Min spillbarndom bestod for det meste av konsollspill, men da mamma fikk seg ny arbeids-PC kunne både jeg og min eldre bror gå til innkjøp av PC-spill. Mens min bror lot sin fotballinteresse ta overhånd og gikk til innkjøp av Championship Manager 3, gikk jeg selv ut fra erfaring jeg hadde opparbeidet meg hos kamerater. Valget av mine egne PC-spill falt på Sim City 3000, og Worms: Armageddon.
Siden den gang har ikke Worms-serien og jeg tilbrakt mye tid sammen. Team 17s krigerske meitemarker har dog ikke forsvunnet fullstendig fra mine tanker. Jeg husker enda hvor moro det var å slippe et betong-esel i hodet på mine motstandere, eller å gi dem nådestøtet med en eksploderende sau. Med Worms: Revolution er spillopplevelsen akkurat slik den var for tretten år siden, både på godt og vondt.
Villmarksfotografi for viderekomne
Spillets hovedmodus rammes inn av Don Keystone, en villmarksfotograf som har oppdaget de spesielle meitemarkene under jorda. Han ønsker å observere dem i deres naturlige habitat og se dem gjøre det de gjør best: sprenge hverandre i lufta på kreative måter.
Denne rammehistorien har ingen innvirkning på resten av spillet, men fungerer som en innledning til de ulike scenariene du får oppleve i løpet av historiemodusen. Du vil bli ført gjennom åtte oppdrag i fire forskjellige spillområder mens du møter datastyrte motstandere av varierende intelligens. Som alltid er ditt mål å utslette motstanderens lag før de utsletter deg. Noen ganger skal du også bekjempe en sjefsmark som kontrollerer det andre laget. For å gjennomføre dette har du tilgang på en rekke ulike våpen, fra bazooka til eksploderende pensjonister.
Ditt lag vil alltid bestå av fire meitemark, men denne gangen kan du velge mellom forskjellige typer lagmedlemmer fordelt på fire klasser: soldat, speider, vitenskapsmann og «heavy». Soldaten kan bruke alle våpen, speideren er liten og rask, vitenskapsmannen gir dine mark ekstra helse, og en «heavy» sine våpen er ekstra kraftige. Et velbalansert lag som er tilpasset situasjonen kan være forskjellen på seier eller tap i en gitt krig.
I tillegg finnes det en separat gåtemodus, der du må utslette dine motstandere på spesifikke måter med kun de våpen du har foran deg. Som regel trenger du ikke tøye dine små grå så alt for mye, men denne modusen passer ypperlig til å lære deg ulike taktikkene du kan bruke i spillet. Det kan være lurt å ta et par runder i gåtemodusen før du begir deg ut i krig mot datastyrte fiender på høyeste vanskelighetsgrad.
Mest morsomt mot en venn
Historiemodusen er en fin måte å lære seg spillet, og de første åtte oppdragene er satt til side for å lære deg det grunnleggende. Våpnene du får tilgang på bestemmes av det gitte oppdraget, men som regel er du begrenset til en standardpakke med de mest vanlige og brukervennlige våpnene.
I spillets flerspillermodus kan du selv utfordre en datastyrt fiende, eller ta en venn med deg inn i krigen. Du får tilgang på et utvalg våpenpakker som inneholder et gitt antall våpen. Det morsomste er dog at du får lov til å lage dine egne våpenpakker. Da kan du bestemme hvilke våpen meitemarkene kan bruke og i hvilken runde de vil bli tilgjengelige. Min personlige favoritt er å gi alle tilgang til alt for så å se hvem som kan utslette landskapet, samt det andre laget, fortest.
Et stadig tilbakevendende problem i spillet er den ujevne kunstige intelligensen. Noen ganger er dine fiender dummere enn brød, og kan knapt treffe en låvedør på ti meters avstand. Andre ganger er de såpass treffsikre at det grenser til klarsynthet og trosser all logisk sans. Det er som om spillet har to personligheter, og det hele føles dårlig balansert. Spillet er morsomst med en menneskelig motspiller som kan gjøre de samme feilene som deg. Med den nye online-modusen kan du utkjempe kamper mot de aller fleste, men du kan selvsagt også gjøre ting på den gamle måten og rotere på hvem som sitter foran tastaturet.
I tillegg til vanlig, åpen krigføring mellom to eller flere lag finnes det også et såkalt «Fort mode», der to lag inntar hvert sitt fort og kjemper mot hverandre på tvers av en stor avgrunn. Det gir et fint avbrekk fra de vanlige krigsscenariene og krever at du legger opp ny taktikk for hvordan du skal utslette fienden. Det gir også glimrende muligheter til å gjenskape filmen Ronja Røverdatter, der de to meitemarklagene står inn for Mattis-familien og Borka-banden.
Noe nytt og noe gammelt
Det er et større fokus på valgmuligheter i Worms: Revolution enn jeg husker fra tidligere. Etter hvert som du kjemper deg gjennom historiemodusen kan du låse opp nye stemmer, hatter, våpen og andre utrustninger. Som alltid kan du tilpasse laget ditt som du selv vil, også med egne seiersdanser, gravsteiner og hudfarge. Jeg utrustet mine meitemark med røde alpeluer og en stemmepakke som kun refererer Internett-memer. Dette viste seg å resultere i en noe irriterende spillopplevelser. Markene har alltid en kjapp replikk på lur, men variasjonen i det som sies er ikke spesielt stor. Det tar ikke lang tid før du hører de samme replikkene igjen og igjen.
Annet nytt i spillet er en fysikkmotor som påvirker ulike elementer i spillverdenen. Som vanlig må du også ta høyde for vindretningen og dens intensitet når du planlegger et angrep. Fysikkmotoren lar deg sprenge løs objekter som skiftenøkler eller vannflasker, og brukes til å blokkere fiendens bevegelser eller angrep. I tillegg kan du også manipulere vann i spillet, som gir deg ytterligere å passe på i omgivelsene. Dine meitemark kan blant annet drukne under vann, samt bli skylt ut på havet av en vannstrøm. Fysikkmotoren og det naturtro vannet er gode tillegg til en spillmekanikk som ikke har vært spesielt dyp tidligere, og gir deg flere muligheter for å legge opp kamptaktikken. Merkelig nok ser vannet ut som melk i PC-versjonen, men på konsoll ser det ut som vanlig, blått, gjennomsiktig vann.
Med Worms: Revolution tar serien et skritt vekk fra den todimensjonale stilen spillene har vært kjent for. Alt av figurer, bakgrunner og nivåer blir nå gjengitt i tre dimensjoner, men selve spillperspektivet er plassert der det alltid har vært. Du ser kampene foregå fra siden, og beveger dine tropper langs et todimensjonalt plan. Figurene er morsomme å se på, med store øyne og uttrykksfulle ansikter. De ulike meitemarktypene differensieres godt nok til at du enkelt kan se forskjell på en speider og en vanlig soldat. Fargene er sterke og nivåene speiler de ulike spillområdene. En krig som foregår nede i kloakken karakteriseres av mye vann, rust og gammel metall, mens i strand-nivåene finner du som regel vannflasker og skjell strødd omkring.
Til tross for den grafiske nyskapningen kjenner jeg at jeg savner den tegneserieaktige stilen fra tidligere spill. I ren grafisk oppløsning holder ikke Worms: Revolution helt mål, og ser ut som et spill utgitt i 2006. Tegnestilen forsøkes gjenskapt i tre dimensjoner, men sjarmen er dessverre borte. Bildeteksturene er kjedelige å se på og til tross for tredimensjonal grafikk ser alt ganske flatt ut. Spillet ser noe skarpere ut på konsoll, men plages av de samme grafiske problemene som PC-versjonen. Spillet føles også en smule tregt, og det tar gjerne et halvt sekund fra du gir en kommando til den utføres.
Konklusjon
Tanken bak Worms: Revolution er å tenke nytt, men serien har fortsatt en fot godt plantet i fortiden. Spillmekanikken er uforandret til tross for ny fysikkmotor, og det er ikke spesielt mye som kan gjøres ut av et spill der ditt eneste mål er å sprenge dine motstandere i lufta.
En enkel kamp eller to mot en venn, eller i verste fall spillets kunstige intelligens kan være et helt greit tidsfyll, men i lengden føles det hele litt ubetydelig. Det er litt som spillversjonen av gatekjøkkenmat: det metter litt i det korte løp, men du er fortsatt fysen på noe mer når du kommer hjem.
