KÖLN (Gamer.no): Du jobber i Relic Entertainment og du har ett mål: Lag tidenes beste strategispill. Du lager tidenes beste strategispill. Så får du i oppgave å lage oppfølgeren – hva gjør du?
Dette er scenarioet krigsnerdene i Relic befant seg i, etter at det første Company of Heroes-spillet oppnådde den beste scoren noe strategispill noensinne har oppnådd på Metacritic. Det sier seg selv at det stilles store forventninger til hvordan Relic har forbedret et spill som allerede er best i sin sjanger, og ettersom tidenes beste strategispill var et uttalt mål i planleggingen av det første, hva er det uttalte målet for oppfølgeren?
Jo, Relic vil gjøre de samme tingene de gjorde i eneren, bare enda bedre. De ser med andre ord ikke ut til å være videre bekymret for å repetere seg selv, og skal jeg etter en solid time med spillet være helt ærlig – det har de ikke mye grunn til heller.
Rød armé
Det første grepet Relic tok, var å flytte hele sirkuset fra vestfronten i Normandie til den større, blodigere, kaldere og dårligere utstyrte østfronten – derfra er det mye nytt. For det første blir det, slik det ble i det første spillet, et gjennomgående fokus på realisme og historisk nøyaktighet. Østfronten var kaldere, voldeligere og dødeligere enn sin vestlige parallell, og dette er noe Relic har tatt sikte på å formidle i Company of Heroes 2.
Du styrer kampanjedelen som de sovjetiske styrkene, noe som betyr at du vil ha flere, men dårligere utrustede soldater enn din tyske motpart. Av det vi fikk oppleve er ikke dette noe som har gått nevneverdig utover balansen mellom de to sidene, men har kun gitt historiske pedanter nok en grunn til å glede seg.
Realisme i forsetet
Etter en kvikk introduksjon til de nyeste elementene ble jeg gitt kommandoen over min egen fraksjon av den røde arme, i en smått fastlåst situasjon rundt et gjenfryst elveleie. Jeg og mine britiske allierte var etablert på den ene siden av elven, og et uvisst antall nazister på den andre.
Det første man umiddelbart legger merke til, er det nye «TrueSight»-systemet. I de fleste strategispill oppdager du først fienden når de kommer nær nok, det vil si når de kommer innenfor en fastsatt radius av dine styrker. Dette rigide opplyste feltet rundt soldatene dine er fjernet til fordel for et mer dynamisk system som skal ta hensyn til hvor soldatene dine faktisk ser.
På skjermen din gjør dette seg utslag i et bevegelig, opplyst område foran synsfeltet til den enkelte soldat. Utenfor dette synsfeltet er metningen i fargene skrudd ned, og du er ikke i stand til å se fiendene dine, selv om de skulle ligge bak et hushjørne få meter unna deg. Dette gjør det mulig å for eksempel sette opp vaskeekte bakholdsangrep, ettersom bakkestyrker ikke lenger kan se bak bygninger, voller og trær uten først å faktisk gå bort for å sjekke. Selv endte jeg opp med å undersøke ethvert hus med ingeniørtroppene mine i front, ettersom enhver usett tysker samt huset han måtte gjemme seg bak effektivt friteres av ingeniørenes flammekastere.
Marx and Engels, in their fiery genius
Etter å ha tatt viktigheten av «TrueSight»-systemet ordentlig innover meg, tenker jeg tilbake på Enemy at the Gates, og setter umiddelbart ingeniørene mine til verks med å bygge et skarpskytter-hovedkvarter. Å rekognosere lendet for å vite hvor fienden befinner seg er nemlig enda viktigere etter innføringen av «TrueSight», ettersom faren for å plutselig løpe inn i en panserskvadron nå er større.
For virkelig å støtte opp under den realistiske historiske rammen, lager jeg også busslass på busslass med dårlig utrustede, billige, utrente vernepliktssoldater – en arme hovedsakelig bestående av bønder og andre proletære, bevæpnet kun med sin glødende pasjon for mor Russland og en rusten enkeltskudds-rifle på deling. Retrett skjer kun inn i kuleregnet fra maskingeværstillingen jeg har satt opp i bakkant.
Nynnende på "The Red Army is the Strongest", sender jeg i hammerens og sigdens navn mine tallmessig overlegne kamerater på et godt, gammeldags sovjetisk storm-angrep over isen. Fascistene skal få kjenne bolsjevismen på kroppen i form av proletariatets overveldende samhold og patriotiske sjel. Internasjonal sosialisme lenge leve tenker jeg, og høyreklikker hele min voldsomme styrke i retning motsatt elvebredd.
Det er her jeg lærer den andre store, nye mekanikken som er introdusert i Company of Heroes 2, og jeg lærer den the hard way. «ColdTech» heter det som til slutt ble mitt stolte, sovjetiske frontalangreps tragiske endelikt. Ettersom det hele foregår på den kalde, ubønnhørlig brutale østfronten, har Relic utstyrt sin Essence Engine med et nytt simulasjonssystem for vær, kulde og snø.
Hypotermi, nå
Tro mot østfrontens reelle forhold har Relic tatt høyde for at den russiske vinteren – eller «general vinter» som russerne kloke av skade kalte den – var sterkt delaktig i hvorvidt slagene tippet den ene eller andre veien. Om du ikke bygger bål og varmeposter for styrkene dine, fryser de rett og slett ihjel. Over hver enhet er det et lite termometer-ikon som lar deg vite hvor nær styrkene dine er en kald slutt, og setter du ikke ingeniørene dine til å bygge varmeposter står hele hæren din i fare for å utgå. Soldatenes temperatur synker betraktelig i det du sender dem vadende ut i dypsnøen, og om de ikke får varme i kroppen raskt, vil de fryse ihjel.
Min tallmessige overlegenhet ble dermed kortvarig i det general vinter satte foten ned og ikke lot mer enn omkring en femtedel av styrkene mine slippe så langt som til nærmeste elvebredd. Om du skulle klare å faktisk få styrkene dine ut på isen, skal du vite at «ColdTech» igjen gir deg ytterligere taktisk dybde å ta hensyn til. Isen klarer én svær stridsvogn, kanskje to av gangen, men i det du sender et tredje pansermonster over isen, skal du se nøye etter sprekker og svakheter i underlaget. Om din tyske motstander i tillegg har gjort leksene sine – og det har han; den kunstige intelligensen er skremmende slu – kan du vente deg et målrettet artilleri-angrep som sender hele din panserarmada dit bobletangen gror. I tillegg må du ta hensyn til dyp snø, glatt underlag og liknende når du rykker frem.
Konklusjon
I tillegg til elementene som ble introdusert i det første spillet, har Relic plusset på en hel del taktisk dybde. De nye værforholdene skal vise seg en utfordring for den mest utspekulerte krigsstrateg, og at ingen har klart å gjennomføre et solid «TrueSight»-type system før nå er for meg et enigma. Disse to nye endringene som er gjort i Essence Engine, skaper flust av nye fasetter i et allerede komplekst taktisk system, og Relic har nok enda mer å by på etterhvert som vi nærmer oss lansering.
Selv om min uselviske kamp for proletariatet endte i iskald fiasko, står Company of Heroes 2 fram som et av Gamescoms store høydepunkt. Relic har også finpusset på mye småting for å forbedre den allerede gode formelen presentert i det første spillet. Soldatene dine har nå for eksempel muligheten til å hoppe over gjerder, og de kan ta over førerløse kjøretøy og ubemannede bombekasterstillinger. Slike små forbedringer gir til sammen taktiske ringvirkninger i alle deler av spillopplevelsen, og det blir spennende å se hele det taktiske landskapet i all sin prakt når spillet kommer ut. Til da er det bare å glede seg – proletariatets seier er sikker, kamerater.
Company of Heroes kommer til PC en gang til i løpet av første kvartal 2013.
Les også: Neste Command & Conquer har ingen historiedel
Les også: Snart kan du teste StarCraft II-oppfølgeren
