Noen spill byr på en blanding av temaer og sjangre som ved første øyekast virker helt absurde. Som for eksempel Rhythm Thief & The Emperor's Treasure.
Her kombineres eventyrspill med Dance Dance Revolution, en gjenoppstanden keiser og en guidet tur rundt i Paris. Småforvirret? Neida, det gir mening etterhvert, jeg lover.
Dansetyven
La oss ta det fra begynnelsen. Vi befinner oss i hjertet av Paris, hvor unggutten Raphael tilbringer kveldene utkledd som sitt alter ego, Phantom R. Det ingen vet er at Raphael leter etter faren sin, som forsvant noen år tidligere.
Det eneste faren etterlot seg, var en mynt med et mystisk symbol på, et symbol som går igjen på flere av byens kunstverk. Disse stjeler så Phantom R, for å returnere de noen dager etter.
På veien får han selskap av Marie, en foreldreløs fiolinspiller, hvis fiolin er merket med samme mystiske symbol som Raphaels mynt. Før de vet ord av det, har de to den påstått gjenoppstandne Napoleon Bonaparte og hans «Djevelske riddere» etter seg, der de endevender Paris på jakt etter kulturskatter.
Og det viser seg at Napoleon har et ess i ermet, som potensielt kan bety verdens undergang.
Det er med andre ord et stort ansvar som hviler på danseløven Raphaels skudre.
Professorinspirasjon
Hoveddelen av spillet er viet den ovenfornevnte historien, som blir fortalt gjennom en blanding av filmklipp, utforskning og samtaler med andre datastyrte personer i spillet. Rhythm Thief låner rett og slett svært mye fra eventyrhjernetrimserien Professor Layton.
I likhet med Layton-spillene er det visuelle svært forseggjort, med en typisk japansk tegneseriestil som kler de korte filmsnuttene godt.
Stemmeskuespillet er kanskje ikke helt på linje med hva Level 5 presterer med favorittprofessoren vår, uten at det betyr at Sega har gjort en direkte dårlig jobb av den grunn. På enkelte andre områder kan man kanskje til og med si at Rhythm Thief gjør det betydelig bedre enn den åpenbare inspirasjonskilden.
For eksempel er det betydelig smidigere å bevege seg rundt i Rhythm Thief. På 3DS-ens øverste skjerm får du et oversiktskart, som streker opp potensielle veier man kan ta, mens den nederste skjermen viser selve stedet du befinner deg.
For å flytte fra sted til sted bruker du den såkalte «slidepaden» eller piltastene, fremfor å trykke rundt på piler på skjermen.
Frem med støvsugeren
Også i Rhythm Thief lønner det seg å saumfare omgivelsene nøye ved å trykke på hver centimeter, for det gjemmer seg hemmeligheter over alt. Det mest åpenbare er å samle mynter, som du blant annet kan bruke til å kjøpe hjelpemidler til de ulike minispillene og annet småsnacks, men det er en håndfull andre detaljer det også er verdt å huke tak i.
Blant annet kan du spille inn lyder fra gjenstander, mennesker og dyr i bybildet. Disse brukes for å løse enkelte gåter, og også for å sette sammen et såkalt «mesterinstrument», som åpner et ekstrakapittel i spillet når det er fullført.
Rundt i byen er det også gjemt biter av noteark, som også byr på et ekstraeventyr når du har klart å samle alle. Et ekstrakapittel belønnes du også med dersom du får toppkarakter i alle de femti minispillene.
Selve innsamlingsprosessen er gjort såpass givende at selv jeg, som sjeldent lar meg friste til å endevende en spillverden for alle hemmeligheter, bare mangler én lyd og to av de femti puslespillene for å ha fullt hus.
En, to, tre, fir'
Hvordan står det egentlig til med rytmesansen din? Har du to venstreføtter og kunne ikke klappet takten til «We will rock you» dersom livet ditt var avhengig av det engang? Isåfall må jeg skuffe deg og si at du neppe kommer deg gjennom Rhythm Thief uten å knuse en 3DS eller tre.
Alle minispillene er nemlig, som navnet antyder, rytmebasert og dersom du ikke oppfatter den korrekte rytmen, er spillene tilnærmet umulige å komme igjennom. Alt avhenger av timing, og selv om spillet er såpass nådig at du har et mikrosekunds slingringsmonn, er dette langt fra nok der du sliter med å fange den rette rytmen.
Selv skal jeg ikke påstå å være blant de aller mest rytmiske, men klarte likevel å knekke koden i alle minispill utenom ett. Jevnt over satte jeg stor pris på spillene, og merker selv i etterkant at det klør litt i fingrene etter å ta opp igjen spillene jeg ikke fikk fullt hus i.
Mannen i huset derimot, som er selverklært tone- og «rytmedøv», ønsket minispillene dit pepper'n gror, fordi han ikke fikk helt taket på rytmen og teknikken.
Om det blir frustrerende umulig eller om det bare er en morsom utfordring, kommer altså veldig an på hvor «rytmedøv» du er.
Dans eller dø
De drøye femti minispillene Rhythm Thief har å by på er, hvis vi ser bort i fra at alle dreier seg om rytmer, overraskende varierte i formen og utnytter absolutt alle 3DS-ens funksjoner.
Noen spill går ut på å «danse» i takt med andre figurer, hvor du bruker 3DS-pennen til å stryke retninger og sirkler på den nederste skjermen. Tilnærmet lik styringsmetode benyttes også i en håndfull andre spill, da i en annen setting.
Kampene mot Napoleons djevelriddere, benytter seg av ulike knappekombinasjoner som må trykkes ned i samme rytme som ridderne deiser ned foran deg. Ved å variere knapper og tempo, samt jevne eller ujevne rytmer (for eksempel synkoper og trioler), varieres vanskelighetsgraden utover i spillet. Samme metode brukes forøvrig også i minispillene, hvor Phantom R må flykte fra lovens lange arm.
