LEIPZIG (Gamer.no): Kjerre, vogn, vrak; Porsche, Opel, Lada – kjært barn har mange navn, og ingen kjære barn har vel så mange navn som bilen. Bilspillene er likedan, og alt fra de mest realistiske simulatorene til de sprøeste arkadespillene faller innenfor samme sjanger.
Need for Speed er i så måte en av veteranene innenfor denne sjangeren og de har også bidratt på mange forskjellige felt, fra Shifts imponerende kjørefølelse til Hot Pursuits heftige biljakter. Sistnevnte fikk sin velfortjente reboot for to år siden med Burnout-utvikleren Criterion ved roret, og nå vender de britiske utviklerne tilbake igjen. Denne gangen har de tolket Need for Speed: Most Wanted på nytt.
Som et spill laget av Criterion er inspirasjonene fra utviklerstudioets tidligere bedrifter, så vel som Need for Speed-seriens foregående utskeielser, svært tydelige. Mange har omtalt dette som en Burnout Paradise-klone, og etter å ha spilt det nyeste Most Wanted i godt over seks timer i Leipzig er det vanskelig å være uenig. Samtidig er det viktig å poengtere hvordan dette skiller seg fra Burnout Paradise, på godt og vondt.
Biler så langt øyet kan se
Most Wanted finner sted i en åpen verden, og Fairhaven er den virtuelle lekeplassen man får gleden av å utforske denne gangen. Byen er stor og variert, og det skal godt gjøres å ikke finne noe å ta seg til i de flerfoldige sidegatene eller på de mange milene med motorvei i metropolen. Fairhaven er også svært lekker å beskue, med stilrent design, skinnende lyseffekter og fargerike omgivelser.
Ditt hovedoppdrag går derimot ut på å bli en av de mest ettersøkte førerne i byen. Dette kan kun oppnås ved å tjene seg rik på såkalte «Speedpoints», eller fartspoeng om du vil, og disse poengene får man for alt man gjør i Fairhaven. Alt fra å hoppe ekstra langt, kjøre raskest forbi et trafikklys eller å finne en ny bil gir deg flust av fartspoeng.
Når man så har bygget seg opp en respektabel mengde poeng vil man etterhvert kunne kjøre om kapp med og ødelegge en Most Wanted-bil. Ved å gjøre dette legges den til samlingen og i tillegg tar man vedkommendes plass på listen. Disse bilene er ti i tallet, de er unike, og de er de eneste kjøretøyene i spillet man ikke kan finne strødd rundt omkring i Fairhaven.
Alle andre biler er nemlig tilgjengelige fra første stund, i den forstand at de står plassert et sted i byen. Slik sett er det egentlig helt opp en selv hvordan man har lyst til å gå fram på veien til suksess. Rundt et gatehjørne kan man for eksempel finne en nokså alminnelig Ford, mens man nede ved havna kan plukke opp en vaskekte racingbil.
Hver bil kan også personaliseres til en viss grad, og om man ønsker seg ekstra boost-egenskaper eller et tyngre chassis må man låse opp ekstradelene på egenhånd. Dette gjøres ved å fullføre et av spillets mange arrangerte billøp eller utfordringer som er plassert rundt omkring i byen. Bilene er unike og har derfor også en rekke unike evenementer å ta del i. På denne måten blir man indirekte tvunget til å bruke hver bil en stund før man oppnår sin helt egne stil. Dette kan i utgangspunktet virke strevsomt, men man vender seg raskt til denne måten å spille på, og med så mye moro det faktisk er å spille Need for Speed: Most Wanted er ikke dette noe stort tap.
Lovens fryktløse, sinnsvake arm
Det er nemlig en ren fornøyelse å spille nyeste Need for Speed. Fartsfølelsen er på plass som aldri før, og bilene kjøres som en drøm, være seg det er en av de nevnte Ford-ene, en spenstig Ariel Atom eller Bugatti Veyron. Fremfor å finne opp nye bilnavn slik det ble gjort i Burnout Paradise er nå samtlige biler tatt fra virkeligheten, og således har Criterion hentet ekte data fra bilutviklerne slik at hver bils spesifikasjon skal bli så realistisk som mulig.
For å unngå at dette skal bli en ren simulator har utviklerne gitt hver bil den særegne finjusteringen som gjør det så intuitivt å kjøre biler i Criterion-spill. Med litt trening utføres sladding med all enkelhet, uten at det føles simpelt, og bruk av boost forklarer egentlig seg selv. Dermed kan man med svært lite øving suse omkring i Fairhaven som om man aldri skulle gjort noe annet, uten at de mer erfarne spillerne lar seg pirke på nesen.
Det er bare ett lite problem: Onkel politi er på vakt, og hvorhen du går kan du risikere å støte på en patruljerende politibil. Da er jakten i gang – med katten ute av sekken og en gruppe politibiler i hælene blir Most Wanted plutselig et helt annet spill. Den frie flyten stopper opp, hovedgater blir stengt av politisperringer og man ser seg nødt til å ta beina på nakken, med mindre man ønsker å bli fanget.
Politiet er derimot ikke like interesserte i å la deg slippe unna, og av de titalls gangene jeg ble jaget av purken klarte jeg bare å unnslippe ved et par anledninger. De er fryktløse, helsprøe, stopper ikke for noenting, og det blir rett og slett litt for mye av det gode.
Med hastigheter på godt over to hundre kilometer i timen er det kanskje ikke så rart at de vil stoppe meg en gang for alle, men dette ødelegger spillopplevelsen totalt. Man blir lei, lar seg fange, og må transporteres tilbake til der man byttet bil sist før man kan kjøre videre. Det er greit at utviklerne vil leve opp til Most Wanted-navnet, men når ett enkelt element ødelegger for moroa gang på gang burde de kanskje vurdert andre måter å løse dette på.
Flerspiller med fart i
Need for Speed: Most Wanted utnytter selvfølgelig Autolog-systemet, og denne gangen er det en videreutviklet utgave av det konkurransevennlige verktøyet som gjelder. Med Autolog 2.0 vil så godt som alt man gjør bli sammenlignet med dine venners bedrifter. Trafikklys måler hvem som har kjørt fortest, plakater vil prydes med profilbildet til den som har hoppet lengst gjennom de, og Most Wanted-listen viser den personen med flest fartspoeng til enhver tid. På mange måter er kampanjen og flerspillerdelen i Need for Speed: Most Wanted så godt som én enkelt enhet, men det er ikke før man beveger seg over til den selvstendige flerspillerdelen at man virkelig får føle andre spillere på karosseriet.
Og det er først da spillet virkelig tar av. De datastyrte motstanderne tilbyr riktignok god konkurranse, men det er ingenting som kan sammenlignes med å kappkjøre med opptil syv andre spillerstyrte biler på en gang, med all den uforutsigbarheten dette medbringer. Man konkurrerer i det som kalles «speedlists», eller bare fartslister, og her kan man selv sette opp så mange som fem ulike løp, lagløp eller utfordringer som man senere kan spille som en liten turnering.
Også her får man poeng for alt man gjør, og alt fra å være førstemann til å møte opp på startstreken til å krasje i flest motstandere underveis høster fartspoeng. Alt er en konkurranse og resultatmessig blir det ekstremt fornøyelig å spille Need for Speed: Most Wanteds flerspiller.
Man må riktignok tåle en del venting mellom flerspillerløpene, og ikke alle utfordringer er like engasjerende, men når man slipper alle de ubehagelig sammenstøtene med onkel politi er alt tilgitt.
Konklusjon
Need for Speed: Most Wanted er akkurat det spillet vi med en forkjærlighet for villhet har ønsket seg siden Burnout Paradise ble sluppet for fire år siden. Parallellene til nevnte klassiker er mange og det er vanskelig å ikke tenke tilbake til mine flerfoldige timer i Paradise City når jeg ruser rundt i Fairhaven. Det er derimot ikke sagt at Most Wanted er avhengig av det fire år gamle spillet. Enhver med motstående tomler og konkurranseinstinkt burde finne det de leter etter i den nyetablerte storbyen, uavhengig av tidligere erfaringer.
Det er nemlig lett å la seg rive med blant de mange bilene, løpene og Autolog-beskjedene man konstant blir tilbudt, og det er egentlig bare onkel politi som setter en stopper for moroa fra tid til annen. Dette elementet i seg selv kan til gjengjeld ødelegge en god spilløkt da politiet er nærmest umulig å unnslippe, og fremfor å fortsette jakten i det uendelige ser man seg nødt til å overgi seg til overmakten.
Dette elementet er heldigvis ikke tilstede i spillets dedikerte flerspillerdel, her har man nemlig nok med opptil syv andre helsprøe konkurrenter. Uforutsigbarheten menneskelige motstandere tilfører spillet er uvurderlig for totalpakken, og etter flerfoldige timer bak det virtuelle rattet kan jeg melde at Criterion har gjort det igjen.
Need for Speed: Most Wanted anno 2012 er et av de beste bilspillet jeg har sett på mange år, og med den stadig økende kvaliteten på bilspill sier dette egentlig sitt.
Les også: Codemasters avslørrer Grid 2
Les også: Need for Speed-film annonsert
Need for Speed: Most Wanted lanseres for Xbox 360 (testet), PlayStation 3, PC og PlayStation Vita den 2. november 2012. Vi fikk prøvekjøre spillet på et pressearrangement i Leipzig, og turen dit ble betalt av EA.
