Mario, en av de største ikonene i spillenes verden, begynner å dra på årene. Helt siden den berømte rørleggeren gjorde sin debut i det aller første Donkey Kong-spillet en gang på åttitallet har han dukket opp i utallige former, og alt fra tennis til fotball har fått sitt eget Mario-spill. I New Super Mario Bros. 2 er derimot Mario der han virkelig hører hjemme, i to dimensjoner, på plattformeventyr i soppriket.
Som vanlig skal prinsessen og halve kongeriket reddes, skilpadder hoppes på og sopper tygges, men mer enn noe annet handler Marios seneste eventyr om gull. Gullmynter, gullfiender, og gull så langt øyet kan se står på timeplanen når vår alles favoritt-italiener gjør det han kan best.
Obligatorisk organisering
Det er en kjent historie og New Super Mario Bros. 2 gjør lite for å skape de store overraskelsene når Prinsesse Peach plutselig blir kidnappet. Bowser står nok en gang bak og det er hans syv barn, bedre kjent som «The Koopalings», som stjeler prinsessen rett foran nesa på Mario og Luigi.
Tradisjonen tro legger de to rørleggerbrødrene ut på redningsaksjon, og en rekke temainspirerte verdener må forseres for å redde den kongelige frøkna. Her vil man møte på alt fra snø og is til ørken og gressfylte sletter – det er stor variasjon innad i spillet, men til gjengjeld er det lite som skiller New Super Mario Bros. 2 fra sin direkte forgjenger, og ei heller noen av de todimensjonale Mario-spillene som har kommet før det.
Som nevnt innledningsvis skal man fremdeles kverke røde og grønne skilpadder med velplasserte sprang, og det er som vanlig et utall forskjellige sopper som gir spilleren unike krefter ved fordøyelse. Vanlige røde og hvite sopper gjør Mario større, mens en blå utgave gjør ham liten og rask – i tillegg melder flammeblomsten sin tilstedeværelse ved at Mario begynner å sprute flammer, og den såkalte vaskebjørn-drakten gjør også et comeback.
De ulike kreftene og miljøene man har tilgang på er derimot noe man forventer å se, det regnes nærmest for obligatoriske faktorer i et spill av denne typen, og derfor er det først og fremst det lille som er nytt som gir en viss grunn til begeistring.
Kong Midas
Og det nye er gull – gull er på mange måter hovedingrediensen i New Super Mario Bros. 2, noe Nintendo konstant velger å minne deg på. Gullmynter ligger henslengt utover samtlige områder i soppriket, være det seg i et av Bowsers slott eller langt under havoverflaten, og selv om dette i seg selv ikke er noe nytt er selve mengden med gull oppsiktsvekkende.
Man finner nemlig en uhorvelig menge med skinnende gull iløpet av spillets gang, og den kimende lyden av klirrende mynt blir et fast element i spillingen din. Hver murblokk man stanger hodet i slipper løs et hav av mynter, spesielle «power-ups» forandrer fiender til gull, og når man etterhvert ender opp med mer gull og ekstraliv enn man vet hva man skal gjøre med virker det hele litt ekstensivt. I lengden klarer man heller ikke helt å bry seg om å plukke opp den latterlige mengden mynter, noe som har vært en slags besettelse i tidligere spill.
For å toppe det hele har Nintendo faktisk inkludert en helt egen modus med fokus på å samle gull: den såkalte «Coin Rush»-modusen handler kun om å finne så mye gull som overhodet mulig på tre tilfeldige baner uten å dø underveis. Man setter rekorder som man så kan dele med 3DS-konsollens «SpotPass»-funksjon, og det er gøy et par ganger, men ellers tilfører denne modusen lite til den generelle spillopplevelsen.
Heldigvis har Mario fremdeles et ess i ermet, nemlig det faktum at han alltid har vært god til å sprette omkring på små plattformer. Plattformelementene i New Super Mario Bros. 2 er mer polerte enn noensinne tidligere, og presisjonen som lar deg operere med milimeterstore marginer er like fenomenal som alltid.
Frustrasjon og fornøyelser
Når brettdesignet er på sitt beste, og man får en slags flyt i sin ferd gjennom de ulike nivåene er det en fryd å spille som Mario (eller Luigi). Disse øyeblikkene er dog få, og det er langt mellom hver gang det er spesielt engasjerende å spille New Super Mario Bros. 2.
Noen av de mest spennende øyeblikkene i spillet inntreffer først når man oppdager en av de mange hemmelighetene som er strødd rundt omkring i soppriket. Hvor godt gjemt disse er varierer veldig, men det er uansett alltid en fornøyelse å oppdage noe så simpelt som en bortgjemt stjernemynt, eller noe så grandiost som en helt ny verden.
Det er totalt ni verdener i New Super Mario Bros. 2, og hele to av disse er hemmelige, mens en tredje åpnes først etter at man har fullført spillets historiemodus. Kampanjen er derimot like tynn som historien den er basert på, og varer ikke mer enn fem timer.
I den sammenheng bør det også nevnes at undertegnede støtte på en rekke «komplikasjoner» underveis, oftest i form av frustrerende dødsfall langt fra sjekkpunkter. Vanskelighetsgraden veksler mellom det latterlig enkle og det irriterende kompliserte - for eksempel kan man i det ene øyeblikket slite med å ta seg forbi en særs innpåsliten og puslete avgrunn, mens man i det neste denger i hjel en av «The Koopalings», sjefsfiendene i spillet, som om det skulle vært jobben ens.
Konklusjon
Mario har mange år på baken og noe av denne alderen begynner å vise seg. New Super Mario Bros. 2 er et godt spill, men de resirkulerte spillmekanikkene klarer ikke å engasjere slik som før, og når det er bortimot identisk med sin direkte forgjenger på Nintendo DS oppleves spillet som uinspirert og aldri så lite kjedelig.
Fokuset på å samle så mye gull som mulig føles i utgangspunktet ganske unikt og spennende, men man blir fort lei av det gimmick-aktige konseptet. På samme måte er det meget gøy å løpe gjennom godt designede nivåer når flyten først sitter, men disse øyeblikkene kommer ikke ofte, og en ubalansert vanskelighetsgrad gjør at man føler mer frustrasjon enn det som sunt er.
Det er lett å føle at man har sett alt før, og spillet gir deg ingen ordentlig motivasjon for å jobbe deg gjennom nivå på nivå når man vet hva som venter rundt hver en sving. Til tross for de svært varierte banene og mange artige hemmelighetene er det lite som virkelig fenger undertegnede, og det hele ender opp med å bli en noe snau opplevelse.
Spillets manglende evne til å skape engasjement følger egentlig spilleren fra start til slutt, og det faktum at hverken det gamle eller det nye i New Super Mario Bros. 2 klarer å imponere nevneverdig, sier sitt om Marios nyeste eventyr.
