg at du griper sjansen og går på konsert.
