Den japanske manga- og animasjonsserien Naruto har rukket å få en god del år på baken siden oppstarten i 1997, og anses i dag av mange som en av de største innenfor sitt felt. Som en følge av den avsindige populariteten har en rekke spill basert på universet blitt utviklet opp gjennom årene. Da CyberConnect2 førte ninjaene inn på den nåværende generasjonen med det første Ultimate Ninja Storm-spillet i 2008 var det som et friskt pust i slåssepillsjangeren.
Animasjonsserien, som spillene i all hovedsak baserer seg på, er delt opp i to fraksjoner som hver tar for seg ulike deler av Narutos liv. Det opprinnelige Ultimate Ninja Storm-spillet tok for seg de tidligste årene i Narutos saga, mens spill nummer to handlet om hva som skjedde tre år senere, i det som er bedre kjent som Shippuden-æraen. Siden animasjonsserien fortsatt er under full produksjon i Japan tar det naturlig nok noe tid før det produseres nok stoff til å rettferdiggjøre et helt nytt spill, og det er i dette mellomrommet Naruto Shippuden: Ultimate Ninja Storm Generations smetter inn.
Ved å smelte sammen fortellingene fra den første og andre delen av Narutos saga, har utviklerstudioet CyberConnect2 gitt seg selv et perfekt grunnlag for å skape et spill som inneholder det beste fra to generasjoner ninjahelter.
Ubalansert historie
For de uvitende er Naruto i utgangspunktet en fortelling om en gjeng med ungdommer som vokser opp i en verden befolket av ninjaer, samtidig som de selv trener og slåss for å bli fullverdige ninjamestere. Bland inn noen dramatiske elementer som vennskap, svik, ulykkelig kjærlighet, individer med onde hensikter og heftige ninjakrefter, og du har i korte trekk hva slags historie Naruto er.
I Generations samles historiene til ti utvalgte hovedpersoner, fra begge deler av Narutos beretning. Der de tidligere spillene har fokusert på å gjengi en mer eller mindre åpen ninjaverden har Generations istedenfor valgt å presentere handlingen gjennom en blanding av animesnutter og stillbildefortellinger. Animasjonssekvensene åpner og avslutter hver enkelt figurs historie som ellers utspiller seg som en blanding av stillbilder med akkompagnerende fortellerstemme og de mest sentrale slåsskampene i serien.
Slåssingen er spillets vann og brød, og historien er i realiteten lite mer enn en forherliget arkademodus. Jeg skal dog ærlig innrømme at flere av fortellingene er både interessante og spennende, selv for undertegnede som har fulgt animasjonsserien i lang tid. Likevel er det ikke til å legge skjul på at det lukter sløvhet lang vei av historieformidlingen sett over ett. Animasjonssekvensene som er laget av det samme studioet som lager serien er av topp kvalitet, men de utgjør kun en brøkdel i forhold til de mange stillbildefortellingene. Til gjengjeld føles de ofte oppstykkede og intetsigende.
Klar for kamp på 1-2-3
Hovedelementet i Naruto-spillene har dog aldri vært historien; det er tvert imot de mange ninjakampene som er alfa og omega. Dette gjelder også for Generations. Selve kampene utspiller seg mellom to figurer, med opptil to støttefigurer, som kjemper om å tømme motstanderens helsemeter først. Bataljene foregår på tredimensjonale arenaer, mye lignende de man finner i Tekken-serien, hvor man ser handlingen på skrå ovenfra.
Som nokså utradisjonelle slåssespill beror Ultimate Ninja Storm-franchisen seg på å tilby storslagne bruduljer mellom de ulike ninjaene, uten å kreve for mye av spilleren. I motsetning til mer konvensjonelle slåssespill som Street Fighter og Tekken er man nemlig ikke avhengig av å memorere avsindige knappekombinasjoner for å dra fram de tøffeste angrepene her. Én knapp er reservert til hver enkelt funksjon: blant annet brukes kun én knapp til vanlige angrep (hvor ulike variasjoner utføres ved hjelp av analogspaken), mens en annen er forbeholdt langdistanseangrep, og en tredje styrer figurenes chakrabeholdning.
Chakra er Naruto-universets svar på energi, og man må lade opp chakra for å utnytte de kraftigste angrepsteknikkene. Hver figur har sine helt egne spesialangrep, i tillegg til det som best kan beskrives som superangrep. Disse superangrepene er storslagne og da er det ganske paradoksalt hvor enkle de er å utføre. Kun tre knappetrykk trengs, noe som bare understreker hvor enkelt kampsystemet er, på overflaten.
Det hele er egentlig litt som de gamle brettspillslagordene før i tiden: Det tar et sekund å lære, men krever en livstid å mestre. Til tross for at kampsystemet er lett tilgjengelig og meget intuitivt merker man fort forskjell på de mer erfarne spillerne og nybegynnerne.
Forflytningsteknikk og dynamikk
Kampsystemet er nærmest identisk det man finner i Ultimate Ninja Storm 2, men en vesentlig nyvinning er fokuset på å begrense spillernes «Substitutions», eller såkalte forflytninger under kampene. Dette er en teknikk figurene bruker når de blir angrepet, for å unnslippe komboer. Ved å bruke en av skulderknappene kan man med det forflytte seg bak motstanderen, slik at man enten kan angripe de bakfra eller lade opp chakra. Tidligere hadde man et nærmest ubegrenset antall forflytninger til enhver tid, mens man nå har en egen måler for denne teknikken.
Hver spiller har kun fire forflytninger i begynnelsen av hver kamp som riktignok lader seg opp når man ikke bruker dem, men allikevel er man nødt til å tenke på hvordan man utnytter dem. Samtidig er forflytningene man faktisk har til rådighet mye mer responsive, og de ulike figurenes tøffe komboer får utspille seg i sin helhet, noe som har vært et sjeldent syn før. Med denne endringen belønner utviklerne aggressive spillere, og man unngår evinnelige blokke- og bakholdsangrepskonkurranser som man kunne oppleve i foregående spill.
Kameraføring er også ekstremt viktig for å få det meste ut av kampene, og dette er et element CyberConnect2 virkelig har perfeksjonert. Kameraet er ekstremt dynamisk og svever bokstavelig talt i omkretsen rundt ninjaene når de går i strupen på hverandre. Det som i utgangspunktet kan fremstå som upresise og overdrevne bevegelser vender man seg raskt til og da sitter man igjen med et ekstremt oversiktlig og velfungerende kampbilde.
Resultatmessig føles kampene, som tidligere hadde god flyt og balanse, enda mer dynamiske og spektakulære enn før.
Mye å bite over
I og med at Generations henter materiale fra de to første spillene, i tillegg til noen helt nye episoder i animasjonsserien, er rollegalleriet større enn noensinne, med bortimot 70 kontrollerbare figurer. Dette er ulike versjonene av de mest populære og dynamiske figurene i serien, som Naruto og Sasuke. Spillet inneholder ikke figurer som kun kan brukes som støttespillere under kampene.
Historiemodusen tilbyr ti vidt forskjellige historier, som hver og en kan vare oppimot en time på det meste. I tillegg er utvalget av enspillermoduser utvidet, som for eksempel en overraskende underholdende overlevelsesmodus og en omhyggelig mulighet til å lage egne turneringer. Hjertet og sjelen til Ultimate Ninja Storm-spillene ligger allikevel, som i de fleste slåssespill, i kamper spillere imellom.
Jeg kan umulig beregne antall timer jeg har brukt på å denge løs på gode venner i seriens tidligere utgivelser, og det at Generations gir meg nøyaktig den samme rusen av konkurranseinstinkt og adrenalin under de kvasseste oppgjørene er en prestasjon i seg selv.
Både versus- og onlinemodusene er heftig utbedret med nye varianter for flere spillere. Blant annet en turneringsmodus, nybegynnerkamper og såkalte «uendelige» kamper hvor man roterer på å utfordre den regjerende mesteren i en onlinelobby, er bare noen av nyvinningene. I tillegg har man mulighet til å bevare reprisene av sine beste kamper og laste det opp til allmenn forlystelse. På samme måte kan man se på andres repriser og kanskje lære en ting eller to der.
Onlinedelen sliter dog med noen ganske elementære problemer, som også hjemsøkte forgjengeren. Det er blant annet vanskelig å finne brukbare kamper fordi systemet for å finne en passende motstander er tilnærmet ubrukelig. Mange kamper bærer også preg av at enkelte figurer er ubalanserte og betydelig kraftigere enn andre. De feigeste spillerne vet å utnytte seg av dette på nettet, og dessverre er det altfor mange av disse omkring.
Likevel oppleves flerspillerdelen betraktelig mer stabil og balansert enn tidligere, og jeg tror man kan ha mye moro med disse nyvinningene i framtiden. På innholdssiden er det derfor ekstremt mye å ta tak i. Som et resultat av dette føles spillet massivt til tross for sitt åpenbare gjenbruk av gamle konvensjoner og oppskrifter.
Overgår opphavsmaterialet
Grafisk sett er mye i Generations likt det man har sett i de foregående spillene, men noen små oppdateringer bidrar til å holde det fullstendige bildet friskt. Som med de tidligere spillene har CyberConnect2 nok en gang klart å gjengi gløden og magien i animasjonsserien på en strålende måte. Med «cel-shading» og et tydelig preg av japansk animasjon gjør spillet til tider det visuelle bedre enn serien selv.
Animasjoner er silkemyke, skygge- og lyseffektene gir et stilistisk og særegent preg, og den generelle fargerike framtoningen til figurer, så vel som arenaene man slåss på, er til å spise opp. Stemmegalleriet fungerer også meget godt, da spesielt på japansk. Som en trofast seer av animasjonsserien og purist av rang makter jeg endog ikke å høre de engelske skuespillerne, derfor er muligheten til å velge mellom de to språkene kjærkommen.
Den japanske komponisten Chikayo Fukuda nok en gang utført en mesterlig jobb med lydsporet. Fremfor å skaffe seg lisens til å hente sanger fra serien har CyberConnect2 alltid stått fast på å lage egen musikk til Ultimate Ninja Storm-spillene, og dette fungerer fremdeles utmerket. Orientalske toner og instrumenter, blandet med heftige korister og episke stykker danner nok en gang grunnlaget for et lydspor som klarer å videreføre stilen fra animasjonsserien i tillegg til de to første spillene. Samtidig føles det veldig friskt, og på sitt beste er dette gåsehudfremkallende saker, spesielt i samband med de mest storslagne oppgjørene.
Konklusjon
Naruto Shippuden: Ultimate Ninja Storm Generations leverer akkurat det det lover – det beste fra de to første spillene i serien, blandet med en rekke nyvinninger både på nett og lokalt. Den unike grafiske stilen er som tidligere fabelaktig, og overgår til tider opphavsmaterialet den baserer seg på. Med flytende animasjoner og dynamisk kameraføring er spillet en visuell perle.
De mange historiene som fortelles er nokså interessante, selv for en som har sett serien i lang tid, men går ikke nok i dybden til å gi nykommere et godt overblikk over den generelle ideen i manga- og animasjonsserien. Stillbildesekvensene er ofte intetsigende og en svak erstatning for løsningene i forgjengeren, og man merker at historiedelen ikke har hatt hovedfokuset, til tross for de strålende animasjonssekvenser underveis.
For det er bataljene mellom spillere, både lokalt og på nett som er hjertet i Ultimate Ninja Storm Generations, og dette elementet er gjennomført til fingerspissene. Du får over 70 spillbare figurer og et dynamisk kampsystem som er lett å lære, samtidig som det ikke føles simpelt. Det nyeste tilskuddet i franchisen er et spill tilhengere, så vel som nykommere kan og vil omfavne. Da gjør det ingenting at spillet er og blir versjon 2.5.
Naruto Shippuden: Ultimate Ninja Storm Generations er i salg for PlayStation 3 (testet) og Xbox 360
