Skytespillene er blant de eldste sjangerne i spillverdenen, og lenge før dagens mastodonter gjorde seg kjent for omverdenen med sine presise skytemekanikker og actionfylte skuddvekslinger var det spill som Wolfenstein og Doom som dominerte. Disse spillene blir regnet av mange som de som definerende førstepersons skytespill i sin tid, og Doom spesielt innførte revolusjonerende nyheter som tredimensjonell grafikk og flerspillerstøtte.
Doom har i ettertid avlet flere oppfølgere, og i denne artikkelen er det mest nærliggende å nevne Doom 3. Nå har nemlig utviklerne i id Software sluppet Doom 3: BFG Edition, en relansering av de tre første spillene i serien, hvorav det tredje, og foreløpig siste, har fått en aldri så liten oppussing. Åtte år etter sin opprinnelige lansering klarer romvesen-eposet fremdeles å engasjere, men alderen begynner å vises gjennom utdaterte mekanikker og et særs upolert ytre.
Klare mål, men uten mål og mening
Doom 3 er et førstepersons skytespill, og som denne betegnelsen tilsier går spillet mye ut på å skyte på diverse velplasserte skyteskiver, ofte forkledd som romvesen, zombier og lignende ulumskheter.
Handlingen i spillet foregår på Mars, i den nære fremtiden, og vi ankommer et vitenskapelig anlegg på planetens overflate som spillets anonyme hovedperson. Man rekker så vidt å se seg omkring i basen og utveksle noen ord med sjefen før ting begynner å gå ad undas, og det som i utgangspunktet bare var et rutineoppdrag utvikler seg til et levende mareritt for alle involverte.
Tidligere nevnte monstre dukker plutselig opp fra intet, og nærmest alt personell i basen forvandles til ravende vandøde. Noen klarer derimot å overleve, og som en av de heldige få blir det spillerens jobb å redde dagen. For å gjøre dette må man tilkalle forsterkninger fra jorden og deretter tre inn i de dypeste avkrokene av Helvete. Veien mot målet er derimot lang, og som forvokste, gapende trafikkjegler står en horde med uhyggelige djevelskaper i veien for deg.
Det overhengende plottet er ikke spesielt avansert, og mer enn noe annet blir det til at man løper rundt i mørke korridorer for å åpne en dør, finne en gjenstand som åpner en annen dør eller trykke på et kontrollpanel som åpner alle dørene i området. Man har dermed alltid et konkret mål å gå etter, men likevel er mangelen på en mer reel historie som forklarer hvorfor man gjør disse tingene stort.
Nærmere spillets siste halvdel blir handlingen satt litt mer i fokus, men det legges aldri skjul på at det er skytingen som står i høysetet. Som den vaskekte voldsorgien Doom 3 er, er det nemlig flust av skyting og dreping som foregår, og det er heller aldri mangel på ekle ting å drepe.
Romvesen fra Helvete?
Hver gang man går inn i et nytt rom, utforsker en mørk korridor eller aktiverer en av spillets mange utplasserte brytere dukker monstre opp. De vandøde restene av basens tidligere arbeidere raver høylytt omkring, mens ekle romvesen, som egentlig er sendt fra Helvete, ofte sniker seg innpå deg eller dukker opp fra ingensteds. Doom 3 er et mørkt og dystert spill, og utviklerne har ikke gått av veien for å skremme spilleren med plutselige antredener, overdrevne lydeffekter og stygge monstre.
Disse teknikkene fungerer også til tider. I spillets første par timer er det blant annet en rekke tilfeller hvor man lar seg skremme av nye monstre eller plutselige lyder, og panikken sitter tett på kroppen ved flere anledninger. Disse virkemidlene blir derimot brukt så ofte og så skamløst at man etterhvert får et blasert forhold til de, og etter en stund skvetter man knapt når en flammekastende vanskapning dukker opp fra det tomme intet.
Det kan også være flere grunner til at denne effekten dabber av med tiden, og spillets upolerte grafikk kan ta på seg noe av skylden.
Det sies at denne oppdaterte utgaven av Doom 3 blant annet skal ha et mer polert grafisk ytre enn den opprinnelige lanseringen, og selv om dette er sant sies det aldri noe om hvor stor forskjellen skal være. Det er tydelig at spillet har gjennomgått en rekke endringer, og lyseffekter og figuranimasjoner er blant de elementene som har fått størst oppmerksomhet, men samtidig er det vanskelig å la seg imponere av restaureringsarbeidet som er gjort her.
Doom 3: BFG Edition ser fremdeles ut som et åtte år gammelt spill, og inkluderingen av en vemmelig «motion blur»-effekt og muligheten for 3D-støtte gjør ikke monstrene noe mer realistiske, eller skumlere for den saks skyld.
Forøvrig kan Doom 3: BFG Edition skilte med inkluderingen av de to første Doom-spillene i pakken, så vel som en hel del ekstra innhold til alle tre spillene. Det er med andre ord mye å ta for seg når det kommer til innhold, og om du har lett etter en komplett samling med Doom-spill til PC eller konsoll har du kommet til rett sted.
Godt(?) og gammelt
Man er dog avhengig av å like det Doom 3 har å by på, nemlig gode, gammeldagse skytespillmekanikker. Alt sees i førsteperson og det er meget standardiserte skuddvekslinger man begir seg ut på i Mars’ dunkle korridorer og mørke undergrunnsbaser. Man kan ikke sikte inn med våpnene sine, dekning gjøres på gamlemåten, og mer enn noe annet er avstanden til fiendene viktig. Jo nærmere man er, destod større skade påfører man sine respektive motstandere, men samtidig gjør dette deg sårbar for eventuelle motangrep.
Skytingen holder uansett grei stand, selv om det i forhold til dagens skytespill kan virke noe simpelt. Til tross for dette og delvis utdaterte mekanikker er det uansett vanskelig å ikke la seg rive med når det røyner på som verst, med de ekleste monstrene og de mørkeste korridorene.
Man får også et stadig voksende arsenal av pistoler, maskingevær og plasmarifler til å partere fiendene med som gjør det hele litt mer interessant. Pumpehaglen ble derimot raskt min personlige favoritt, og jeg så egentlig aldri noen grunn til å bruke de andre våpnene, unntatt for variasjonens skyld. Variasjon vokser nemlig ikke på trærne på Mars, og det er sjelden at spillet viker fra standardoppskriften ramset opp ovenfor.
Det samme gjelder for omgivelsene man beveger seg rundt i, og etter fire-fem timer med vandring i folketomme og monsterfylte korridorer er det ikke umulig at man rett og slett blir litt lei.
Konklusjon
Doom 3: BFG Edition slippes som en reel relansering av det tredje spillet i serien med de to første spillene lagt ved som en ekstra bonus, og det hele åtte år siden siste livstegn fra franchisen. Mye har skjedd på åtte år, og ingen av disse tingene taler til Doom 3s fordel – skytemekanikkene i spillet føles til tider utdaterte, og det som antagelig var skummelt den gang klarer ikke å være like gripende i dag. Samtidig klarer spillet fortsatt å engasjere, og til tider er det vanskelig å ikke la panikk og adrenalin gripe en under de verste sekvensene eller de mest hektiske skuddvekslingene.
Utviklerne i id Software har på forhånd skrytt av oppdatert grafikk, men denne oppgraderingen er minimal. Utenom enkelte forbedringer ved spillets lyseffekter og ansiktsanimasjoner er det ikke mye å skryte av, og Doom 3: BFG Edition ser i all sin simpelhet fortsatt ut som et åtte år gammelt spill. Dette er noe skuffende, og som en relansering av et spill mange ser på med stor respekt føles dette noe sløvt av id Software.
Doom 3: BFG Edition blir med andre ord noe som er forbeholdt de nysgjerrige, de som samler på klassiske dataspill, eller bare de som bare ønsker å oppleve fordums storhet på ny. Alle andre kan fint stå over.
Doom 3: BFG Edition er i salg for PlayStation 3, Xbox 360 og PC (testet).
