Det avholdes mange store idrettsarrangementer. Olympiske leker, verdensmesterskap, og europamesterskap er over oss hele tiden, og som regel følger det også med et videospill til disse folkefestene. Dessverre har slike spill et rykte på seg for å ikke alltid være like gode. Franske Cyanide Studio har i mange år produsert Pro Cycling Manager-serien til PC, men med de offisielle rettighetene til Tour de France-navnet forsøker de nå også å fri til konsollspillerne. Er konsollspill og sykkelsport egentlig en god kombinasjon?
Trenger vi et actionbasert sykkelspill?
Dette er ikke første gang Cyanide prøver seg på et konsollbasert sykkelspill. Allerede i 2009 lanserte de det nedlastbare Xbox Live Arcade-spillet Pro Cycling – Tour de France 2009. Dette var et spill som skulle ha all moroa fra simulasjonsspillet på PC, samtidig som det skulle by på adrenalinkicket av å sykle løpene selv. Trolig er dette det største søppelspillet min veldrevne Xbox 360 noen gang har kjørt. Derfor var forventningsnivået mitt ikke i taket da jeg etter en god Tour de France-etappe skled disken inn i boksen og skulle prøve meg som sykkelproff.
Først og fremst er det jo litt trist at et offisielt TdF-spill ikke har lisensen til alle lagene. Det samme fikk EM-utvidelsen til FIFA12 mye kritikk for. Jeg var uansett klar til å kjøre Tour de France, og gikk for BMC-laget til Thor Hushovd og Cadel Evans.
Du velger rytteren som skal kontrolleres, og beveger deg med venstrestikka mens du regulerer farten ved å trykke på den grønne A-knappen på kontrolleren. Når ønsket hastighet er nådd holder du A-knappen trykket inn for å holde den jevn. Dette virker umiddelbart som et greit system, men det å holde en knapp inne over lengre tid er både slitsomt og kjedelig. I tillegg er det slik at du gjør enkelte valg med den samme knappen, og jeg opplevde flere ganger at jeg plutselig valgte å styre neste seksjon med feil rytter fordi knappen allerede var trykket inn når valgmuligheten dukket opp.
Mange knapper å holde styr på
Du kan velge mellom to girsett, noe som i realiteten er å velge mellom å sykle vanlig og å angripe/spurte. Dette er forsåvidt greit nok. Det er en forenkling av virkeligheten som trolig er nødvendig i et slikt spill. Du kan også velge tre ulike typer mat, henholdsvis eple, banan, og geletube. Meningen med disse er at de skal fylle opp de tre ulike barometrene som viser hvor mye du kan yte. Matrettene er dessverre knotete å bruke, og jeg føler ikke de tilfører noe til spillet, annet enn å være nok en ting man må passe på.
Noe av det viktigste i et sykkelritt er hvordan man posisjonerer seg og manøvrerer seg i feltet. Siden farten hele tiden varierer er det vanskelig å holde en jevn fart. Man må hele tiden regulere innsatsen sin, og selv om dette er litt slitsomt føles det realistisk at man kniver om posisjonene. Resten av manøvreringen er derimot ikke realistisk. Du kan svinge frem og tilbake i feltet uten fare for å dunke borti noen av de andre rytterne og skape en velt. Det samme gjelder når det kommer krappe svinger. Så sant du faktisk klarer å svinge rett vei er det verste du opplever å miste litt fart. Det føles i stor grad som om du kjører på skinner, og den eneste gangen jeg fikk litt fartsfølelse var når jeg var i brudd og stupte alene ned et stort fjell. Da virket det som om det gikk unna.
Du må være både atlet og strateg
I tillegg til at du styrer din egen syklist er du også den som bestemmer over de andre på laget ditt. På ethvert tidspunkt kan du få opp en meny for å kommandere dine lagkamerater til å angripe, beskytte deg, eller gå i front og dra feltet. Du kan også be om å få mer rittinformasjon fra manageren din.
Det er ikke alltid problemfritt å manøvrere disse menyene mens du sykler. Man må holde tunga rett i munnen og det er mange knapper som skal trykkes på. Jeg opplevde også at det var vanskelig å få lagkameratene til å lystre mine kommandoer. Når jeg sendte alle mann foran for å kjøre inn en stakkarslig rytter som lå alene foran i brudd, klarte de ikke gjøre det. Jeg måtte gi ordren flere ganger, og når jeg satte intensitetnivået på topp endte det opp med at Cadel Evans eller Phillipe Gilbert bare kjørte fra resten av feltet.
Når du kjører en etappe er den delt opp i flere strekninger. For hver strekning spør spillet deg om hvilken rytter på laget ditt du ønsker å kontrollere. Dette er en veldig fin ordning, for da kan jeg passe på Evans gjennom de tidlige fjellene, mens jeg kjører som Hushovd i spurten. Du har også mulighet til å simulere hver enkelt strekning dersom du ikke ønsker å kjøre dem selv. Dette fungerer egentlig veldig bra og må vel sies å være det mest vellykkede konseptet i spillet.
Spillet belønner deg hele tiden for dine plasseringer, og du mottar prispenger basert på hvilke plasseringer rytterne får på etappen, på om du kjører med noen trøyer, og på hvordan du klarte deg på innlagte spurter. Du får god informasjon om løpene mellom etappene, men det er ikke alltid like lett å fremhente denne informasjonen mens du kjører. Både løypeprofil og info om brudd får du bare vekselvis, og det er enkelte dårlige designvalg som gjør at jeg ofte blir sittende å vente på at den informasjonen skal dukke opp igjen.
Det er mye småtteri man kan peke på i dette spillet. Likevel er det de store tingene som blir mest prekært. Cyanide har ikke klart å lage et underholdende spill her, og de har definitivt ikke klart å lage et spill som gir deg følelsen av å delta i Tour de France. Det er aldri spesielt spennende, og du trenger ikke passe deg for alle de farene som rytterne i TdF faktisk må oppleve. I tillegg blir du påtvunget tåpelige elementer. Når Bradley Wiggins rykker i fjellet kan jeg dessverre ikke følge med Cadel Evans fordi jeg nettopp har begynt å spise en banan. Man skulle tro en seier var verdt å ofre en halv banan for.
Konklusjon
Le Tour de France 2012 var ikke fullt så ille som jeg fryktet etter å ha spilt 2009-utgaven. Et godt system for å velge hvilke ryttere du ønsker å styre på hvilken del av etappen, gjorde spillet til en levelig affære. Likevel opplevde jeg det som knotete å skulle styre syklisten min samtidig som jeg skulle manøvrere en rekke menyer. Manglende informasjon underveis i rittet teller heller ikke til spillets fordel.
Mer problematisk er det at det var vanskelig å få både lagkameratene og min egen rytter til å gjøre det jeg vil. Måten man svinger syklisten frem og tilbake føles mer ut som om man styrer en bil i NASCAR enn en sårbar og vinglete sykkel. Spillet byr hverken på nok realisme, eller nok underholdning, til å klare å interessere meg nevneverdig.
Jeg ender likevel med å tenke at selv om de hadde fikset alt som ikke fungerte så bra, vil det fortsatt ikke være et spesielt underholdende spill. Noe av problemet kan ligge i at det rett og slett ikke lar seg gjøre at du skal kontrollere en syklist og et helt sykkellag via en håndkontroller. Konseptet trenger i hvert fall en skikkelig gjennomgang før jeg kan tro på at dette i det hele tatt kan bli gøy. Den dagen jeg kan koble ergometersykkelen min til Xbox-en, da kan kanskje dette ha noe for seg. Inntil videre er det nok best å skygge unna. Her ville jeg i utgangspunktet anbefalt deg å holde deg til management-spillet på PC, men siden årets utgave var skuffende bør du kanskje heller bare se på tv.
Le Tour De France 2012 er utviklet av Cyanide, og finnes på Xbox 360 (testet) og PlayStation 3. Spillet ble lansert 29. juni.
