Det første du legger merke til når du starter Zeno Clash er hvor unikt det hele er. De chilenske utviklerne i ACE Team har skapt en merkelig verden uten sidestykke, og fylt den med noen av de rareste vesnene du noensinne har sett. Du spiller en ung mann som har drept sin egen Father-Mother, et fuglelignende vesen som leder en mektig familie med raringer. Grunnen til drapet er ikke kjent – det eneste du vet er at familien din vil jage deg til verdens ende om nødvendig, for å straffe deg for det du har gjort.
Dermed ligger alt til rette for en fantasifull reise gjennom spillets eksotiske verden. Her får du besøke en nesten organisk by preget av fargerike bygninger med rare geometriske former, en skog full av galninger låst i merkelige adferdsmønstre (en av dem føler for å spise folk, en annen føler for å gå rett frem samme hva han støter på, og en tredje føler for å sulte seg selv til døde – så det er nettopp det de gjør), en ørken hvor menneskeetende fisk lurer under sanden og mye mer.
Førstepersons action
Zeno Clash er et førstepersons skyte/slåssespill. Ved hjelp av nevene og en håndfull eksotiske våpen må du kjempe deg gjennom en serie lineære og relativt små omgivelser. Med unntak av mygg, krabber og noen andre småkryp som plager deg av og til, er de fleste fiendene såpass sterke at du må slåss med dem en stund før de går i bakken for siste gang. Ofte kjemper du mot to-tre stykker samtidig, og selv om du har våpen tilgjengelig blir det i slike tilfeller lettere å bruke nevene.
Nærkamp minner litt om Dark Messiah of Might & Magic og The Chronicles of Riddick. Zeno Clash har et brutalt kampsystem hvor høyreknappen brukes til å slå raske slag, mens venstreknappen brukes til hardere slag. Når du holder inne mellomrom blokkerer du innkommende slag. Du kan bruke musen til å sikte inn slagene dine med, men det er oftest mer effektivt å trykke «e», som gjør at du låser fokus på én motstander. Da blir det lettere å svare på angrep, se etter åpninger og få inn skikkelige fulltreffere.
Systemet kan ta litt tid å bli helt komfortabel med, men når du først har kontroll fungerer det veldig godt. I tillegg gir det kampene en tilfredsstillende tyngde – du føler hvordan slagene dine treffer motstanderne, og når du utfører noen av de mer brutale bevegelsene kan du nesten kjenne at det gjør skade. Om det er ett område hvor kampsystemet sliter litt, er det i forhold til større fiender. Her får du lett den litt irriterende «men han var jo ikke nær meg engang!»-følelsen når du blir slått av fienden samtidig som du ser ut til å være utenfor rekkevidde.
Zeno Clash har som nevnt også skytevåpen. Disse er ikke like kraftige som man kanskje forventer, og de har også den klare ulempen at de stadig må lades om. Ladingen er en tidkrevende prosess som gir fiendene mulighet til å komme opp og slå våpenet ut av nevene dine, eller bare gi deg en solid dose bank. Du skal med andre ord være litt flink for å bruke våpen effektivt, spesielt når du har flere fiender på nakken samtidig. Når et våpen er slått ut av hendene dine kan forresten fiendene plukke det opp og bruke det selv.
Det eneste som er litt irriterende med kontrollene i Zeno Clash, er at du bruker samme knapp til å låse/fjerne fokus på fiender som til å plukke opp våpen og helsefrukter. Forsøker du å plukke opp en helsebringende frukt eller et våpen mens du har fiender rundt deg, vil du ofte oppleve at spillet feiltolker, og i stedet fokuserer kameraet på en fiende. Det er ikke fryktelig ofte at dette er et problem, men til gjengjeld kan det være svært frustrerende når det først skjer.
Kunne vært mer variert
Zeno Clash varer i tre til fem timer, avhengig av hvor god du er, og selv om det er såpass kort kunne det godt ha hatt litt mer variasjon. Mesteparten av spilletiden brukes til typiske «arenakamper» (selv om omgivelsene ikke akkurat ser ut som arenaer), med noen litt roligere sekvenser mellom dem. Vi får også et par spennende møter med en blind fiende som bruker et veldig interessant virkemiddel for å ta knekken på deg, og noen mer unike sekvenser omtrent midt i spillet, der du må kjempe mot merkelige ånder.
Det som til en viss grad gjør at spillet føles mindre ensformig enn det i virkeligheten er, er det flotte kampsystemet og de usedvanlig spennende omgivelsene. Men samtidig må du ofte kjempe mot de samme fiendene om og om igjen (folk dør tydeligvis aldri i Zeno Clash, og når du har overvunnet dem kommer de bare tilbake med venner senere), samtidig som du opplever de samme miljøene flere ganger. Zeno Clash klarer akkurat å holde seg friskt nok gjennom hele spillet – du får følelsen av å ha gjort ting flere ganger etter hvert, men den blir heldigvis ikke sterk nok til at den representerer et skikkelig skår i gleden.
Å slutte å spille er uansett aldri aktuelt. Det sørger spillets fabelaktige fantasirikdom for. Zeno Clash overrasker stadig med kreative og herlige detaljer, både i forhold til spillmiljø, historie og fiender. Trangen til å se hva mer denne usedvanlige verdenen har å by på blir dermed en kraftig drivkraft, som hele tiden presser deg videre. I den siste delen av spillet belønnes du ikke med like mye nytt og spennende som i starten, men det er likevel nok til at interessen holdes ved like. Den andre gangen du møter en kjempe med elefanthode er kanskje ikke like spennende som den første, men det faktum at du tross alt slåss mot en kjempe med elefanthode er såpass spesielt i seg selv at det holder seg interessant en stund.
Ekstra utfordringsmodus
Hovedhistorien i Zeno Clash er som nevnt ikke spesielt lang, og spillet tilbyr ikke flerspillermuligheter. Men det har en ekstra utfordringsmodus, hvor du befinner deg i et tårn og må kjempe deg oppover etasje for etasje. Hver etasje er en sirkelformet arena hvor du møter ulike fiender som må knekkes før du får lov til å gå videre. Tårnet har flere forskjellige segmenter, som låses opp etter hvert som du spiller hovedhistorien.
Utfordringsmodusen er enkel moro som kun fokuserer på spillets kampsystem. Selv må jeg likevel innrømme at jeg raskt mistet interessen. Uten historie eller spennende omgivelser følte jeg ikke det var så veldig mye å spille for, selv om jeg fortsatt lot meg underholde av selve slåssingen. Når spillet lanseres skal det være mulig å laste opp poengsummene sine på nettet, noe som sikkert gir denne modusen en lengre levetid for de med høyt utviklet konkurranseinnstinkt.
Zeno Clash kjører på Valves Source-motor, og leverer ganske fabelaktig grafikk. Spillet er likevel litt mer krevende for maskinvaren enn en kanskje skulle tro, og det hjelper ikke at det ser ut til å være en minnelekkasje et sted som skapte treghet og sørget for at jeg måtte starte maskinen på nytt ved flere anledninger. Noe som overrasket meg litt var at du ikke kan lagre spillet når du vil. Heldigvis autolagres det ved jevne mellomrom, men det var anledninger der jeg virkelig skulle ha ønsket meg muligheten til å lagre selv.
Konklusjon
Man sier ofte at det er spillbarheten som er viktigst, og at grafikk og lyd ikke betyr så veldig mye. Zeno Clash er et spill som motbeviser dette. Kampsystemet er heftig og brutalt, men det er egentlig ikke det som engasjerer. I stedet er det presentasjonen: de underlige omgivelsene du kjemper deg gjennom, de unike fiendene og den nesten litt surrealistiske historien. Derfor er det også litt synd at vi får så mye gjenbruk av omgivelser og fiender før spillets relativt korte hovedkampanje er over, men ikke la dette stoppe deg. Zeno Clash er et underholdende og unikt spill du bør få fingrene i.
Zeno Clash kan kjøpes fra Direct2Drive og Steam. Spillet lanseres i dag.
