LONDON (Gamer.no): Forrige gang vi satt oss ned med Medal of Honor-serien var i form av det kreativt titulerte Medal of Honor fra 2010. Dette var første gang vi så den ellers så førtitallsorienterte serien entre nåtiden, og utvikler Danger Close har ikke funnet noen grunn til å endre på denne nye, moderne settingen. Tvert i mot.
Så det åpenbare spørsmålet er hvorvidt Warfighter skal klare å karre til seg sin egen identitet i jungelen av moderne førstepersonsskytespill. Vi kikket på en demonstrasjon av spillet, og fikk absolutt et visst svar.
Halvrealistisk premiss
Warfighter ser ut til å skape en nisje et sted mellom gjennomgående realisme og tilgjengelig actionunderholdning. Med seg på laget har Danger Close nemlig fått et antall ekte spesialsoldater, som har gitt føringer på alt fra små ting, som hvilken farge den og den hatten skal ha, til større ting, som hvordan rom klareres.
Realismen Danger Close har vært ute etter, kommer derimot hovedsakelig til uttrykk gjennom den realistiske settingen, og de autentiske scenarioene. Både den overhengende historien, samt de mer konkrete oppdragene, er skrevet i lag med nevnte spesialsoldater for å lage historier som skal være så realistiske at de like gjerne kunne ha skjedd. Det er altså virkelige terroristgrupperinger og virkelige spesialenheter, virkelig utstyr og virkelige teknikker, men historien og oppdragene er oppdiktet.
Blå mot Blå
Man kan i Warfighter velge mellom tolv virkelige spesialstyrker fra ti forskjellige land. Dette er fordi Danger Close har innsett at det ligger mye nasjonal stolthet i militære spesialstyrker. Norske ungdommer vil ikke spille som Delta Force, slik de er blitt pent nødt til gjennom tiår med skytespill. De vil spille som den værbitte monstergjengen fra Rena, Forsvarets Spesialkommando. Og helst mot svensker. Dette kan du nå gjøre i Warfighter, for her er det nemlig implementert noe de kaller blå mot blå, det vil si snillinger mot snillinger.
For å forklare tankegangen bak dette drar seriens kreative nav, Rich Farrelly, parallellen til superheltuniverset. I superhelt-tegneserienes hovedbastion, USA, foregår det i nerdekretser hele tiden en diskusjon om hvilken amerikansk superhelt som ville vunnet mot en hvilken som helst annen amerikansk superhelt: Spiderman mot Batman, Superman mot Hulken, Wolverine mot Judge Judy, og så videre. Hvorfor da ikke ta virkelighetens superhelter, sette dem opp mot hverandre, og finne ut hvem som er best? Det er dermed ikke urealistisk å forvente at dette vil bli en del av flerspillerdelen, og ikke så mye en del av historiemodusen.
Uortodokst fokus
Når det gjelder historien ble det servert få detaljer (annet enn at Woodo og Preacher er tilbake), men tematisk ble det levnet liten tvil om hvor Warfighter er på vei. Farrelly kunne forklare at de ville gå en litt annen retning enn i det forrige Medal of Honor. Der la de fokus på brorskapet som dannet seg mellom soldater i strid. Nå skal det derimot høstes drama fra forholdet soldatene har med sine koner og barn. Ønsket er å komme inn i hodet på både soldatene og deres familier.
Danger Close har også et fokus på å komme bak overskriftene i nyhetene. Om man for eksempel leser om en gruppe gisler som gjenforenes med familien sin på en flyplass et sted i mellomamerika, tenker man aldri på den hemmelige, topptrente gjengen som satte livet sitt på spill for å redde disse gislene. Hvilke problemer har de, hva tenker familiene deres, hvordan forholder de seg til å være borte fra barna sine flere hundre dager i året. Som Farrelly poengterer, her er det et stort, ubrukt potensiale for mye realistisk, medrivende og engasjerende historiefortelling.
Ortodoks praksis
Vi fikk en demonstrasjon av denne særegne realismen, med den vaskeekte, arrete spesialsoldaten Tyler bak spakene. Historien bak det vi fikk se var nettopp at settingen og terroristgruppen er ekte, men resten var funnet på. Vi befant oss midt i en flomkatastrofe på Fillipinene, og i den anledning hadde den islamistiske separatistbevegelsen Abu Sayyaf tatt en gjeng helsearbeidere som gisler. Et team spesialsoldater måtte dermed inn for å rydde terroristene av veien. Trengte de virkelig en kar som Tyler for å finne på dette?
Det er først ved ting som entring av dører og liknende at man skjønner hva folk som Tyler har hjulpet til med. I Rainbow Six-stil får man valget mellom å entre døren med håndgranater, og i så fall hva slags type, eller om man vil gå inn uten. Danger Close har tatt alle de små avgjørelsene operatørene må gjøre i virkeligheten, og kokt dem ned til slike litt enklere mekanikker.
Det kan derimot sees en litt sær bieffekt av Frostbite-motoren spillet bruker, i det Tyler begynner å fyre av gårde mot fillipinerne. Battlefield 3-følelsen er nemlig ikke til å unngå, og Warfighter har muligens med dette begått sin første tabbe, ettersom det i utgangspunktet sliter nok med å skille seg fra røkla om ikke det skal se ut som Battlefield i tillegg.
Klisjékarusellen
Og det stoppet ikke der. For vi fikk se alle de kjente elementene entre scenen en etter en. Regenererende helse? Check. Skriptede eksplosjoner? Check. I sakte film sparke opp dørene på rommet gislene sitter i og plukke ned alle de med AK på seg? Check. Eksploderende tønner stående på strategisk meget fordelaktige steder? Check. Hundrevis av terrorister som meies ned av fire-fem amerikanske soldater? Check. En sekvens der noen beordrer deg til å overta mitraljøsen på et kjøretøy som ræller i vill fart gjennom masse eksplosiv action? Check. Realistisk gameplay slik Danger Close lovet oss? Che … nei, vent.
Når noen etter denne demonstrasjonen ydmykt hinter til at dette kanskje ikke er så realistisk likevel, er både Tyler og Farrelly påpasselige med å understreke at dette kun er et spill. Danger Close har nemlig luket ut den realismen de mente stod i veien for underholdningen, noe som ser ut til å ha vært en del. Og at Warfighter ville bli et spill lå vel hele tiden litt i kortene.
Konklusjon
Det var på forhånd store forventninger til hvordan Medal of Honor: Warfighter skulle greie å albue seg vei blandt sine veletablerte konkurrenter. De har muligens lykkes i å finne seg sin egen teoretiske nisje, men det som var lovet i teorien, ser ut til å i praksis svinne hen i alle de samme gamle, utbrukte elementene vi har sett mange ganger før.
Det er med andre ord en del gode initiativ her, som for eksempel den selverklærte realistiske tilnærmingen de etter sigende skal ha brukt. Å kunne spille som overmennskene i FSK/HJK er selvføgelig også en liten godbit vi nordmenn kan glede oss til, og det blir naturlig nok spennende å se hvilken rolle forsvarets egen skalpell får i det endelige spillet.
Når det er sagt, sitter jeg igjen med store betenkeligheter til hvordan Danger Close skal klare å skape spillmekanikker som kan skille seg ut i en tilsynelatende overfylt sjanger. Demonstrasjonen vi ble vist, spaserte uten videre betenkeligheter gjennom alle klisjéene man kan forvente av et førstepersons-skytespill satt til moderne tid. Så vil tiden vise hvorvidt Medal of Honors vending til det moderne var en så god idé likevel.
Medal of Honor: Warfighter kommer til Xbox 360, PlayStation 3 og PC 23. oktober. Vi opplevde spillet på et pressearrangement i London. Reise og opphold ble betalt av Electronic Arts.
