LONDON (Gamer.no) I sommer kikket min kollega Marius på Dead Space 3 da det ble vist frem under årets E3-messe. Han ble ikke spesielt imponert, og syns det lignet mer på Gears of War enn Dead Space. Store bosser, heseblesende action og samarbeid virket som et stort steg vekk fra horror-følelsen i forgjengerne. Det kan se ut til at flere er bekymret for at serien har forandret seg for mye, bort fra ensomheten som var kjernen i de to første spillene.
Denne gangen er det nemlig slik at du kan samarbeide med en venn, som kan styre den hardbarka og storkjefta marinesoldaten John Carver. Vil dette gi en ny og bedre dimensjon til serien, eller vil det ødelegge for mye av den ekle stemningen vi kjenner fra USG Ishimura?
Kaldt og jævlig
Historien begynner like etter hendelsene i det forrige spillet, og vi følger Isaac Clarke og hans hjelpende hånd Ellie Langford. På veien møter de John Carver, og sammen prøver de å finne en måte å kvitte seg med necromorphene for godt. Deres søken leder dem til isplaneten Tau Volantis, men etter en feilslått landing blir gutta borte fra Ellie.
Min kollega fikk se deler av det som skjedde like etter landingen. En planet med dårlig sikt og kjipe værforhold, kombinert med et innblikk i samarbeidsmodusen i forbindelse med noen digre beist av noen bosser. Det jeg fikk se var derimot noe ganske annerledes. Kanskje Visceral har tatt til seg noe av kritikken de har fått i forbindelse med forandringene de har gjort? De var i alle fall veldig ivrige etter å vise oss at dette fortsatt er veldig skummelt, og at du skal få en god spillopplevelse enten du velger å kjøre løpet alene eller med en medspiller.
Alene mot verden
Demoen begynner med enspillerversjonen. Her er Clarke alene i vintermørket, og jobber seg oppover en snødekket bakke. På veien møter vi en gammel bekjent, nemlig blodtørstige twitchers. Heldigvis er ikke Clarke like seig i bevegelsene lenger, og får fort has på disse forferdelige beistene. Det viser seg at det er en gammel basestasjon på planeten, og vi får lirket opp en dør og tar turen inn.
Noe av det første vi ser er ei dør med et merke på. Her er det et sideoppdrag som kun kan gjøres om du er med Carver, får vi beskjed om. Når du er alene må du pent gå forbi disse dørene, og fortsette med hovedhistorien. Her inne er stemningen rimelig ekkel, og mer som i de forrige spillene. Clarke er alene, og må klare seg mot de fæle skapningene som lurer i skyggene.
I løpet av enspillerdelen av demoen får vi også høre noe om våpentilpasning. Clarke snubler nemlig over noe som kalles en «scavengerbot». Dette er en liten robot som du slipper løs i miljøet når du vil. Den lille fyren stikker av i søken etter ting og tang, og vender tilbake etter en stund med diverse rask og skrot. Sånt kan du selvfølgelig samle opp mens du rusler rundt, men det roboten gjør er å spore opp mer sjeldne gjenstander som du ikke vil være i stand til å finne på egen hånd.
Jeg spurte Steve Papoutsis, daglig leder for Visceral og produsent av Dead Space 3, mer inngående om våpentilpasning. Han omtalte dette som en naturlig del i utviklingen av serien. Videre sa han at det gir mening at Clarke, som ingeniør, lager sine egne oppgraderingsdeler til våpnene han bruker av ting han plukker opp underveis. Han er opptatt av at spillerne skal få noe nytt og spennende å henge fingrene i.
Sammen er vi mindre alene
Etter denne korte seansen begynner vi på nytt, og denne gangen er den brautende John Carver med. Han mistet familien sin i et necromorph-angrep, og vil nå utslette uvesenet for godt. Om du velger å spille alene vil du likevel møte på Carver, men du vil ikke få noe innblikk i hans historie eller muligheten til å slåss sammen med han.
Duoen går gjennom de samme miljøene vi så i enspillerdelen. Fiendene vil naturlig nok være vanskeligere og i større antall når man er to, og her ble begge gutta spiddet et par ganger før de kom seg ut av kulda og inn i bygget. Som jeg nevnte tidligere har bevegelsene deres blitt noe smidigere enn før, blant annet på grunn av at de nå både kan rulle og ta dekning. Dette har antakeligvis blitt lagt til fordi du nå må kjempe mot menneskelige fiender i tillegg til de infiserte necromorphene, og da blir du nødt til å ta dekning innimellom.
For de som er redd for at det skal bli for lite korridorer og ekle plasser, kunne Mr. Papoutsis forsikre om at det skal bli er god blanding mellom utvendige og innvendige miljø. Historien vil foregå på isplaneten, men også delvis i atmosfæren. Der er det nemlig en rekke forlatte romskip, og de har nok av innestengte rom og trange plasser som vil gi deg den klassiske Dead Space-følelsen.
For mye LSD?
Etter hvert kommer paret til døra vi så tidligere. Nå ser den annerledes ut, hvertfall for den som styrer Carver. Fyren ser blant annet nedslitte lekesoldater, som pleide å tilhøre sønnen hans. På veien plukker begge de to figurene opp en lydlogg, men hører to helt forskjellige ting. Carver hører stemmen til sønnen sin, mens Clarke hører et opptak fra basestasjonen. Det er tydelig at Carver er inne i en slags drømmeverden.
De fortsetter videre, og ting ser ut til å forverre seg. Carver dras inn i en slags marerittverden hvor en rekke ting fra hans fortid svirrer rundt. Clarke omringes av fiender, og ser bare at partneren står og vrir seg, ute av stand til å gjøre noe som helst. Carver må kjempe seg ut av de forferdelige tingen han opplever i drømmeverdenen, og er her avhengig av at Clarke beskytter han mens han prøver å karre seg fri. Carver må holde seg i live både i marerittet og rent fysisk, så her er samarbeid en nødvendighet.
De klarer seg gjennom strabasene, og har en liten samtale om det hele. Tidligere har vi kjent Clarke som en einstøing, men i dette spillet er han nødt til å forholde seg til en partner. De virker som to ganske forskjellige typer, og de har ulike mål. Det ser ut som disse forskjellene kan skape en spennende dynamikk og bidra til en mer interessant historie. Selvfølgelig kan du velge å kjempe som einstøing, om du ikke orker trynet til Carver.
Konklusjon
Det virker som noen henger seg litt opp i en av nyvinningene i serien, nemlig samarbeidsmodusen. Kritikerne mener dette ikke er forenlig med skrekk-sjangeren, og er et for stort steg vekk fra Dead Space slik de kjenner det. Jeg kan forstå hvorfor de mener dette er negativt, da de tenker at dette vil ta vekk noe av essensen i et skummelt spill, nemlig det at man er alene. Heldigvis er ikke dette noe å bekymre seg over lenger, nå som vi har blitt forsikret om at enspillerdelen er en like god opplevelse som samarbeidsdelen. Denne nye modusen byr på en utfyllende historie, men i hovedsak gjelder dette for rollefiguren John Carver.
I denne omgangen så jeg lite av de halsbrekkende actionsekvensene og slåsskampene mot store beist som min kollega mislikte så sterkt. Det virker som Visceral nå er ute etter å vise oss at dette ikke er alt Dead Space 3 har å by på. Det ser ut til at de har beholdt noe av stemningen fra forgjengerne, men at de har valgt å gå for litt større variasjon når det gjelder miljø og fiender. Introduksjonen av våpentilpasning er et lurt trekk, og er etter min mening et naturlig tillegg med tanke på Clarke sitt yrke og miljøene han ferdes i.
Dette har potensiale til å bli et underholdende og godt tillegg til serien. Alle de ulike nye tingene som har blitt lagt til gjør at det ikke helt er Dead Space slik vi kjenner det, men en utvikling er kanskje nødvendig for å holde ting interessant i lengden. Jeg tror nok fans kommer til å plukke det opp uansett, bare for å se hva som skjer videre med Isaac Clarke. Hvem vet, kanskje de syns John Carver er en interessant type og?
Dead Space 3 kommer til PC, PlayStation 3 og Xbox 360 februar 2013. Vi fikk prøve spillet under et pressearrangement i regi av Electronic Arts, som også sponset oss med reise og opphold.
