Actionhelten Riddick i Vin Diesels skikkelse er litt spesiell. Han er nemlig én av få slike som makter å engasjere og underholde både på film og i spill. Science fiction-filmen Pitch Black fra 2000 var relativt vellykket mens oppfølger The Chronicles of Riddick kanskje ikke var av samme caliber. Spillet The Chronicles of Riddick: Escape from Butcher Bay (2004) var imidlertid av toppkvalitet, nærmest en bauta innen snikeactionsjangeren.
Hvordan klarte svenske Starbreeze denne bragden? Jo, de skiller spillet helt klart fra filmene. De lar spillet fortelle en annen historie og det har helt enkelt et annet fokus. Da får også utvikleren langt større kreativ frihet, noe som igjen gir grobunn for et solid sluttresultat.
Feit oppdatering
Starbreeze hadde en plan om å gi ut en oppdatert versjon av Escape from Butcher Bay til Xbox 360, PlayStation 3 og PC. Resultatet ble noe litt annet. Vi har nå fått et spill med to kampanjer. The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena inneholder både originalspillet og en like omfattende ekstrakampanje.
Gammelversjonen har fått seg en flott ansiktsløfting, og er like morsomt å spille nå som da det kom ut for nesten fem år siden. Det er likevel den nye kampanjen som vil få mest fokus i denne anmeldelsen, Assault on Dark Athena er nemlig ikke så ulik forgjengeren – selv om de faktiske endringene er til det positive.
La oss få unna det formelle. Assault on Dark Athena er et førstepersonsskytespill med elementer både av sniking, akrobatikk og gåteløsning. Historien i den nye kampanjen starter rett etter at Escape from Butcher Bay ble avsluttet, slik sett er det ingen ulempe å spille gjennom det første spillet før du begir deg ut på nye eventyr.
Jeg skal ikke røpe noe som helst om hva som skjer, men jeg kan si at historien gjør en god jobb med å skape kontekst og driv i spillet. Dramaturgien fungerer ganske bra, og du ønsker hele tiden å finne ut hvordan den utvikler seg – blant annet gjennom interessante og oppriktige dialoger.
Riddick er imidlertid en handlingens mann, dermed blir historien mindre viktig når du styrer denne muskuløse antihelten. Både kamper og sniking er veldig godt løst, noe som gir varierte scenarioer der du selv velger hvordan du skal løse floker. I starten er det mest aktuelt med nærkamp, først med nevene og etter hvert med ymse stikk- og slagvåpen. Disse kampene er intense og voldelige, adrenalinet pumper som bare det under slike bataljer.
Skyt og vær glad
Etter hvert får du også et rikt utvalg av skytevåpen som plasseres lekkert i den brukervennlige sirkelmenyen. Her kan du navigere deg raskt frem til det du trenger, for ulike situasjoner krever spesifikke løsninger. For den actionfrelste er det å skyte vilt rundt seg så absolutt mulig, mens husk at ammunisjon ikke vokser på trær – selv om du kan plukke opp det du trenger fra enkelte fiendetyper.
Alternativet til åpen vold er å være et snikende ullteppe. Med et enkelt knappetrykk går du nemlig inn i den nervepirrende snikemodusen, noe som lekkert forteller deg om du befinner deg i skygge eller nær lyskilder. Riddick har også veldig lyssensitive øyne som kan «aktiveres» ved at han tar av seg solariumsbrillene. Da blir det en fryd å jakte i mørket. Vår singletbærende hovedperson tåler ikke veldig mange skudd, så sniking er ofte den beste løsningen i kampsituasjoner.
Som i så mange andre aktiviteter er også fiendene i Assault on Dark Athena best tatt bakfra. Hvis du sniker godt kan du enten kutte strupe eller brekke nakke, og dermed unngå å vekke oppmerksomheten til fiender i nærheten. Likene kan slepes bort i mørke hjørner, slik at masete slemminger med lommelykt ikke merker at kollegaen er brutalt drept. Snikebiten er enkel og effektiv, og brettene legger opp til at du skal bruke den. Sammen med håndvåpen og skytevåpen har du dermed minst tre løsninger på enhver kampsituasjon og det er meget gledelig.
Det er ikke alle fiender som kan tas på den enkle måten. Enkelte ganger er du involvert i sjefskamper og minisjefskamper, da må en spesiell taktikk brukes for å vinne. Dette er bare én av grunnene til at jeg er imponert over fiendefloraen i dette spillet. De er mange og forskjellige, hver med sine styrker og svakheter. Det eneste minuset i så måte er en litt for ukonsekvent kunstig intelligens, der fienden kan gå fra å være supersoldater med falkeblikk til puddinger på sekunder.
Gjennomtenkt underholdende
En annen type variasjon som varmer stort er i oppdrag og brettdesign. Da vi snakket med Starbreeze i fjor pekte de på hvor viktig det var for dem å ikke slenge med brett hvis de ikke tilførte spillet noe nytt. Slik sett har utvikleren lykkes ganske bra. Her skal du ikke bare løpe rundt og skyte, du blir utfordret med langt flere oppgaver. Gåteløsning både basert på lys og fysikk fungerer utmerket, og lett akrobatikk er heller ikke å forakte. Du kjeder deg aldri i Assault on Dark Athena, for å si det slik.
Selv om brettene i all hovedsak foregår innendørs i det man skulle tro var monotone miljøer, er spillet lineære natur lekkert maskert. Interessante oppdrag og stadig nye gjøremål gjør deg nysgjerrig og ambisiøs på Riddicks vegne, du søker hele tiden friske løsninger på det stadig voksende fjellet av utfordringer. Da får vi heller tilgi at enkelte oppdrag har litt uklare mål, noe som kan forvirre en sjelden gang.
Det ligger i naturen til et spill som delvis støtter seg på sniking at mørket dominerer den grafiske stilen. Denne stilen er i hvert fall konsekvent, og kald stål og betong fungerer ypperlig som ramme rundt de dystre stedene Riddick besøker. Den nevnte brettvariasjonen kaster deg inn i trange ventilasjonssjakter til rom av uante proporsjoner. Fysikken fungerer stort sett som forventet, men enkelte ganger opplevde jeg merkelige dødsfall i form av falling som langt i fra kan ses på som naturlig. Dessuten merket jeg meg også at fiendens våpen har en tendens til å feste seg i løse luften når eieren dør – dette er likevel bare bagateller.
Dialogene imponerer, også visuelt. Flere av personene du møter på makter å formidle sine følelser gjennom sine ansiktsutrykk og håndbevegelser. Det hjelper også at stemmegivningen til de fleste du møter er uhyre god, her har man ikke spart på kronene i skuespillerlønninger!
Paradokset er at Vin Diesel selv tidvis virker litt uengasjert og småflau av de småteite replikkene han lirer av seg. Men hei, Riddick er Riddick. Jeg vil også gi en honnør til musikken, den fyller sin rolle utmerket og svøper spillet inn i en herlig spenningsdrakt uten at den blir slitsom eller pompøs.
Konklusjon
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena er to gode spill for prisen av ett. Både oppussede Escape From Butcher Bay og den nye kampanjen blander action, spenning, eventyr, sniking og historiefortelling på en glimrende måte. Det er ikke vanskelig å leve seg inn i rollen som Riddick, og valgmulighetene og variasjonen underveis er intet mindre enn nydelig.
Noen småting er det å plukke på, da hovedsakelig en varierende kunstig intelligens. Fiender som nærmest ser gjennom vegger fra avsindige avstander kan bli litt irriterende, men dette problemet er heldigvis ikke stort. Hvis man ikke er redd for blod er dette et spill som bør finne veien til enhver gamers samling snarest.
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena kommer i salg førstkommende fredag, for Xbox 360, PlayStation 3 og PC. Det følger også med en nettbasert flerspillerdel, som dessverre ikke var tilgjengelig for testing i våre anmeldereksemplarer.
