Med inspirasjon fra arkadebilspill som Burnout og FlatOut har Codemasters Racing tatt DiRT-serien i en ny retning. DiRT Showdown har mindre fokus på høy realismefaktor til fordel for høyoktan-action med kraftige motorer, stor fart og voldsomme kollisjoner. Det er godt for fartsdemoner som meg som tok bilspilloppkjøringen hos Mario Kart og teoriprøven med Cruis'n-serien.
Forenklet, men ikke fordummet
Enspillerdelen dreier seg primært rundt Showdown Tours, rallyturnéer bestående av syv ulike typer billøp som kan deles inn i tre hovedgrupper. Du skal enten komme raskest til mål, knuse motstandernes biler eller utføre spesifikke manøvre og triks. Inspirasjonen fra klassikeren Destruction Derby er tydelig, da du alltid sitter med muligheten til å gjøre de konkurrerende bilene til en stor haug med skrapmetall.
Codemasters har lagt til rette for at du enkelt skal kunne velge turné, løpstype og kjøretøy, for så å sette klampen i bånn og la motoren brumme. Bilene du har å velge mellom er alle varierte og spesialiserer seg på enten ren motorkraft, bilhåndtering eller strukturell utholdenhet. Disse tre egenskapene er det eneste du trenger å bekymre deg for ved valg av kjøretøy, men det er alltid lurt å la valget påvirkes av typen løp du skal delta i. Ødeleggelsesderbyet krever en langt kraftigere og stødigere bil enn et standard konkurranseløp, og mange av konkurranseløpene foregår på særs svingete og kronglete veier.
Selv om realismen har blitt tonet ned er kjøregleden i DiRT Showdown fortsatt på topp. Som i Burnout- og FlatOut-serien har du en turbofunksjonen som gir en ekstra fartsøkning når du trenger det. Turboen representeres av en måler nederst på skjermen som fylles opp gradvis når du kolliderer med motstandernes biler. De mer intense kappløpene i spillet blir ofte avgjort på målfoto takket være turboen. Litt ekstra fart er også fint å ha i de mange arenaløpene, der du skal ødelegge motstanderens kjøretøy rasket mulig. Turboen gir større smell og hardere krasj, som resulterer i høyere poengsum og en garantert førsteplass.
Frikjøring i et åpent område? Ja takk!
Selv om turnékjøringen inneholder mange typer kappløp er det fullt mulig å gå lei. En Showdown Tour består av tretten løp, og man kommer til å spille gjennom samme type løp minst to ganger per turné. Mange av konkurransene er ferdige på mindre enn fem minutter, og selv om variasjonen virker stor savner jeg variasjon i banene og løpstyper. Kappløp nummer to gjennom gatene i Miami er slående likt kappløp nummer én i samme byen. Heldigvis blir variasjonen noe større på de høyere vannskelighetsgradene, samtidig som løpene blir lengre. Det finnes imidlertid et herlig alternativ til den vanlige konkurransekjøringen som Codemasters har valgt å kalle «Joyride».
I «Joyride» får du fri tilgang til et avgrenset område der du og bilen din kan boltre dere i full utfoldelse. Frikjøringen er et fantastisk avbrekk til de vanlige løpene i spillet og lar deg finslipe dine motorferdigheter. Du blir gitt et sett med spesifikke triks du kan gjennomføre for å teste deg selv, men du kan også bare kjøre rundt og ha det gøy om du ønsker det. Triksene du skal gjennomføre innebærer alt fra drifting, hopp, slalomkjøring og lignende presisjonsbevegelser. Gjennomfører du mange nok triks åpnes ytterligere deler av området du kjører rundt i. Spredt omkring finner du også skjulte emblemer som skal samles sammen.
Ved å utføre triks og samle emblemer tjener du i tillegg penger du kan bruke på å låse opp nye biler eller forbedre de du allerede har. Penger tjenes også inn ved å fullføre løp i Showdown Tours. Alle de tre nevnte egenskapene til en bil kan forbedres, men bare til et visst punkt. Derfor er det absolutt lurt å gå til innkjøp av sterkere og raskere biler etter hvert som utfordringene blir høyere. Den første turnéen er ikke spesielt utfordrende, men vanskelighetsgraden dyttes raskt opp i toppsjiktet, og motstanderene vil også ta i bruk nye og kraftigere biler.
«Joyride» er moro, men jeg savner flere steder å kjøre i. Det er bare to områder man faktisk har tilgang på: en byggeplass i Battersea og et industrielt havneområde i Yokohama. Selv om disse utvides ytterligere når man utfører triks er kun to tumleplasser for lite. Jeg forstår at det er vanskelig å skape mange omfattende og vidstrakte tumleplasser for en rallybil, men større variasjon hadde vært å foretrekke. Du har heldigvis stor valgfrihet når det gjelder bilen du skal bruke i, slik at du kan plukke ut din favoritt.
Billøp i alle regnbuens farger
Selv om innholdet i Showdown ikke nødvendigvis er særlig originalt plager det meg lite. Det er morsomt å drive med arkadeinspirert rallykjøring, og den lavere inngangshøyden gjør at jeg har det mer moro med dette spillet enn med tidligere utgivelser i samme serie. Den forenklede spillmekanikken gjenspeiles av et grafisk grensesnitt som er like nedstrippet, men likevel spennende å få med seg.
I et løp presenteres du for standardinformasjonen du får i alle bilspill: din posisjon i løpet, din rundetid, antall gjenværende runder, bilens helse, og turbomåleren. Dette presenteres med store tall og klare farger, slik at alt skal være enkelt å få med seg. Det jeg savner er et kart over banen jeg kjører på, slik at jeg bedre kan planlegge drifting og overtagelser i løpet. Jeg kunne også tenkt meg et speedometer slik at jeg vet hvor raskt jeg faktisk kjører.
De ulike løpene foregår stort sett i USA, i stater som Colorado, Michigan, Florida og California, men du reiser også til Japan for å delta i løp. Alle de ulike statene har hver sin grafiske stil som males med bred og fargerik pensel. Colorados snøkledde fjell er kaldt antrukket i hvitt og blått, mens Floridas urbane bystrøk spraker i alle regnbuens farger. Nevada på sin side for evig kledd i en støvete solnedgang. Fargepaletten er variert nok til at banene står i god kontrast til hverandre, og bilene du kjører i er like fargesprakende og detaljerte som løpsbanene.
Lakken på bilen kommer dog til å se ganske sliten ut etter et løp ettersom bilen du kjører vil både gi og få mye juling. Etter hvert som du kolliderer og dytter deg fram til pallen i et løp viser bilen din vedvarende skade på både lakk og karosseri. Bilen kan miste alt fra venstre fordekk til bakre støtfanger, og de delene du mister kan påvirke bilens prestasjoner. Selv hadde jeg problemer med å gjennomføre ordentlige svinger da jeg mistet begge frontdekkene. Det som faller av bilen blir liggende i veibanen for å skape trøbbel både for deg selv og dine motstandere. Det samme gjelder autovern og andre hindringer som naturlig ligger i veien for deg. Slikt byr på spennende utfordringer som krever rask hjerne og enda raskere tomler.
Når du velger kjøretøy kan du også velge hvilken sponsor du ønsker å kjøre med. Dette valget er kun kosmetisk, da det ikke har noen effekt på hvordan bilen kjører eller hvor mye penger du tjener på et løp. Hver sponsor kommer med sin spesifikke lakkering, og jeg må innrømme at det er ganske stilig å kjøre kappløp i en neogrønn bil i et snøkledd Colorado.
Slitsom kommentatorstemme
Et spill med såpass mange hestekrefter krever et minneverdig og engasjerende lydspor. Som seg hør og bør for et spill lagd i 2012 er Showdown fullstappet av alt fra dubstep til heavyrock fra artister og grupper som Rise Against, Blokhe4d, Byob og Danny Byrd. Musikken er mest utbredt i spillets menyer, men høres sjeldnere i løpene. Det er synd, for et skikkelig gitarriff eller en hardtslående bass kan gjøre en intens racingopplevelse enda bedre.
Resten av lydbildet domineres av verdens mest irriterende kommentator, som tydeligvis elsker å høre sin egen stemme. Han kunne vært en kul tilstedeværelse i spillet, som DJ Atomica i Burnout Paradise, hadde det ikke vært for de banale replikkene og den tåpelige holdningen. Det er litt som å høre avkommet av en surfer fra California og en som skatet mye på 90-tallet. Kallenavn som «dude», «bro», «skippy» og «man» dukker opp med jevne mellomrom sammen med pinlige popkulturelle referanser. Han er også veldig glad i å meddele «They made it over the line» eller «And they finished» hver eneste gang en bil krysser målstreken for å avslutte løpet. I hvert løp. For hver eneste bil.
Et sosialt racingnettverk med kronglete menyer
Konkurransedrevne spill har alle gylne muligheter til å virkelig klinke til når det gjelder utformingen av en flerspillerdel. Jeg skulle gjerne sagt at DiRT: Showdown skinner som en finslipt diamant og setter en ny standard for racingspill, men på grunn av kronglete og uoversiktlige menyer tar det lang tid å faktisk komme i gang med et løp. Dette gjelder ikke bare flerspilleren, men også når man ønsker å spille for seg selv.
For å begynne en konkurranse over nett må jeg grave meg gjennom syv ulike undermenyer før løpet endelig er i gang. Etter å ha valgt om du skal spille over nett eller med delt skjerm må du velge om du deltar alene eller som en del av et lag. Etter dette har du valget mellom ulike typer konkurransepakker (racing, ødeleggelsesløp, triksløp, og så videre), som lar spillet sette opp tilfeldig utvalgte konkurranser som du skal delta i. Du kan velge å delta i alle konkurransetypene, eller bare en avgrenset mengde. Deretter må du bestemme deg for hvorvidt du skal arrangere en privat spilløkt eller slutte deg til en som allerede eksisterer. Først etter å ha trykket meg gjennom alle disse valgene kan du begynne å velg bilen du skal kjøre med. Sted, bane og konkurransetype velger spillet selv.
Med all forenklingen som har blitt gjort i DiRT: Showdown er jeg overrasket over at det skal være såpass kronglete å hoppe inn i en økt over nettet. Spillet regelrett trygler etter et «quick race»-valg, både online og offline. Når man endelig kommer inn i et løp er det veldig gøy å delta i konkurranser mot andre, men det er frustrerende å måtte hoppe gjennom såpass mange ringer for å komme seg dit.
Når du gjennomfører løp over nett tjener du et spesifikt antall fans per løp ut fra prestasjonen i løpet. Flere fans bidrar til å øke rangeringen din i Racenet, et sosialt nettverk Codemasters har utviklet for sine bilspill. Med mange nok fans kan du også tjene ekstra penger til nye biler. Alt dette logges av Racenet, men det å tjene fans gjelder kun i online-modusen, og fungerer kun som en erfaringsmåler. Jeg ville likt å se en bedre sammensmelting av de to modusene, slik at jeg kan tjene fans i enspilleren og la dette påvirke min rangering i Racenet.
Er du én av de som liker å skryte av egne spillprestasjoner til dine venner kan du også bruke Racenet til å sende ut spesifikke utfordringer til alle du kjenner. Spillet kommer også utstyrt med en stilig tilbakespillingsfunksjon som lar deg enkelt velge ut dine kuleste stunts og krasj for opplasting til YouTube for ekstra skrytefaktor.
Konklusjon
De av dere som er store tilhengere av de mer realistiske spillene i DiRT-serien kan puste lettet ut. DiRT: Showdown er ikke en erstatning for DiRT 4, men heller en spin-off myntet på å trekke til seg nye spillere. Dette har skapt flere forenklinger i spillmekanikken som igjen fører til en spillopplevelse som minnner mer om en arkaderacer. Frikjøringsmodusen «Joyride» skaper et godt avbrekk mellom de vanlige kappløpene, men jeg hadde likt å kunne kjøre rundt i mer enn to områder.
Kronglete og uoversiktlige menyer ødelegger opplevelsen noe, og jeg savner en «quick race»-funksjon som lar meg hoppe øyeblikkelig inn i et løp. Det tar mye tid før jeg får startet et løp, men når det først kommer i gang er det en meget tilfredsstillende opplevelse å høre motoren ruse idet jeg setter klampen i bånn.
Med sitt fargesprakende og detaljerte grafiske uttrykk er DiRT: Showdown meget pent å se på, og variasjonen mellom de ulike områdene er stor. Bilene er like fargerike som banene du kjører i, og bruken av klare farger og store kontraster gjør seg godt på en høyoppløselig skjerm.
Til tross for noen negative punkter er DiRT: Showdown en fartsfylt og spennende racingopplevelse. Den lave inngangsterskelen åpner serien opp for nye spillere, noe jeg setter stor pris på. Grafikk og spillmekanikk skaper en fartsfølelse uten like i kappløpene, og det blir aldri kjedelig å sende motstanderen til skraphaugen i et destruksjonsløp. Anbefales for både hardbarka motorhoder og søndagskjørere.
DiRT Showdown er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og PC.
