Medal of Honor: Warfighter prøver å gjøre ære på de som fortjener det mest. Det skal vise oss de virkelige heltene, gutta som går først i krigen. Skikkelige mannfolk som kan ta livet hvem det måtte være med en teskje og to sytråder.
I tillegg til dette vil utvikleren vise oss baksiden av medaljen, og alt disse barske karene ofrer for moderland, verdensfred og hva det måtte være. Den stakkars familien som sitter hjemme, som engster seg og føler seg nedprioritert.
Medal of Honor: Warfighter er dessverre ikke et godt nok spill til å gjøre ære på noe som helst, til det er det altfor middelmåldig.
Intet nytt
I en sjanger fylt til randen med spill, og med store navn som Call of Duty og Battlefield, skal du lage et veldig bra spill for å hevde deg. På et eller annet nivå må spillet du lager skille seg fra resten, og gi oss spillere noe nytt. Alternativt må det være så til fingerspissene bra at vi ikke kan la være å like spillet.
Utvikler Danger Close vil gi oss realistiske kamper, med de tøffeste og mest trente elitestyrkene i verden. Vi følger en gruppe Tier 1-soldater på forskjellige oppdrag spredt rundt i hele verden. I motsetning til andre spill i sjangeren er mange av de ulike lokasjonene hentet fra steder hvor det i virkeligheten har vært turbulent. På flere av oppdragene blir det spesifisert at de har hentet inspirasjon fra virkeligheten.
Jeg tviler derimot på at noen av de virkelige oppdragene har vært i nærheten av det man blir presentert i dette spillet. Her slaktes ekstremister i hopetall, og jeg orker ikke engang tanken på å telle hvor mange virtuelle liv jeg har på samvittigheten etter å ha gjennomført historiedelen.
Og hva utvikleren prøver å fortelle er vanskelig å gripe fatt i. Vi hopper fra fortid til nåtid, fra én person til en annen tilsynelatende uten sammenheng, og det er vanskelig å finne den røde tråden i perioder. De skaper også en avstand til spillfigurene vi skal gripes av ved å kun identifisere dem med kjipe kallenavn som Voodoo og Dusty. Det er ikke lett å identifisere seg med familiemannen Preacher, der man prøver å skape en forståelse og sympati for offeret disse soldatene gjør.
Historien er uorginal, og det er veldig vanskelig å føle noe annet enn frykt når mor og datter kommer på skjermen. Dette er prakteksempler på skumle, dårlig animerte ansikt, og spesielt datteren ser ut til å kommet rett fra Ondskapens Hotell. Jeg blir ikke lei meg, jeg blir regelrett skremt.
Kjedelige kamper
I historien puttes du i mange ulike kampsituasjoner, men felles for alle er at de er ekstremt lineære, og det er lite mulighet for selvstendige valg. Som spiller presses du inn i en korridor, gjennom et hus eller langs en gate uten noen andre valg. Dine fiender og kameraters kunstige intelligens er på nivå med en pappkartong, der de kan stå på hver sin side av et dekksted og skyte uten å treffe.
Det skjer altfor mange ganger underveis at hele handlingen stopper opp ved at du ikke krysser det riktige stedet, og setter igang neste runde med bevegelse. Er du så uheldig at du velger det samme stedet å gjemme deg som en av dine kompanjonger, kan du vedde sjela de på at de presser deg rett ut, midt i fiendens skuddlinje. Det er ingen rom for egne tanker og ingen variasjon i hvordan alle rundt deg oppfører seg. Fiendene løper de samme rutene, kaster granater til samme tid uansett hvor og hva du måtte gjøre.Dette skaper dessverre en flat og veldig lite engasjerende enspillerdel, som du i tillegg gjør ferdig på rundt seks korte timer.
Et av få høydepunkt var et av brettene som foregikk på Fillipinene. Her har store vannmasser ødelagt en hel by, og turen gjennom den var spennende hele veien. Busser raser gjennom bygninger, og gatene er overfylt med vann.
Spillet er laget på motoren til Battlefield-skaperne DICE, Frostbite 2, og totalt sett er det ganske bra grafikk hele veien. Nevnte brett i Fillipinene er både morsomt og imponerende visuelt, og noen av de andre er også vellaget. I tradisjonen tro er det dessverre mange varianter av brune toner i spillet, og det kan se litt ensidig ut. Figurene i spillet er ikke imponerende, hverken soldater eller de man ser i mellomsekvensene. Spillet sliter også litt med teksturer som ikke laster raskt nok, og perioder der ytelsen faller.
Lyden er også skuffende. Personlig har jeg ingen erfaring med krigssituasjoner, heldigvis, men jeg innbiller meg at skytevekslinger som dette bråker adskillig mer. Våpnene høres litt platte ut, og er langt ifra nivået vi har hørt i Battlefield 3. Musikken er ganske standard for denne type spill, og stemmeskuespillet er godkjent, men ikke noe mer.
Mer moro på nett
Som seg hør og bør er det flerspilleren utvikleren vil at vi skal bli hektet på. Her er det lite som er nytt, og for alle som har spilt et lignende spill tidligere burde det meste være kjent. Du velger en spesialisering, alle med ulike egenskaper og «perks». Resten låser du opp etterhvert ved å samle erfaringspoeng.
Det er små variasjoner av kjente spillmodi i flerspilleren som er ganske morsomme. I «Home Run» skal du stjele flagget og ta det med tilbake til din egen base. Vrien er at du ikke gjenoppstår om du dør, men må vente til runden er ferdig. «Hot Spot» skal man enter forsvare eller angripe gitte områder rundt på kartet, som bytter når man lykkes eller feiler. Dette gir noen intense kamper, der alle spillerne samles på samme delen av et kart.
Dessverre er ikke nivådesignet av det høyeste nivået, og alle miljøene kjennes ganske like ut. Det er trange ganger, litt større åpne felt og det blir noen ofte hektiske kamper på de samme stedene på mange av kartene.
Utvikleren har også laget noe de har kalt «Fireteams», der man settes sammen med en fast person gjennom hele kampen. Dere akkumulerer poeng sammen, ved å gi hverandre ammunisjon og ta hevn om medspilleren dør. Du kan også gjennopstå der din kompanjong er, uavhengig av hvor han eller hun befinner seg på kartet. Etter hver kamp får du se hvor mye poeng ditt lag har samlet sammenlignet med alle andre.
Konklusjon
Medal of Honor: Warfigher greier ikke å komme seg over middelmåldigheten. De prøver å presentere en dypere historie, med familieliv og alt soldater i krig ofrer. De vil vise den mennesklige siden av soldaten, men gjør det ikke godt nok. Historien hopper for mye, er for uoversiktlig og altfor lite personlig til at den rører ved noe. Enspillerdelen er også i overkant kort, med cirka 6 timer spilletid.
Grafisk sett er spillet pent nok, men uten å blåse noen av stolen. Banedesignet er generelt sett litt kjedelig, med enkelte høydepunkt underveis. Grafikken i spillet er godkjent, men når ikke helt opp til konkurrerende spill i samme sjanger.
Danger Close ville lage det mest autetiske skytespillet på markedet. Dette har de rett og slett ikke klart. Med en såpass dårlig kunstig intelligens som dette spillet har, blir det alt annet en realistisk. Fiender som står stille, og popper opp ved gitte intervaller er hverken realistisk eller spennende. Lagkamerater som stopper opp fordi en eller annen usynlig grense ikke er brutt ødelegger stemningen i spillet gang på gang.
Flerspilleren er heldigvis hakket bedre, men nesten alt man ser er gjort før i andre spill, og i de fleste tilfeller gjort mye bedre. Spillet kan nok fungere som et greit alternativ hvis du skulle bli lei noe annet, men jeg tror du vil gå tilbake til noe større og bedre etter relativt kort tid.
Medal of Honor: Warfighter er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og PC.
