Tenk deg at du lukker en dør til et rom. Eksisterer rommet fortsatt når du ikke lenger kan se det? Du kan gå inn for å sjekke, men det er ikke noe bevis på at det har eksistert i mellomtiden. Denne filosofiske tankegangen kalles solipsisme og definerer Closure ganske bra. I dette spillet er reglene enkle; enten er noe opplyst, ellers er det et mørkt hull.
Closure er et 2D-plattformspill, en sjanger som var ekstremt populær på 80-tallet. Selv om Nintendo slipper nye Mario-spill med jevne mellomrom, begynner sjangeren å bli sjelden kost. Utfordringene i klassiske plattformere var gjerne å knerte fiender, samle poeng og komme i mål før tiden gikk ut. I Closure finnes det hverken fiender eller poeng. Målet er å manipulere omgivelsene slik at man kan komme seg igjennom utgangsdøra og begynne på neste brett.
Innovativt retrospill
Hvert brett består av vegger, tak, stiger og frittstående plattformer omtrent som i Lode Runner. Det meste av brettet er mørkelagt, og det kreves utforskning med lyskilder for å bli kjent med layouten. Men Closure er unikt ved at det som er opplyst definerer selve brettet. Er det mørkt vil du falle rett igjennom. På denne måten manipulerer du omgivelsene ved hjelp av belysning og mørklegging, for å komme deg dit du vil. Er det for eksempel en vegg som hindrer deg i å nå døra må du sørge for at denne veggen ikke får lys på seg. Deretter er det bare å hoppe igjennom det mørke området hvor det tidligere sto en vegg. Står du på en plattform og døren befinner seg nedenfor må du mørklegge deler av gulvet slik at du kan falle igjennom. Samtidig må du sørge for at det finnes lys nedenfor, for dersom du når bunnen av brettet må du starte forfra. Konseptet er veldig enkelt, men det gir mye hodebry og spennende utfordringer.
Spillet vil gradvis introdusere nye spillelementer slik at det ikke blir for ensformig. Likevel handler hele spillet om å kaste lys og skygge på de riktige punktene. Lyskildene er for det meste små kuler du kan plukke opp og bære med deg. De må alltid plasseres slik at du har et sted å stå, men samtidig sørge for at du kommer deg igjennom hindringer. Etter et par fullførte brett, finner du stasjonære lyskastere som du kan endre retning på, men ikke ta med deg. Mot slutten av spillet finnes det også reflekterende speil, og et par andre betingede lyskilder.
Det er forresten ikke bare å gå igjennom døra. På en del brett vil den være låst, og kreve enten en nøkkel eller noen lyskilder før den lar seg åpne. Nøkkelen befinner seg gjerne lett synlig, men lite tilgjengelig. Og selv når du plukker den opp er det ikke alltid like enkelt å fullføre brettet. For du kan ikke bære både en nøkkel og en lyskilde samtidig. Da gjelder det å finne en kreativ måte å opplyse, og mørklegge, nødvendige områder. Mange brett har kasser som må plasseres strategisk får å nå utilgjengelige områder. Det er også viktig å huske på at både nøkler og kasser vil falle rett ned om det ikke er opplyst gulv under dem.
Veldig mange av brettene er små, og får plass på én skjerm. Likevel kan de være fryktelig vanskelige. De krever først og fremst klar tankegang og noen ganger god koordinasjonsevne. Noen brett virker umulig til å begynne med, men etter litt prøving og feiling åpenbarer gjerne løsningen seg. Det er ikke alltid vanskeligheten ligger bare i hvordan du skal manipulere lyset. Noen krever timing, og da er det fort gjort å falle ned i et av de mørke hullene.
Et viktig spillelement er maskiner som aktiveres når du plasserer lyskuler i dem. Mange av disse er mekaniske og transporterer lyset fra et punkt til et annet. Ved å følge maskinen kan du bruke den som heis. Dette fungerer ved at en vegg eller søyle som normalt vil hindre gjennomgang, blir gradvis opplyst nedenfra. Dersom du står på den mørkelagte toppen vil maskinens lys gradvis dytte deg oppover. Logisk? Innenfor normal logikk vil du jo stå inne i veggen, men i denne verdenen gir det fullstendig mening. Mange av nøttene er laget slik at man trenger å hente noe på toppen, og bruke det på bunnen. Da må man på forhånd ha planlagt en trygg rute ned igjen. Glemte du å legge igjen en lyskilde nederst kan dette bli problematisk. Kanskje hoppet du av på feil tidspunkt og må begynne forfra, men da har du ofte en litt bedre forutsetning for å klare det neste gang.
Det er overraskende vanskelig å huske på den unike logikken i spillet. Jeg er rett og slett ikke vant til å tenke at veggen eller gulvet ikke eksisterer om de ikke er belyst. En vanlig tabbe er å hoppe mens man står på en kasse. Om det ikke er noen annen lyskilde i nærheten enn den du bærer på forsvinner kassen ned i avgrunnen. Spesielt vanskelig er det å få plassert lyskildene der du ønsker. For du kan ikke slukke dem, og logisk nok ikke ta dem med deg gjennom en hindring. Når oppgavene krever timing er det enda enklere å tabbe seg ut. Tidvis føler jeg at spillet motarbeider meg ved at kontrollene på PC-versjonen er klønete. Mange ganger har jeg måttet starte på nytt fordi jeg hoppet istedet for å legge fra meg lyskilden, eller motsatt. Heldigvis kan dette endres selv, men det burde strengt tatt ikke vært nødvendig.
Lite mystikk
Hele spillet er svarthvitt, og kan grafisk sett minne litt om Limbo. Limbo forsøker imidlertid å skape stemning, og beskrive en merkelig verden. Dette mangler i Closure, som kun handler om å knekke nøttene og komme videre. Hovedpersonen er en merkelig skapning med fire bein, som ikke forklares ytterligere. Spillet er også helt fritt for dialoger, kanskje ikke så rart ettersom det ikke finnes noen å snakke med. Mitt største ankepunkt mot Closure, er nok mangelen på historiefortelling og variasjon. I bunn og grunn er det bare mer og mer utfordrende brett. Bortsett fra mestringsfølelsen jeg får når jeg fullfører et brett, sitter jeg igjen med lite. Sammenligner man med andre tenkespill som Braid, eller Portal, kommer spillets mangler tydelig fram.
Etter noen obligatoriske innføringsbrett, kan du velge mellom tre verdener på 24 brett hver. Både musikken, grafikken og hovedpersonen selv er anderledes i de ulike verdenene, men spillmekanikken er helt lik. Hovedpersonen forvandles for eksempel til en jente, og bakgrunnene forteller meg at handlingen foregår på et forlatt tivoli. Jeg håpet på en forklaring på hvem disse personene var, og hvordan alt henger sammen, men det er utelatt fra spillet. Om du står fast et sted, eller ønsker variasjon kan du når som helst bytte over til en av de andre verdenene. Når samtlige 72 brett er fullført kommer du til de siste virkelig utfordrende brettene.
Innenfor hver verden er det den samme musikken som går om og om igjen. Den kan best beskrives som mystisk og dyster. Når jeg sto fast på noen av de vanskeligere brettene skal jeg ikke legge skjul på at jeg ble lei av den. Dersom du hopper ned i vann, senkes musikkens hastighet og alt blir dusere. Det er en stilig effekt, men kan være litt slitsomt når du veksler ofte mellom vått og tørt. Lydeffektene er derimot så naturlig at jeg knapt merker at de er der.
Konklusjon
Er du glad i løse logiske nøtter, og liker litt hodebry kan Closure gi noen timer med god underholdning. Det er gøy med nyskapende konsepter, og det er en viss sjarm i enkel grafikk. Closure er forøvrig basert på et gratis flash-spill med samme navn fra 2009. Jeg tipper at erfaringene spillskaperne fikk fra denne tidlige utgaven er en av grunnene til at spillet føles så polert og logisk. Nøttene er nemlig alltid logiske, og krever aldri absurde løsninger.
Spillet krydres med litt ulike spillelementer underveis for å unngå at alt blir for likt. Likevel kunne jeg tenke meg mer variasjon. Dette gjelder både gåtene og musikken som blir litt for monoton i lengden. Closure har ikke så mye å by på utover god hodebry. Når de først etablerer et mystisk univers, kunne utviklerne med fordel skapt mer stemning. Mangelen på historiefortelling, og oppklaring av mystikken er også et savn.
Til tross for en mørk verden, mystisk musikk og bokstavelig talt svarte hull, er spillet aldri skummelt. Er du glad i å løse gåter er det lett å tenke «bare ett brett til». Likevel mangler spillet «det lille ekstra» som gjør det til en ekte klassiker. Konseptet er rett og slett bedre enn spillet. I en verden som består av stadig flere større spillselskaper, er det likevel gledelig å se at en indieutvikler også lykkes med et godt konsept.
I Norge er Closure kun tilgjengelig på PC igjennom Steam. I USA er spillet også utgitt til PlayStation 3.
