The Unfinished Swan er et unikt spill på PlayStation Network, og den særegne visuelle stilen skiller definitivt spillet fra resten av tilbudet. I likhet med thatgamecompany, utvikler av blant annet Journey, ble Giant Sparrow hyret inn av Sony for å utvikle tre spill, eksklusivt til Playstation 3. thatgamecompany har hatt stor suksess med sine tre spill, spesielt Journey. Det har derfor knyttet seg stor spenning til om Giant Sparrow klarer å følge opp dette.
Debuten er på mange måter mer enn godkjent. The Unfinished Swan er et godt spill, men dessverre holder ikke spillet på magien hele veien til siste side.
Visuelt imponerende
Historien spillutvikler Giant Sparrow forteller oss handler om en gutt med navnet Monroe. Han mister moren sin, og får kun beholde en eneste gjenstand til minne om henne. Da velger han et av de mange uferdige maleriene hennes, av en svane, siden dette var morens egen favoritt.
Svanen i bildet forsvinner, og gutten blir på magisk vis dratt inn i maleriets verden der reisen begynner. Det første som møter deg er hvitt. Alt er hvitt, det er ingen faste holdepunkter så langt øyet kan se. Det magiske skjer når du trykker på en av knappene. Da kaster gutten en ball med svart maling som spruter utover når den lander. Da får du endelig se konturer av bygninger, veier og omriss av gjenstander rundt deg.
Dette er spillets store mesterstykke. Du skaper et kunstverk flekk for flekk, du former og gir liv til en blank og livløs verden. I tillegg er det veldig fascinerende å gå tilbake å se på detaljer i etterkant. Det først nivået i spillet, der det kun er konstrasten mellom det hvite og dine svarte malingsballer, er uten tvil en av de bedre åpninger jeg har spilt så langt i år. Det er med barnlig nysgjerrighet man sakte maler seg vei gjennom hager og bygninger, opp trapper og rundt statuer.
Dessverre faller litt av den undrende følelsen utover i spillet. Den visuelle magien forsvinner etter hvert som andre detaljer blir tydelige i verdenen, og The Unfinished Swan mister litt av sin særegenhet. Selv om byene og de senere miljøene er gjennomført, fantasifulle og tro til spillets stilart greier de ikke å gjenskape den samme undrende følelsen fra det første brettet.
Enkle gåter
Det utvikler seg til å bli et ganske enkelt og lite oppfinnsomt gåteløsningsspill. I all hovedsak går spillet ut på å komme deg fra A til B. I starten har du malingsballonger, men etterhvert presenteres du for en rekke andre spillmekanikker, noen bedre og mer underholdende enn andre. Du kan for eksempel gro busker og lianer på bygninger og vegger ved å kaste vannballonger der du vil den skal vokse.
Gåtene i spillet er enkle, og i mange tilfeller er det så og si rett fram, uten å bryne nevneverdig mange små grå. Det er greit variert, og de store forskjellene underveis i brettene er med gjøre opplevelsen mindre repterende enn den kunne ha vært. Hvert eneste av de fire kapitlene har sitt eget særpreg, der det spenner fra en stor, lys labyrintby til en mørk og skummel skog. Alt er veldig vellaget, det er ingen problemer eller unødvendige pauser underveis. Tempoet er godt tilpasset historien, og spillet flyter godt videre fra den ene til den andre plassen.
Lyden er med å forsterke flyten, og bygger opp under stemningen det visuelle setter. Musikken i spillet er dus, forsiktig og passer nydelig til historien. Den myke fortellerdamen presenterer historien akkurat slik en mor hadde fortalt den på sengekanten.
Etter drøye to timer har du med all sannsynlighet spilt igjennom alt, og siste side i boken er snudd. Da kan du kjøpe nye verktøy og gjøre hele historien enda en gang. Et slikt verktøy kan for eksempel være en brannslange som skyter en strøm med vannballonger, eller en radar som finner ballonger. Spredt rundt i alle brettene er det nemlig gjemt ballonger du kan samle, noe som øker lysten til å spille igjen. Jeg hadde samlet godt under halvparten av disse etter første gjennomspilling.
Konklusjon
De første femten minuttene i The Unfinished Swan er fantastiske. Det å kaste svartmaling på et blankt lerret og se detaljrikdommen utfolde seg er en helt spesiell følelse. Mystikken og undringen den hvite verdenen gir oss som spillere er unik.
Dessverre mister spillet etterhvert litt av sjarmen og unikhet. Selv om de nye spillelementene som introduseres holder spillet variert, mangler de noe unikt ved seg. Spillstudio Giant Sparrow har ikke gjort noe feil i spillet. Det er ingenting som er dårlig, eller som føles ute av sin plass. Magien blir bare borte et sted på reisen, og de greier aldri helt å finne den igjen.
Den herlige visuelle stilen er verdt å oppleves alene, og satt sammen med et herlig lydbilde og en god fortellerstemme, har spillet en god og koselig stemning hele veien.
Historien om Monroe er en søt fortelling du gør deg ferdig med på kort tid. De første sidene er fantastiske, men dessverre holdes ikke den samme kvaliteten til siste side.
