Jeg falt fullstendig pladask for King's Bounty: The Legend da det kom ut i 2008. Det var en herlig revitalisering av Heroes of Might & Magics gamle bestefar, King's Bounty fra 1990, og det hadde i tillegg et aldri så lite snev av galskap over seg. Kanskje ikke så rart, med tanke på at utviklerne hadde erfaring fra de fantasifulle romspillene i Space Rangers-serien.
Herlig sjangerblanding
King's Bounty: The Legend leverte en herlig blanding av rollespill og strategispill, og kan lettest beskrives som Heroes of Might & Magic med én helt, i stedet for flere. Du styrte figuren din rundt i en fantasiverden full av skatter og eventyr, og kunne leie inn en rekke typiske fantasivesener til å slåss for deg. Når du møtte en fiendestyrke gikk spillet over i turbasert modus, med dine enheter på den ene siden av slagmarken og motstanderens på den andre.
Det som gjorde spillet så fascinerende var den store dybden det skiltet med. Soldatene og fabeldyrene du kunne kommandere rundt på slagmarken er et godt eksempel. De fleste av dem hadde spesialegenskaper, og mange hadde bonuser som kun kom i spill hvis forholdene lå til rette for det, for eksempel om du hadde spesifikke andre enheter i hæren din. Det å raske sammen en gjeng soldater uten å tenke noe særlig over hva du valgte var en rask måte å tape på – for gode resultater måtte du sette sammen styrken din med omhu, og passe på å utnytte deg av kvalitetene deres.
Etter King's Bounty: The Legend fikk vi King's Bounty: Armored Princess, en frittstående utvidelse som i praksis leverte mer av det samme, men med en annen hovedperson. Siden kom King's Bounty: Crossworlds, som fokuserte mer på kamp og mindre på historiefortelling enn de forrige utgivelsene. Begge spillene ble godt mottatt, men ingen av dem klarte helt å gjenskape den heftige følelsen av å spille King's Bounty: The Legend for første gang.
Får vi King's Bounty 2 snart?
Nå har den russiske utgiveren 1C gitt oss nok et King's Bounty-spill. Det heter Warriors of the North, og denne gangen er det en slags kitchy fantasiversjon av våre egne vikingforfedre som står i sentrum. Noen skikkelig oppfølger er det riktignok ikke. I likhet med Armored Princess og Crossworlds er dette et spill som best kan beskrives som en frittstående ekspansjon. Det har nye figurer, foregår stort sett i nye miljøer og har en ny historie. I tillegg får vi et større utvalg enheter og magiske formler, samt et nytt sett spesialegenskaper. Men i bunn og grunn er det likevel King's Bounty fra 2008.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ble skuffet da jeg startet Warriors of the North. Det virker ikke som utviklerne har gjort noe for å forbedre eller videreføre originalspillets konsept. Det både ser og høres ut som sine forgjengere, med den samme grafikken og det samme brukergrensesnittet som før. Det å spille Warriors of the North er litt som å ta tidsmaskinen tilbake til 2008, og fire år er lenge i spillindustrien. Det virker ærlig talt som utgiver 1C forsøker å holde serien i live på sparebluss, og jeg lurer på hvor lenge de vil fortsette å surfe på originalspillets suksess.
Etter at skuffelsen over å sette seg ned med det fjerde spillet basert på nøyaktig samme mal hadde gått over, innså jeg imidlertid at jeg hadde det veldig moro. Warriors of the North gjør kanskje lite nytt, men det er basert på et glimrende fundament og satt sammen med omhu. Når det vanedannende systemet først griper tak i deg, slipper det ikke så lett. Faktisk ble jeg genuint overrasket over hvor vanedannende og moro spillet var. I starten tenkte jeg at det umulig kunne vare; vel var det moro, men jeg hadde den distinkte følelsen av å ha spilt det før.
Men timene kom og gikk, og jeg hadde det bare artigere og artigere med spillet. Jo mer jeg spilte det, jo mer likte jeg det. Jeg skulle så inderlig ønske at vi fikk en skikkelig oppfølger, med ny spillmotor, ny grafikk og spennende, nye mekanismer. Warriors of the North er likevel hva det er: Et skikkelig solid og underholdende spill basert på et glitrende, om enn ganske gammelt, fundament.
Vanedannende skattejakt
Som i originalen bruker du mesteparten av tiden din på å vandre rundt med hæren din i fargerike miljøer. Ved å overvinne fiender skaffer du deg erfaring og penger, og ved å utforske landet får du tilgang på både skatter, magiske formler, nytt utstyr og andre godsaker. Ved å gradvis utforske verden, og slåss med fiender, blir du mektigere og får mer lederskap, slik at du kan rekruttere en stadig større og mer imponerende hær og ta knekken på stadig større og farligere fiendehærer. Dermed får du igjen tilgang på nye områder, nye belønninger og nye muligheter til å bli mektigere.
Denne stadige progresjonen gjør at du sjeldent slåss flere ganger etter hverandre uten å få belønning for strevet. Landskapet er fullstappet av dem, enten det er penger, magiske formler, runer som du kan bruke til å forbedre egenskapene dine, steder hvor du kan kjøpe inn mer avanserte undersåtter eller rett og slett lokasjoner som du kan besøke for å spesifikke forbedringer for figuren din. Dette kommer i tillegg til erfaringen og belønningene du får av å overvinne fiendene og løse de mange oppdragene i spillet.
Dette er en grunnleggende spillmodell vi har sett mange ganger før, både i denne serien og helt andre typer spill, som Diablo og mengder av MMO-spill. Det handler om å tilrettelegge for nærmest konstant progresjon, og stadig dingle gulrøtter foran ansiktet ditt slik at du kan se hva du har i vente når du blir litt mektigere. Muligheten til å nå nye belønninger blir en belønning i seg selv. Det er vanskelig å ikke la seg rive med, og bare ta «én kamp til» før man legger seg – en kamp som selvsagt formerer seg mens minuttene og timene går og sengeloppene forblir ensomme.
Taktisk moro
Men det er ikke bare jaget etter forbedringer som sørger for at Warriors of the North holder interessen oppe. Kampsystemets dybde sørger for mye taktisk grubling, og det er skikkelig herlig å banke overlegne hærer ved hjelp av overlegen taktikk. Når du har spilt noen timer og fått utvidet magiboken din til å inkludere noen spennende formularer, samtidig som du har fått tilgang på enheter med interessante egenskaper får du massevis av taktiske muligheter å kose deg med, og eksperimentering fører til stadig nye muligheter.
Spillet er imidlertid ikke like vanskelig som originalen, og på normal vanskelighetsgrad handler utfordringen mer om å minimere tapene enn å vinne kampene. Det er alltid noen «lette» motstandere å ta knekken på, og du slipper vanligvis å ta flere kamper på rad uten mulighet til å fylle opp hæren din igjen. Dermed kan man lett falle inn i et mønster hvor man bruker samme taktikk til det kjedsommelige, fordi hvis man ikke spesifikt søker utfordringer er det sjeldent spillet tvinger deg til å tenke nytt. Hvis du ønsker å utforske spillmulighetene skikkelig, og ønsker et spill hvor «game over»-skjermen er en konstant trussel, bør du skru opp vanskelighetsgraden.
Et annet element som gjør at du kanskje holder deg til samme taktikk og enheter litt for lenge er at spillet kan være ensformig til tider. Mange fiendegrupper er komponert på omtrent samme måte, med de samme enhetene som går igjen om og om igjen, og når du har funnet en strategi som funker mot dem blir det litt tamt. Det som redder moroa er at du i stor grad er herre over din egen opplevelse. Du kan når som helst gå rett i strupen på tøffere motstandere, for større utfordringer og heftige belønninger, og denne friheten øker når hesten din relativt tidlig i spillet får vinger, og du kan fly dit du vil uten å måtte slå alle fiendene som står i veien.
Konklusjon
Det skjedde noe merkelig da jeg skulle vurdere King's Bounty: Warriors of the North. Førsteinntrykket var skuffende; jeg synes det var for likt sine forgjengere, men kunne fortsatt like spillmekanismene. Jo mer jeg spilte, jo mer ble jeg hektet og jo mer koste jeg meg med opplevelsen. Dette er ikke den oppfølgeren jeg egentlig vil ha, men det er et knallgodt spill i seg selv, laget av folk som virkelig forstår hvordan de skal sette sammen en tilfredsstillende, vanedannende og rett og slett koselig opplevelse. At jeg synes spillet var moro etter 10 timer var egentlig ikke så overraskende, men jeg må innrømme at jeg ble overrasket over at jeg faktisk synes det var enda morsommere etter 20 timer.
I likhet med sine forgjengere er Warriors of the North et mildt sagt massivt spill – ja, det er kanskje litt for stort for mange. Om du liker konsise spillopplevelser som ikke tar en evighet å fullføre bør du nok vurdere noe helt annet, for dette er et spill som vet å ta seg god tid. Samtidig er ikke handlingen så veldig interessant i seg selv, og det kan til en viss grad være en fordel. Det betyr nemlig at spillet blir ganske lett å forlate, så du kan spille det akkurat så mange timer du vil uten å føle at du går glipp av noe stort om du gir deg før det hele er over. Så kan du eventuelt vende tilbake om noen måneder eller til og med år, og hoppe rett inn uten å engste deg over at du har glemt hva det hele dreier seg om.
Selv om handlingen ikke er den mest medrivende, preges den fortsatt av det lille snevet av galskap som var med å gjøre forgjengerne så morsomme. Det er ikke meningen du skal ta noe av det som skjer i King's Bounty: Warriors of the North seriøst, for dette er tross alt en verden der det er helt normalt å kommandere en mektig hær bestående av kjøttetende planter, krigerdamer som rir på isbjørner, en gruppe vampyrer og noen skikkelig hissige landfisker. Jeg må likevel innrømme jeg savner demonkonen min fra originalspillet; valkyriene i dette spillet er ikke like sjarmerende.
